Foto: Illustrasjonsfoto. Pixabay
- Også ble det stille: Nasjonale minoriteter som en usynlig størrelse - 10.06.2024
- Politiets rom-register er etnisk profilering - 24.03.2024
- Derfor er det viktig med rollemodeller - 15.12.2023
Jeg har i mange år vært interessert og engasjert i kampen mot rasisme og diskriminering. Og i like mange år, kanskje fler, har jeg vært glad i fotball. Både som breddefotballspiller selv, og som supporter av Mancherster United og Lyn, selvfølgelig. I tillegg til fotballen har jeg også utviklet en generell, og voksende, interesse for hvordan enkelte holdninger, herunder fordommer, kommer til uttrykk blant mennesker, ofte subtilt. Det være seg diskriminering i arbeidslivet eller hvordan mediene dekker terrorisme begått av en hvit europeer kontra en melaninrik mann fra Midtøsten.
Med andre ord: Jeg opplever det spesielt interessant med fordommer og diskriminerende praksiser som ikke er så lette å fange opp. For disse fordommene eksisterer blant oss, og de er like ødeleggende som de mer åpenbare fordommene.
«Svarte spillere har styrke – hvite har intelligens»
Jeg har i en del år tenkt på hvordan holdninger i storsamfunnet påvirker idretten, både i ansettelser i klubber og organisasjoner, men også virkningen det har på menneskene som jobber rundt idretten. I mitt henseende er det fotball som blir mest aktuelt, men jeg vil ikke utelukke at avsløringer fra fotballen også kan si noe om internasjonal idrett generelt og hvordan denne dekkes.
At raserelaterte fordommer var et etablert tema i selve dekningen eller rapporteringen av internasjonal fotball, var jeg ikke klar over før jeg hørte en fotball-podcast for et par år siden. Programlederen nevnte begrepet «pace and power» og fortalte hvordan det i engelsk fotball er et tema at kommentatorene og reporterne ordlegger seg annerledes avhengig av om det er en lys eller mørk spiller det snakkes om. «Pace and power» som begrep betyr ‘løpekraft og styrke’. Programlederen refererte til begrepet “pace and power” som i denne sammenhengen ble debattert i en samtale rundt nettopp raserelaterte fordommer i dekningen av fotball. Og mer presist: at svarte spillere, spillere med mørk hud, først og fremst fremstilles som dyktige fysisk – og at spillere med lys hud er mer intelligente og hardtarbeidende.
For første gang har nettopp dette blitt undersøkt. Eksisterer det forskjeller rundt hvordan spillere i internasjonal fotball omtales, basert på hvilken farge de har på huden?
Undersøkelse avslører skjevt ordvalg
RunRepeat er et dansk nettsted som gir råd om sportssko ved å produsere anmeldelser og kvalitetsrangeringer til forbrukerne. De har, i samarbeid med The Professional Footballers Association (PFA), publisert rapporten Racial Bias in Football Commentary. Målet for undersøkelsen bak rapporten var å etablere om raserelaterte fordommer i fotballdekning kan dokumenteres. Rapporten ble offentliggjort den 21. juli i år, og i denne er det analysert 2073 uttalelser fra kommentatorer i 80 fotballkamper i sesongen 2019/2020. Alt i alt ble det diskutert uttalelser om 643 forskjellige spillere.
De 80 kampene som ble valgt ut var fordelt på 4 av de største ligaene i Europa: italiensk Serie A, spansk La Liga, fransk Ligue 1, og engelsk Premier League. For å kategorisere kommentatorenes kommentarer/ordbruk ble hver beskrivelse lagret og det ble avgjort om den var positiv (‘praise’) eller negativ (‘criticism’). 15 minutter ble valgt ut i hver kamp, i en tilfeldig periode av kampen, og analysert. For å kategorisere spillerens hudfarge er det brukt en skala fra 1 til 20 hvor 1 er lysest og 20 er mørkest. Informasjonen om spillerne, inkludert deres plassering på skalaen, er hentet fra dataspillet Football Manager 2020 som synliggjør denne informasjonen i spillerbiografiene. På den måten har ikke personene bak undersøkelsen selv avgjort spillernes hudtone.
