Foto: UNHCR
Den 12. august stilte stortingspolitiker Audun Lysbakken (SV) et spørsmål til utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H). Spørsmålet lød som følger:
«Vil Norge engasjere seg overfor somaliske myndigheter for å hindre lovendringer som kan legitimere barneekteskap i Somalia?»
Plutselig engasjement for Somalia
Søreides svar er urovekkende. Hun sier blant annet:
«Norge har et tett samarbeid med likesinnede internasjonale partnere til Somalia, og vi har uttrykt vår bekymring over denne saken. Norge tok opp spørsmålet om loven og brudd på parlamentariske prosedyrer i et bilateralt møte med parlamentspresidenten i underhuset under et besøk til Somalias hovedstad, Mogadishu, i mars i år. Nordiske land har også bedt om et møte med parlamentspresidenten for å blant annet uttrykke vår bekymring»
Jeg undrer meg over hvilket handlingsrom Norge eller andre nordiske land har for å påvirke Somalias eller andre u-lands prosesser.
For det er ikke til å stikke under en stol at vesten lenge har dominert med tanken om at vestlige verdier og kulturarv er «mer hensiktsmessig» for det moderne samfunnet. Det eksisterer en allestedsnærværende ideologisk maktkamp mellom vestlige verdier og andre framtredende verdier og ideologier som vesten opplever som lite egnet for et moderne samfunn.
Heller ikke norske medier har vist noen særlig interesse for Somalia, og i den grad det har vært interesse, har det vært i sammenheng med bomber eller andre katastrofer. Den 31. oktober 2017 ble imidlertid bildet annerledes. Dagsavisen, NRK, Dagens Næringsliv og Aftenposten var blant mange medier som da viste stor interesse for utfallet av det somaliske valget. Grunnen: Norsk-somalieren Hassan Khaire ble valgt som landets statsminister av presidentvalgvinneren Mohammed Abdullahi Farmajo. Siden dette har norske medier vist stort interesse og den norske staten har vært involvert tungt i Somalia. Blant annet har Søreide besøkt Mogadishu, og daværende statsminister Hassan Khaire og flere andre delegater, blant annet den somaliske statssekretæren for petroleum og mineralressurser, samt utsendinger fra landets utdanningsdepartement, har vært her i Norge.
Bistandspolitikk eller assimilering?
Tall fra Norad viser at Norge 34,6 milliarder kroner i bistand i 2018. Ifølge Norad er dette en økning på en halv milliard fra 2017. I 2019 viser tallene fra Norad 37,8 milliarder, dette karakteriseres som rekordhøye bestandstall. Somalia mottok i de aktuelle årene henholdsvis 543 og 563 millioner.
Av erfaring vet vi at det er viktig å stille spørsmålstegn ved at Norge skal involvere seg i en parlamentarisk prosess i et u-land
Også utenom det bistandspolitiske er Norge etterhvert tungt involvert i Somalia. Allerede den 8. september 2013 kunne vi lese i Aftenposten at flere ansatte i den somaliske staten fikk utbetalt lønn fra Norge gjennom et fond med bankkontoer i utlandet. Daværende utviklingsminister fra SV, Heikki Holmås kommenterte da følgende:
«Dette gjør at de kan lønne ansatte, drive mindre utviklingsprosjekter og sette folk i arbeid med verdiskapning. Det vi forventer er en styrket offentlig finanssektor, som kan styre budsjettet og ha åpenhet med prosjektene sine og styrke omdømmet til myndighetene».
Her kan det være klokt å huske at vestlige staters løsninger for ulike land, herunder regimeendringer, slik vi ser i Irak og Libya, også har vært utløser for dødelige konflikter.
At Ine Eriksen Søreide nå sier at de har vært i kontakt med parlamentarisk leder for underhuset og prøver å møte stortingspresidenten i Somalia er følgelig verdt å holde grundig øye med.
Av erfaring vet vi at det er viktig å stille spørsmålstegn ved at Norge skal involvere seg i en parlamentarisk prosess i et u-land. Gjøres bistandspolitikk i u-land til handlingsrom for spredning av vestlige verdier og idelogier som kan resultere i eskalering av konflikter i stedet for at de dempes?
Flere agendaer i u-land er et kjent fenomen
Det er uetisk å sette som forutsetning, skjult eller uttalt, for å motta bistand, at et land skal assimilere seg og være deltakende i en sakte overgang i retning verdier og kultur som behager vestlige land. Som norske borgere bør vi absolutt stille spørsmål ved hva myndighetene våre foretar seg utenlands. Bruker vi millioner av bistandspenger på å hjelpe trengende land med å gjenoppbygge strukturer og styring samt bidra til innovasjon, økonomisk vekst og stimulering av viktige næringer? Eller forsøker vi å skape et handlingsrom der vi kan påvirke og pålegge vestlige ideologier og verdier på u-land som har akutt behov for hjelp?
Det er en kjent sak i vår historie at mange hjelpeorganisasjoner, som arbeider med bistand i u-land, også har drevet med aktiv misjon. Mange innbyggere og statlige ledere er blitt overrasket når dette, også i vår tid, kommer for en dag. Bistandspolitikk er viktig og er et politisk område som treffer de aller mest sårbare i u-land, der stater og organisasjoner har mulighet for å gjøre en reel forskjell. Med dette følger også et stort ansvar.
Dersom stater skal drive bistandspolitikk med betingelser om justeringer av holdninger og verdier, er dette veldig uheldig og trist, og det bidrar til å svekke troverdigheten til hele bistandsfeltet.
Dét kan bli katastrofalt for de som trenger hjelpen.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
