Foto: Firuz Kutal
- KrF ansvarlig for forskjellsbehandling - 15.02.2021
- Innvandringsfri valgkamp? - 10.01.2021
- «Når byrådsleder i Oslo peker ut én gruppe, er det ikke tvil om at han stigmatiserer» - 04.11.2020
Partienes forslag til nye stortingsvalgprogram viser hvordan KrFs valg om å bli et tydeligere verdiparti fører til at det mister makt og innflytelse.
KrFs selvvalgte verdiprofil
Mange i Kristelig Folkeparti reagerte negativt da Ap-leder Jonas Gahr Støre etter sommerferien fastslo at KrF var blitt et kristenkonservativt parti og at det derfor var en uinteressant samarbeidspartner for Ap. Det er forståelig at de reagerer på merkelappen – «kristenkonservativ» gir assosiasjoner til den delen av amerikansk høyreside som heier frem Donald Trump.
Samtidig er det en korrekt analyse Arbeiderpartiets leder la for dagen. Kristelig Folkeparti har selv sagt at det ønsker å rendyrke sin verdiprofil og at det finner de beste løsningene med høyresiden. Etter at partiet tapte alle avstemningene om den nye gen- og bioteknologiloven i Stortinget i vår, erklærte KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad at hans parti nå nærmest var alene igjen om å kjempe mot sorteringssamfunnet. Han plasserte sitt eget parti i en ytterkant på det politiske kartet.
Mindre innflytelse og låst til høyresiden
Det rimer dårlig med at Kristelig Folkeparti av oss politiske journalister gjerne omtales som et av to eller tre sentrumspartier (Venstre er det andre, Sp var og kan kanskje igjen bli det tredje). Sentrumsmerkelappen er kommet fordi partiene står mellom Høyre og Arbeiderpartiet på de politiske saksfeltene som vanligvis skiller regjeringsalternativene fra hverandre. I spørsmålene om skatter, størrelsen på offentlig sektor og bruken av private aktører og markedsmekanismer har KrF og Venstre ligget i midten. Konsekvensen har vært at de som oftest har bestemt hvem som skal være statsminister fordi de har vært såpass store på Stortinget at både høyre- og venstresiden har trengt dem for å få flertall, og fordi det ikke har kostet dem for mye å kompromisse i noen retning.
Det dramatiske for Kristelig Folkeparti er at det nå ser ut til å manøvrere seg vekk fra denne innflytelsesrike vippeposisjonen i sentrum. Det er delvis en konsekvens av at partiet hadde en opprivende strid om veivalg for to år siden. Den var så vanskelig at partiet ser ut til å samle seg bak et intenst ønske om ikke igjen å starte en diskusjon om man skal støtte en statsminister fra Høyre eller Ap.
Viktigere er det at partiet er i ferd med å skaffe seg en verdipolitikk og -retorikk som låser det til høyrefløyen. Ikke nødvendigvis fordi det er større grunn til å vente gjennomslag for verdistandpunktene på høyresiden, men fordi det spesielt i retorikken er skapt uoverstigelig avstand til venstresiden. Kroneksemplet er hentet fra gen- og bioteknologifeltet. I SV finnes det faktisk en god del politikere som er verdikonservative i slike spørsmål, men de tar sterk avstand fra en retorikk som i praksis sier at man er for et sorteringssamfunn, dersom man ikke er enig med KrF.
KrF tilbake der de startet
Konsekvensen av at KrF låser seg til høyresiden er at samarbeidspartiene ikke trenger å ta hensyn til dem. Høyre vet at KrF uansett vil støtte deres statsministerkandidat. Da er det heller ikke noen vits i å gjøre seg lekker for Kjell Ingolf Ropstad. Det er påfallende hvordan Høyres programkomité i sitt første utkast til stortingsvalgprogram for perioden 2021 til 2025 forsøker å tilnærme seg både Frp, Senterpartiet og Ap på ulike saksfelt, mens det ikke gjøres noe for å tilnærme seg KrF. Høyre går inn for en strengere flyktning- og innvandringspolitikk, å gi mindre penger til bistand og å utvide åpningstidene for Vinmonopolet og ølsalget i butikkene.
Høyre vet at KrF uansett vil støtte deres statsministerkandidat – da er det heller ikke noen vits i å gjøre seg lekker for Kjell Ingolf Ropstad
I skrivende stund var ikke Aps programutkast kjent, men heller ikke der kommer det til å være et eneste frieri til KrF. Jonas Gahr Støre har jo konstatert at det ville være poengløst. Han skal uansett ikke samarbeide med Kristelig Folkeparti om en regjering.
På et vis går KrF nå tilbake til start. Mennene som stiftet partiet på midten av 1930-tallet var egentlig uinteressert i partipolitikk. De organiserte seg utelukkende for få valgt tingmenn som kunne fremme de kristne verdiene på Stortinget. Det var viktigere å holde fanen høyt enn å få gjennomslag for enkeltsaker og bestemme hvem som skulle være statsminister. I dagens samfunn er det neppe mange velgere som vil verdsette en slik strategi. Dersom Kristelig Folkeparti skal få mer enn fire prosent i neste års stortingsvalg (den sperregrensen bestemmer om man får en stortingsgruppe på 7-8 representanter eller bare én eller to), må partiet vise at det har og kan få innflytelse.
KrF uten valg
Da gjelder det å vise at Høyre gir partiet gjennomslag selv om det ikke må. Statsminister Erna Solberg har mange ganger sagt at hun forstår KrFs ønske. Hennes mål er at både KrF og Venstre i regjering, og Frp på utsiden, skal få noen solide seiere. Alle skal oppfatte at det er lurt å være med i eller å støtte en borgerlig regjering.
Denne prinsipielle holdningen kan det være vanskelig å holde seg til i høst. Fremskrittspartiet har for lengst varslet at det er nødvendig med kraftige innrømmelser fra regjeringen i de kommende forhandlingene om statsbudsjettet. Frp har også blinket seg ut noen få felt der partiet er nødt til å ha gjennomslag, og på to av dem er KrF en motpol.
Dersom regjeringen ikke går med på KrFs krav om redusert antall kvoteflyktninger og kutt i bistanden, truer Frp med å kaste regjeringen. Erna Solberg kan gamble på at Frp ikke vil tørre å lage regjeringskrise, men hun kan også gi etter. Årsaken til det er at hun vet at KrF ikke har noe særlig makt å sette bak sitt krav om å beholde antallet kvoteflyktninger og høy bistandsprosess. KrF har ingen andre veier å gå. De er ikke i sentrum lenger.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