RunRepeat er selv tydelige på at det kan være svært vanskelig å se en spillers fullstendige bakgrunn med det blotte øye, derfor er det kun tatt høyde for hudfarge som fenotypisk markør, altså som synlig egenskap, i undersøkelsen.
Undersøkelsen fra RunRepeat og PFA avslører en tendens, i kommentatorenes rapportering, der spillere med lys hudtone omtales som mer intelligente, mer hardtarbeidende og av høyere kvalitet enn spillere med mørkere hudtone. På motsatt side viser de samme dataene at spillere med mørkere hudtone hadde høyere sannsynlighet for kun å bli omtalt ut ifra deres fysikk og atletiske evner, «pace and power».
Opplevelser speiler analysen
For å plassere oss litt utenfor undersøkelsens detaljer, og inn i fotballspillernes helt reelle opplevelser, vil jeg nevne et intervju som The New York Times gjorde med den belgiske fotballspilleren Romelu Lukaku den 22. desember i fjor. Lukaku, født av kongolesiske foreldre, spilte i Manchester United før han ble solgt til Inter Milan I 2019. Lukaku forteller i intervjuet om hvordan mediene har omtalt han først og fremst som rask og sterk, til tross for at han også har tekniske ferdigheter. Jeg har lest om hvordan Lukaku selv ser alle kamper han har spilt for å analysere egen innsats, og i artikkelen skrives det at hans tidligere trener fra hans tid i den britiske klubben Everton, Roberto Matinez, alltid har sett på Lukaku som «en tenker». Likevel er det oftest ros ut ifra hans fysikk vi hører.
Videre, den 21. januar 2019 skrev sportsredaktør i The Guardian, Sachin Nakrani, et interessant innlegg i sin egen avis. Nakrani tar utgangspunkt i hvordan britisk presse da omtalte spilleren Paul Pogba. Pogba er, utover å ha en veldig god fysikk, og det faktum at han har mørk hud, fotballsmart, ballsikker, og har en veldig god pasningsfot. Nakrani kritiserer mediene, herunder fotballekspert Harry Redknapp, for å overdrive fokuset på Pogbas fysikk i en analyse Redknapp hadde presentert i Daily Mail noen uker tidligere. Nakrani unerstreker sin kritikk med en spennende sammenligning: Everton-spiller Andre Gomes er nesten like høy (én centimeter lavere) som Pogba, og veide også det samme som nettopp Pogba. Og det fokuseres likevel utvilsomt oftere på Pogbas fysikk enn hva det gjøres med Gomes’ – til tross for at Pogba unektelig er like teknisk bevisst som sitt lyshudede motstykke, Gomes.
«Late og svarte: født sterke, så de trenger ikke å jobbe for det»
Og den nevnte analysen underbygger anekdotene: Det er 6,59 ganger mer sannsynlig at kommentatorene snakker om en mørk spiller når det handler om styrke. Også når kommentatorene snakker om hurtighet er det 3,88 ganger mer sannsynlig at de snakker om en mørk spiller. I utgangspunktet kan en tenke at mange spillere med for eksempel afrikansk opphav ofte har en god fysikk, og at det derfor ikke er spesielt interessant at dette kommenteres oftere. Undersøkelsens funn rundt omtale av spillere med lysere hudtoner gjør dog at antakelsen om at spillere som har mørk hudfarge er sterkere, utelukkende av genetiske årsaker, får en litt hul klang.
For vi ser også at 60,4 prosent av all ros knyttet til arbeidsmoral handlet om spillere med lysere hudtone – og det finnes lite seriøs forskning som gir dekning for at hemmeligheten bak god arbeidsmoral gjemmer seg i hudfargen.
