Foto: Pixabay
Det er ikke lett å være barn eller ungdom når man ikke har kontakt med sine foreldre. Enda vanskeligere er det hvis man blir sendt til et land med et helt ukjent språk og en fremmed kultur. Vi må åpne øyne for realitetene og innse at Norge ofte ikke er det beste stedet for mange av de barna og ungdommene i verden som flykter fra krig og fattigdom.
Ikke alle norske hjem oppleves trygge
Jeg jobber frivillig for organisasjonen LifeHorizon, en organisasjon som forsøker å hjelpe unge mennesker og arbeider for å fremme myndiggjøringen av ofre for fordommer og diskriminering.
Mange unge flyktninger sliter med å bearbeide traumer, også etter opplevelser de har hatt her i Norge. Det er mange unge gutter og jenter som er glemt og som trenger vår støtte og hjelp. Mange av dem blir aldri spurt om hvordan de har det hjemme. En del av dem er voksne nå, men de har opplevd dramatiske ting under oppveksten her i Norge som kanskje ikke er mer enn 3-4 år siden.
Mange kontakter oss og forteller at de fortsatt lever under streng sosial kontroll, vold og trusler om påtvunget ekteskap med en i slekten. Dette er dessverre fortsatt realiteten for mange. Påtvunget ekteskap med noen som foreldrene har valgt foregår hele tiden i Norge. Da ofte skjult, og gjerne rettferdiggjort gjennom at det kalles et «kulturelt forankret arrangert ekteskap». Det er mulig foreldrene fortsatte føler seg hjemme i en slik kultur, men de unge vi snakker med vil heller være en del av norsk kultur, som de jo i stor grad er vokst opp med. Og hvilken annen norsk ungdom ville gå med på å gifte seg med en fetter eller kusine, uten nettopp tvang?
Når vi ikke anerkjenner disse ungdommenes rett til å velge sin livspartner, diskriminerer vi dem. Vi tillater forskjellsbehandling av dem under dekket av respekt for deres foreldres kultur, men ikke før vi gir disse ungdommene samme rettigheter og beskyttelse som andre innfødte nordmenn, kan vi si at vi har sluttet å være rasister.
Nye flyktningbarn – ny utrygghet
Vi hører daglig om mange barn som trenger fosterfamilier, og mange av dem har foreldre som har flyktet eller innvandret til Norge. Det er mange barn som venter på et trygt hjem, har vi nok trygge hjem å tilby i Norge? Vi vet at det er mange barn og unge som blir sviktet av både foreldre og barnevern. Noen ganger stiller heller ikke skolen eller andre i samfunnet rundt dem opp. Vi kan med fordel feie litt for egen dør før vi henter flere barn til Norge.
Hva om alle som vil at vi skal hente flere mindreårige til Norge tar på seg å være fosterforeldre for en av de forsømte barna som allerede er her i landet. Det er så alt for lett å si at staten skal ta imot flere uten å se at vi selv også da tar på oss et stort ansvar.
Vi har alle et svakt hjerte for de små barna, instinktet vårt sier oss at vi må ta vare på dem. Men når disse barna blir litt eldre og passerer den magiske grensen på 18 år, slutter de, i det norske lovverket, plutselig å være omsorgstrengende barn. Jeg skulle likt å se de norske foreldrene som vil sende sine 18-åringer ut i verden for å greie seg selv. 18-åringene trenger fortsatt vår hjelp, det vet alle som har voksne barn. Etter norsk lov, kan mindreårige flyktninger som har blitt 18 år, sendes ut av landet. Og hvis de ikke kan sendes ut av landet forsvinner de inn i en limbo uten rettigheter i Norge. Jeg kjenner noen av disse som kom til Norge da de var 15-17 år gamle og som nå er i slutten av 20-åra, og de er fortsatt papirløse.
Hva om alle som vil at vi skal hente flere mindreårige til Norge tar på seg å være fosterforeldre for en av de forsømte barna som allerede er her i landet
Jeg er ikke imot at Norge skal hjelpe mindreårige flyktninger, men da må vi også ta imot deres foreldre. Bara skal bo sammen med sine foreldre som er på flukt fra krig og forfølgelse. Vi kan ikke være bekjent av å lage business av å ta barna til Norge noen år for så å returnere dem etter at de har fylt 18 år.
En tryggere framtid for de som er i Norge nå
Mange av dem som får blir i Norge søker om å få sine foreldre til Norge, men alle vi som har gjort oss kjent med reglene for familiegjenforening vet at det er en meget vanskelig prosess. Kravet om at du skal kunne forsørge dine foreldre økonomisk når de kommer til Norge, er nesten umulig å leve opp til. Mange av de unge som har kommet til Norge, spesielt de som har afghansk eller syrisk bakgrunn, prøver å finne foreldrene sine og få dem hentet hit. For å få det til må mange av dem slutte å studere for å spare penger til en gjenforening.
Vi ser stadig at mange av de som kommer til Norge trenger mer oppfølging og hjelp til integrering. For oss er demokrati, likestilling og ytringsfrihet en selvfølge, og vi tror at det er universelle verdier som nesten er medfødt. Men slik er det ikke for brorparten av verdens befolkning. For dem har livet lært dem at verden styres etter prinsippet om den sterkestes rett. Det er derfor ikke så rart at mange av dem som har flyktet til Norge har misforstått hva både likestilling og ytringsfrihet innebærer. Det er vår oppgave å lære dem at det kanskje er slik det fungerer der de kommer fra, men at vi her følger andre regler.
Så min oppfordring til norske myndigheter er:
Barn og ungdommer skal tas inn til Norge med sine foreldre så sant det er mulig. Mange barn og unge i Norge trenger vår omsorg, vi må hjelpe dem først. Vi må støtte økonomisk de mange organisasjonene som bidrar i Moria-leiren og andre flyktningeleire. Norge kan bidra til å bygge noen ordentlige leire i Hellas for å ta vare sårbare mennesker som er på flukt.
Vi må fokusere på å gi en tryggere framtid til alle som vi har her i landet. Vi trenger nye virkemidler og det viktigste er å gi utdannelse og forståelse for ytringsfrihet og likestilling.
– Og ingen barn skal returneres fra Norge etter at de fylt 18 år.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
