Foto: Privat
- Arbeiderpartiets utenrikspolitikk er ikke irrasjonell - 07.12.2024
- BRICS samarbeidet: Noe mere enn et økonomisk samarbeid? - 12.11.2024
- Det blir verre før det blir bedre for palestinerne - 03.10.2024
I podcasten min «Political Bark», tar jeg vi for meg ulike politiske og samfunnsrelaterte spørsmål. I hver episode bringer jeg en ny gjest, og lytterne får, på engelsk, innblikk i et spennende tema som angår både det mangfoldig sammensatte Norge og verden. Jeg ønsker å bringe samfunnsmessige og politiske spørsmål, både med globalt og nasjonalt perspektiv. I episoden den 19. juli snakket jeg med en kjent journalist i Midtøsten, Abdallah El-Senawi. Vi diskuterte Libya i 2020, og Libya under general Gaddafi sitt styre (1969-2011).
I 2020, nesten ti år etter Gaddafis fall, er situasjonen i Libya amper og farlig. Mange, inkludert journalisten jeg snakket med, mener Libya kan bli det nye Syria. Libya sitt overhode i over 40 år var general Gaddafi. Han ble ofte omtalt som Midtøstens gale hund (‘the mad dog of the Middle-East’) i media og som «den uforutsigbare, farlige og eksentriske lederen» (Washington Post, 2011).
Brutalt politisk spill
Det finnes utallige perspektiver på Libya-konflikten og på Gaddafi. Derfor var det interessant å intervjue en som selv har truffet generalen flere ganger: journalist Abdallah El-Senawi, sjefredaktør for Al-Arabiya (et av de største nyhetsbyråene i Midtøsten) i over 11 år.
Jeg spurte han like gjerne om han synes Gaddafi var gal. «Nei. Tror du at en mann som er gal klarer å holde på makten i over 40 år? Gaddafi var kanskje eksentrisk, men han var også ekstremt flink til å late som for publikumet. Han var en ekspert i å få dem til å tro hva enn han ville. Han kunne spille gal diktator like lett som han var en sammensatt diplomat».
Uavhengig av perspektiv på Gaddafi, hadde generalen gode venner i Østen og i Vesten: en av dem var tidligere franske president Nicolas Sarkozy, som sist måned måtte møte opp i Paris lagmannsrett, anklaget for grov korrupsjon: stemmer det, slik etterforskningene konkluderer med – at Sarkozy sin presidentkampanje i 2010 ble støttet av general Gaddafi, med 50 millioner euro? Hadde de to statslederne skjulte økonomiske planer – som tok slutt like raskt som de startet? I så fall, hvorfor var Sarkozy den første til å be om vestlig deltagelse i Libya-konflikten, og føre en anti-Gaddafi kampanje året etter, i 2011?
Stemmer det at Nicolas Sarkozy sin presidentkampanje i 2010 ble støttet av general Gaddafi, med 50 millioner euro?
Det er mange biter som mangler når man prøver å forstå seg på Libya. Landet er og forblir et politisk spill, og det spilles kanskje mer brutalt i 2020 enn tidligere år.
Et anspent Libya
I dag synes konflikten å være en en geostrategisk slagmark, som kjempes av ulike aktører: Italia og Frankrike står for den største delen av vestlig innblanding. Landene har begge sterke interesser i Libya, fra migrasjon, til olje og terrorisme. USA er opptatt på hjemmebane med covid-19-pandemien og presidentvalg, og har lite interesse i å ha styrker i Libya. Igjen står de resterende, sterke, og ikke-vestlige regionale aktørene på hver sin side av konflikten: Egypt, Russland, Tyrkia, Gulfen, Saudi Arabia og Qatar. Noen støtter den FN-anerkjente regjeringen som sitter i Tripoli, mens andre støtter Khalifa Haftars styrker. Slik har situasjonen vært i over et år. I tillegg til at det finnes et drøss av terrorister, leiesoldater og banditter på hver sin side av konflikten.
For i disse dager er Libya veldig anspent: «Vi kan ikke snakke om hva som vil skje om fem år, vi må spørre om hva som skjer i morgen» sa El-Senawi. Tyrkia og Egypt nærmer seg krig i Libya, og Egypt sin «røde linje» er byen Sirte. Samtidig er den samme byen også Tyrkia sin røde linje: LNA (Libyan National Army) ber om at Egypt straks fjerner seg fra Sirte.
Dagens situasjon ikke bærekraftig
Under Gaddafis langvarige og autoritære styre hadde Libya en av de høyeste levestandardene i Afrika. Nå har krigsøkonomien tvunget prisene i været, samtidig som det er medisinmangel og strømstans. De sivile er selvsagt de største taperne; mer enn 200 000 mennesker er internt fordrevet og 1,3 millioner har behov for humanitær hjelp, ifølge FN.
Så blir det en blodig krig mellom Egypt og Tyrkia?, spør jeg El-Senawi: «Ja, det kan det bli, men samtidig tror jeg ikke noen av partene virkelig ønsker det. Det blir en svært lang og tung krig i så fall, og et av landene (Egypt) vil ha et overtak: det ligger like ved Libya, og har langt mer kjennskap til ørkenkrig. Men det er uklart å si, i tillegg er begge landene tynget av covid-19»
Jeg kan ikke tenke meg hvor forferdelig livet er i Libya nå, ei heller hvordan det var under det svært strenge regime til general Gaddafi. Men likevel lurer jeg på en siste ting. «Var ting bedre under Gaddafi?», «det er det opp til libyerne selv å svare på, hvis de en dag får muligheten; det eneste som er sikkert er at de ikke vil overleve lenge under dagens situasjon» avslutter El-Senawi.
Podcasten kan høres her.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