Det kan tenkes at fokuset kommentatorene har på mørkere spilleres fysiske egenskaper har sin opprinnelse i en idé om at styrken til de med mørk hud er naturgitt og dermed ikke er like anstrengende for disse spillerne. Altså, at noe av grunnen til at kommentatorene oftere kommenterer mørkere spilleres fysikk er fordi den tilsynelatende er medfødt. Og hvis noe er medfødt er det ikke knyttet like mye anstrengelse og arbeid til jobben for å nå den fysiske tilstanden. Eller sagt som Rada og Wulfemeyer (2005), som RunRepeat referer til: «Bildet av afro-amerikanske utøvere som naturlig atletiske er med på å gi næring til tanken om at de samtidig er late.
«Vill, rå og uorganisert»
Det er også interessant å merke seg omtalen mange afrikanske landslag får I VM-sluttspill. Ofte handler det om lagenes rå fysikk, hurtighet og styrke, og ofte kokt sammen med mangel på organisering og taktisk forståelse. Den hvite treneren, eller mangelen på svarte trenere blant afrikanske lag, er kanskje enda en ingrediens i samme gryte: Lys og intelligent, mørk og atletisk. Ezri Konza, forsvarsspiller for det engelske laget Aston Villa, ble av kommentator Nils Johan Semb beskrevet som «vill» da han laget straffe mot Manchester United i sommer. Det som er interessant med akkurat den situasjonen er at det var Konza som ble tråkket på da han satte ut foten. Situasjoner som denne illustrerer mye av essensen i undersøkelsen.
Radikalt mer ros for fysikk til spillere med mørk hud
Hvis vi ser på fordeling av ros og kritikk gir undersøkelsen flere indikasjoner som bekrefter antakelsen om skjevfordeling av kommentarer og partiskhet. I denne grafen vises de forskjellige kategoriene av kommentarer med søyle for begge gruppene satt opp imot hverandre. Vi ser at når kommentatorene snakker om spesielt intelligens er det markant forskjell i omtalen av de to spillergruppene. 62,60 prosent av ros knyttet til intelligens var rettet mot lysere spillere, mens 63,33 prosent av kritikk knyttet til intelligens var rettet mot mørkere spillere. Omtrent de samme tallene gjelder når det snakkes om kvalitet og tilpasningsdyktighet også.
Grafen som kanskje gir oss de største indikasjonene på forskjellen i omtale viser at når kommentatorene roser spillerne for hurtighet og fysikk handler det i 85 prosent av tilfellene om spillere med mørkere hudtone. Den nordamerikanske nyhets- og informasjonssiden The Score skrev i sommer om RunRepeats undersøkelse, og intervjuet hovedmannen bak undersøkelsen, Danny McLoughlin. McLoughlin gir et godt eksempel på hvordan undersøkelsens funn manifesterer seg:
«For eksempel, her er en positiv kommentar om styrke: ‘han er en viktig spiller på Norwich City sin midtbane, en sterk og kompetent spiller’. Dette uttales om Alexander Tettey (Ghanesisk-født) som spiller på Norwich. Igjen, det er et kompliment. Det er isolert sett ingenting feil med den uttalelsen. Problemet oppstår når dette blir repetert og går på bekostning av hans andre kvaliteter. Alexander Tettey, for eksempel, er også en god pasningsspiller, han leser spillet godt og han er en intelligent spiller. Dette er andre kvaliteter til spillet hans. Det blir problematisk i det hans fysiske kvaliteter blir repetert om og om igjen på bekostning av disse kognitive kvalitetene»
Europeisk imperialisme skapte «de andre»
Hva kommer det så av at det eksisterer en tydelig forskjell mellom omtalen av spillere med mørkere og lysere hudtone? Her kan muligens et par historiske briller gi et større perspektiv
Den transatlantiske slavehandelen med påfølgende europeisk kolonitid i India, Afrika og Latin-Amerika skapte en global, skjev maktstruktur mellom mange land og verdensdeler. Som vi vet, fraktet man mennesker som slaver fra Afrika til Latin-Amerika, Nord-Amerika, Karibien og Europa. Landene som ble kolonisert hadde meget begrenset selvbestemmelse, om noe i det hele tatt. Dette gjaldt alt fra språk, tradisjoner og kulturelle trekk til økonomi og ressurser. Om vi ser på de siste 500 årene av verdens historie, fra år 1500 frem til i dag, er det ikke så lenge siden den europeiske koloniseringen fant sted. Det er liten tvil om at denne relativt lange tidsperioden har hatt betydning for hvordan vi ser og oppfatter mennesker med forskjellig ytre trekk.
