Foto: Skjermdump: SIANs nettsider
Følgende er en personlig historie om kampen jeg som minoritet har ført mot SIAN siden mai i fjor. Det hele begynte med en Facebook-kampanje der jeg takket nei til hatprat og rasisme – nå har jeg innlagt påklage til politiet i Innlandet om ærekrenkelse.
Kampen som fort ble personlig
I fjor sommer, før Lars Thorsen i SIAN skulle holde sin demonstrasjon på Jessheim den 24. august planla jeg sammen med andre politiske kollegaer en fredelig mot-markering der vi skulle snu ryggen til SIAN. Allerede da begynte personlige hatytringer mot meg å tikke inn på Facebook Messenger.
Som et gjennomsnittlig oppegående menneske, som stort sett tenker godt om andre, ble jeg oppskaket av disse hatytringene mot meg som person, men lot meg ikke vippe av pinnen. For jeg har alltid vært samfunnsengasjert og lagt listen for ytringsfriheten høyt, med det ansvar det innebærer, og tenkt at demokratiets spilleregler krever at såpass må man tåle. Likevel hadde jeg ikke i mine villeste fantasier tenkt at dette skulle bli så personlig.
Stemplet som islamist over natta
Da SIAN-leder Lars Thorsen omsider ankom Jessheim den aktuelle august-dagen, møtte et folkehav han antakelig ikke hadde forventet seg. De var dog kun samlet der for å snu ryggen til SIAN. Vel en time etter, pakket han og de andre i SIAN sakene sine og forlot byen. SIAN hadde mislyktes med oppdraget sitt, som var å fremme hatprat, rasisme og fordommer samt å skape et fiendebilde av «oss» mot «dem».
Uten tvil, var jeg meget rørt over den støtten og varmen folket hadde vist i solidaritetens og medmenneskelighetens tegn. Dette var et eksempel til ettertanke i en kommune der nesten en av tre velgere gir sin stemme til Fremskrittspartiet.
Optimist som jeg var, tenkte jeg ikke noe mer på SIAN etter at hverdagen inntok meg, men roen ble kortlevd. For over natta ble jeg plutselig deporteringskandidat, islamist og shariapoliti.
«Hva i helsike?», var min umiddelbare reaksjon. Hva har jeg gjort for å bli personlig stemplet? Hvorfor meg? Hvorfor er partiet mitt; SV blandet inn i dette? Hvor langt går ytringsfriheten? Er dette innafor?
Ja, å ha pakistanskfødte foreldre er forenelig med å være norsk
Det var mange spørsmål og ikke så mange svar i hodet mitt. Aldri før hadde jeg opplevd personlig hets så intenst og så rasistisk motivert, som denne gangen. Jeg hadde alltid betraktet meg selv som nordmann. Greit nok; jeg er brun i huden, har et utenlandsk navn og har pakistanske foreldre, men jeg lot aldri tvilen komme dette tankegodset til gode. «Jeg var og er nordmann», tenkte jeg. Eller, var jeg det? Kunne en annengenerasjons innvandrer være nordmann?
Jeg måtte ta en time-out: Etter mange gode samtaler med familie, venner, bekjente og mine kollegaer i politikken hadde jeg bestemt meg. – Ikke fader, om jeg skulle gi meg så lett mot hatet fra Lars Thorsen og organisasjonen hans.
Lite visste jeg da om at han iakttok meg kontinuerlig og skulle komme med enda flere motbydelige, personlige stikk:
Anmeldt – henlagt
Nå var det ingen vei tilbake, følte jeg. Jeg valgte derfor å politianmelde Lars Thorsen i SIAN for personlige hatytringer med hjemmel i paragraf 185 i straffeloven.
Etter politianmeldelsen kom frykten og usikkerheten fordi jeg visste at mine handlinger kunne få konsekvenser for min familie. Det er på sin plass for her å forklare leseren at disse hatytringene fra Lars Thorsen i SIAN, rettet mot meg som person, gikk såpass inn hardt på meg at jeg måtte se meg over skulderen flere ganger daglig når jeg var ute og ferdes i lokalmiljøet, da jeg var redd for at noen av deres sympatisører skulle angripe meg. Barna mine, som fortsatt går på skolen i lokalområdet, var redde for å gå på skolen på grunn av verbale represalier på skolen. Hele familien min ble satt en i psykotisk, nervepirrende og følelsesmessig belastende situasjon over en lengre periode.
Den 1. september, altså for drøye to uker siden, fikk jeg vite at politiet hadde henlagt saken min fordi de mente at det ikke var snakk om et straffbart forhold.
Politiet hadde henlagt saken min fordi de mente at det ikke var snakk om et straffbart forhold
Ja til ytringsfrihet, nei til hat
Etter noen dagers tenkepause; ville jeg ha svar på følgende spørsmål:
- «Hvis ikke paragraf 185 i straffeloven skal tas i bruk ved personlige hatytringer; hva er da formålet med denne paragrafen, altså dersom politiet ikke skal håndheve den?»
- «Og til politiet, som skal beskytte oss borgere og folkevalgte uavhengig av religion, livssyn og funksjonsnedsettelse; hvilken presedens skaper de ved å henlegge denne saken?»
- «Skal jeg bare akseptere å bli kalt deporteringskandidat, shariapoliti, islamist og jihadist fordi SIAN mislyktes?»
Etter å ha lest innlegget til Neha Ikram, ungdomsdelegat til FN, i Utrop den 12. september, kunne jeg derfor ikke dy meg, og måtte bare dele denne personlige historien. Jeg kunne ikke ha vært mer enig med Ikram, og jeg mener at regjeringen må styrke rettsvernet for etniske minoriteter og arbeide i retning et samlet lovverk mot etnisk diskriminering, slik Karin Andersen i SV foreslo i Stortinget i 1998.
La meg si det klart og tydelig: Jeg er for ytringsfriheten. Og det var nettopp den både Lars Thorsen i SIAN og jeg praktiserte under demonstrasjonen og den stille mot-markeringen i fjor. Men når det blir rettet personlige hatytringer og ærekrenkelser mot meg, bør det ikke være dekning for dette under ytringsfriheten.
Derfor har jeg etter rådslagning landet på at jeg påklager henleggelsen til politiet i Innlandet til å gjelde ærekrenkelse fra Lars Thorsen i SIAN. Jeg har også utfordret justisministeren til å besvare mine spørsmål i en debatt i Dagsnytt 18.
Med andre ord: Kampen min er ikke over.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
