Foto: Festervoll Melien. Portrettfoto: Simen Sundfjord Otterlei/NRK
Nice white parents er tittelen på en fersk radiodokumentar produsert av National Public Radios ukentlige program This American Life, i samarbeid med The New York Times. This American Life sendes først på FM 91,5 i Chicago-området, men er også tilgjengelig som podcast. Og dette er et program til å bli klokere av. Menneskene bak This American Life har produsert kvalitetsradio siden 1995, og har vunnet flere priser. Akkurat dét merkes, for dette er et program til å bli klokere av. Jeg ble ved et tilfelle tipset om å høre programmet, og da det også ble anbefalt på God morgen Norge, var det bare å sette i gang og høre om de ‘hyggelige hvite foreldrene’.
«Bra med integrering – bare mine egne barn slipper å være med på det!»
Selv om vi hører om USA daglig, er det forbausende å høre på dokumentaren – heldige er vi som bor i Norge. Men vi ligner også USA en hel del, og kan hente en og annen lærdom derfra, også når det gjelder spørsmål om språk og språklig mangfold.
Det vil si, Nice White Parents handler egentlig ikke om språk. Dokumentarens innhold berører dog spørsmål som er veldig relevante for nåtidas debatter rundt hudfarge, privilegie og makt. Programmets kjerne studerer det som blir sett på som den mektigste kraften i amerikanske skoler: de hvite foreldrene.
De hyggelige hvite foreldrene er de som ser seg selv som antirasister og er for integrering. Men de sender ikke egne barn til skoler der mange av elevene ikke er hvite. De utøver likevel sin makt og påvirker skolen nevneverdig. Og vi kjenner det jo fra Norge. Her er trolig de hyggelige hvite foreldre de som er engasjerte i både integrering og likestilling, men likevel helst sender barna sine på en skole med færre innvandrerbarn.
Fransk for alle pengene
Gjennom de fem episodene ser vi hvordan svarte og brune foreldre ofte blir neglisjert, skjøvet til side. Skolebyråkratiet bringer aktører som på ingen måte bidrar til å løse utfordringene. For amerikanske offentlige skoler garanterer ikke hvert barn en likeverdig utdannelse. Journalisten Chana Joffe-Walt er programleder i serien, og da hun så på ulikhet i utdanning, fant hun ut at de fleste reformene fokuserte på hvem skolene sviktet, og det var svarte og brune barn. Men hva med hvem skolene tjener? Dette fokuserte journalisten på og presenterer i serien de komplekse relasjonene mellom hvite foreldre ved en offentlig skole i Brooklyn.
Mye av fokuset er på skolens PTA (Parent-Teacher Association), eller ‘Foreldrenes arbeidsutvalg’ (FAU) som trolig er den norske ekvivalenten. Der blir vi vitne til de nye, hvite foreldrenes innsats for å skaffe penger til et spesielt franskprogram som har til hensikt å promotere fransk som fremmedspråk. Foreldrene er opptatte av at barna skal være tospråklige og klarer til slutt å arrangere en innsamlings-galla for å skaffe penger til franskprogrammet. Det blir avtalt ved et PTA-møte at gallaen skal være gratis og finne sted i lokalområdet, men foreldrene som brenner mest for ideen beslutter å avholde gallaen i et dyrt lokale på Manhattan, delvis for å tiltrekke seg sponsorer ved den franske ambassaden.
Det er dessverre slik at noen språk har blitt viktigere enn andre
Og på gallaen snakker folk høyt og skrålende om hvor viktig det er å kunne to forskjellige språk. Disse foreldrene, og barna deres, er et nytt innslag på den aktuelle skolen. De er foreldre som valgte seg til skolen på grunn av det de opplevde som mangfoldet ved skolen.
Behov for arabisk og spansk ignoreres
For de fleste barna på skolen snakker allerede et annet språk, men er disse språkene viktige nok? Barna som går på denne skolen er hovedsakelig svarte/brune, latino og barn med røtter fra Midtøsten.
I beskrivelsen av opplevelsen til en sjetteklassing ved navn Maya forklarer journalisten: «Det var penger til et franskprogram, noe som betydde at fransk hadde verdi og at arabisk ikke hadde det. Ei heller spansk. Det må Maya lære ved siden av det nye fokusspråket, fransk.
Det er dessverre slik at noen språk har blitt viktigere enn andre. UNESCO har anslått at halvparten av alle språkene i verden vil forsvinne dersom det ikke settes igang tiltak. Og dette blir et tap for menneskeheten.
Også Språkrådet i Norge har gjennomført undersøkelser som vekker bekymring for det norske språket. Undersøkelser viser at høyere utdanning i Norge har en overvekt av pensum på engelsk. Og det er rekordmange som skriver sin mastergrad på engelsk. Dette påvirker kvalitet på norsk som fagspråk og forskningsspråk, og bidrar i sin tur til å forringe ideen om norsk som et nyttig språk.
Norge sitter på store språkressurser
I fjor var jeg i en panelsamtale under Arendalsuken der temaet var språk. Norge er rik på språk. Vi har samisk, nynorsk, bokmål, forskjellige dialekter og sosiolekter. Innvandring til Norge har også bidratt til språkmangfold. Vi snakket dermed i panelet om hvordan dette kan bli en gullgruve for Norge, både økonomisk og i et samfunnsperspektiv. Men hvordan forvalter Norge disse ressursene?
Statistisk sentralbyrå publiserte i 2013 en kartlegging om minoritesspråk i Norge og fant ut at det fantes ingen offisiell samordnet språkstatistikk i Norge. Det var heller ingen offentlig registrering av hvilket språk innbyggerne i Norge snakket, eller hvor mange som snakker de ulike språkene.
Nyere forskning viser at det heller ikke i dag finnes noen offentlig registrering av personer som snakker samisk i Norge, og dermed heller ingen offentlig statistikk over utbredelsen av de samiske språkene.
Ideen om prestisjetunge språk og foreldres hang til å fremme disse fremfor språk som har større relevans for elevene samtidig med at de styrker den selvsamme tospråkligheten, er også tydelig her i Norge – slik vi også ser fenomenet ved en skole i Brooklyn, på den andre siden av Atlanterhavet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