Fokuset kolonimaktene hadde på å distansere seg fra lokalbefolkningen gjorde det mulig å definere og forme bildet av «de andre»
Litteraturhistorikeren og forfatteren Edward Said og psykiateren og filosofen Frantz Fanon har begge skrevet om hvordan den europeiske imperialismen har formet forholdet mellom den hvite europeer og mennesker i landene som tidligere var kolonier. Said, som flere andre postkoloniale teoretikere, skriver om hvordan fokuset kolonimaktene hadde på å distansere seg fra lokalbefolkningen gjorde det mulig å definere og forme bildet av «de andre». Dette bildet har ofte basert seg på en sammenlikning med kolonimakten, en sammenligning der «de andre» ofte kommer dårlig ut.
Den hvite manns byrde er både et dikt fra sent på 1800-tallet og en frase som er mye diskutert. Begge to kan sies å peke mot datidens europeeres ansvar for å sivilisere og «redde» verdens ikke-hvite mennesker. I det øyeblikket man er nødt til å sivilisere noen, sier man samtidig at disse menneskene mangler vesentlige kognitive egenskaper og kvaliteter som trengs for å bygge og opprettholde et samfunn.
Alt dette er relativt nær historie, og det er nærliggende å anta at mye av det som ble en del av samfunnssystemene på den tiden fortsatt lever i beste velgående.
Med dette i bakhodet gir det mening at kommentatorene først og fremst ser kraft og styrke i spillere med mørkere hudtone om vi ser på hvordan penselen er brukt når bildet av den afrikanske mannen er malt: Tatt fra Afrika, solgt som slave i Amerika. Alt dette repetert i over 300 år, kokt sammen med oppdraget med å sivilisere landene slavene kom fra. Det har altså i over 300 år ikke vært knyttet annet enn arbeidskraft og naturressurser til den svarte kvinne og mann.
Jeg tror det er dette som er bakteppet for tallene vi finner i undersøkelsen, altså holdninger og forestillinger som er historisk fundamentert i et narrativ der hvite mennesker fortsatt er de mest intelligente og troverdige.
Lite lønnsomt å vedlikeholde ideen om «de andre»
Og her er vi ved sakens kjerne. For fordommene og bildene vi fortsetter å male av spillere med mørkere hudtone påvirker bildet av alle mennesker med mørkere hudtone, og det har enorme ringvirkninger. Når man stadig hører at de mørkere spillerne er mindre intelligente, øker sjansen for at man begynner å tro på budskapet. Og dette er da med å understøtte narrativet vi ser ellers i samfunnet; at hvithet knyttes til intelligens, mens svarthet knyttes til det motsatte. Partiskhet i fotballkommentering er i seg selv en kommentar på samfunnets utfordringer med negative sterotypier og subtil rasisme, som ikke handler om intensjonen til kommentatorene, men om forestillinger om mennesker basert på historiske begivenheter.
Det finnes flere akademikere, deriblant Thomas Hylland Eriksen og Richard Florida, som skriver om hvorfor mangfold i et samfunn har mange positive sider. Sistnevnte skriver om hvordan områder med stort mangfold har størst økonomisk vekst. Logikken bak er at minoritetsbefolkningen, herunder kunstnere, mennesker med ulik bakgrunn, seksualitet og religion har med seg andre perspektiver enn den mer konvensjonelle majoritetsbefolkningen, og derfor bidrar til innovasjon og bidrar til at flere presitsjetunge selskaper ønsker å slå seg ned der disse gruppene bor. Vi vet også at mennesker som er fornøyde og føler seg ivaretatt av fellesskapet er mer produktive, skaper mer og er mindre sykemeldt.
Skal vi tro ovennevnte og Richard Florida, er det altså også dårlig butikk, for både fotballkommentatorer og andre, å fortsette å gi næring til kolonitidens ideer om «de andre» – i fotballens verden: «de rå, sterke og ville»
Den aktuelle undersøkelsen omfatter ikke norske kommentatorer, men mye tyder på at problemstillingen er aktuell også i Norge.
Representasjon, litt kvotering – og brudd med gamle mønstre
For å komme dette problematiske fenomenet til livs, tror jeg mye av svaret ligger i å styrke mangfoldet i sammensetningen av europeiske redaksjoner som dekker fotball. Hvor mange av kommentatorene i undersøkelsen som hadde en mørkere hudtone nevnes ikke, men ting kan tyde på at størstedelen har majoritetsbakgrunn om vi tar utgangspunkt i at undersøkelsen dekket fire ligaer i Europa. Det kan da tenkes at økt mangfold blant kommentatorene ville kunne utfordre en del av disse kommentarene fordi personer som selv har mørkere hudtone ofte lettere fanger rasemessige stereotypier enn mennesker med lysere hudtone – fordi de har personlige erfaringer med opplevelsen av å være «de andre». Om vi har flere mennesker med mørkere hudtoner i studio, i kommentatorboksen og som utegående reportere, får vi også flere situasjoner hvor disse menneskene får vist sine kognitive egenskaper. Disse får være med å fortelle en annen historie, om man vil.
Jeg tror det er svært viktig at vi lytter til de som påpeker problemet, ikke ukritisk, men at vi prøver å forstå hvor kritikken mot forskjellig omtale av spillere kommer fra. Og ikke minst hvorfor flere mener dette er et problem.
Samtidig er det viktig å påpeke at dette ikke handler om kommentarer med negative intensjoner, men om det større bildet. Bildet vi i generasjoner har malt kan sies å domineres av de hvite malerne. De har fått utdelt bredere pensler, for å si det sånn. Derfor trenger vi å gi flere mennesker verktøy til å fortelle sin egen historie, eller male sitt eget bilde. Blant annet ved at vi lytter når temaet tas opp. Minoriteten lever på majoritetens nåde, så det er essensielt at flere enn de som rammes av problemet bryr seg.
I den amerikanske fotballigaen NFL introduserte man for noen år siden en regel kalt «Rooney rule». Den går ut på at klubbene er bundet til å intervjue kandidater med minoritetsbakgrunn i ansettelsesprosesser. Det har kommet tilbakemeldinger på at det har ført til noen flere tilfeller der mennesker med mørkere hudtone eller minoritetsbakgrunn har blitt ansatt, men at problemet i nordamerikansk idrett fortsatt eksisterer. Dette kan tyde på at en form for kvotering kan fungere for å styrke mangfoldet. Spørsmålet er om kvotering er tilstrekkelig for å endre kommentatorenes opplevelse av de to spillergruppene som såpass forskjellige, når vi ser et samfunn som i så stor grad er med på å opprettholde dette bildet.
Det er derfor vi trenger begge deler, større mangfold i flere posisjoner i arbeidslivet, og en samtale der vi lytter og anerkjenner utfordringene.
Hvis vi kan snakke om hvordan vi snakker om mennesker, og ikke minst hvorfor vi snakker som vi gjør, tror jeg vi kommer svært langt.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
