Foto: Pixabay
Kommentator i Utrop
Islamsk Råd Norge har sammen med flere andre muslimske og antirasistiske organisasjoner lenge etterlyst en handlingsplan mot «islamofobi» eller muslimhat. Det har vært uttrykt viktige innvendinger mot en slik plan – også fra stemmer med muslimsk bakgrunn – men etter terrorangrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum i fjor, ble det vanskeligere for regjeringen å ikke være imøtekommende.
Den nye handlingsplanen som ble lagt frem forrige uke gir mer penger til både moskeer (for å sikre seg mot terrorangrep) og antirasistiske organisasjoner. Det tas noe penger til antirasistisk arbeid fra de lokale integreringstiltakene som støttes via Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Planen legger også stor vekt på kunnskapsformidling og dialog, men den understreker også at vi fortsatt selvfølgelig skal ha religionskritikk og debatt. Med andre ord en linje som ivaretar både ytringsfriheten og tilliten mellom myndigheter og muslimske miljøer. I tillegg til de konkrete tiltakene, fungerer handlingsplanen også som et viktig signal til den muslimske befolkningen om at myndighetene tar hatet mot muslimer på alvor.
Hvorfor egen handlingsplan mot muslimhat?
Mottakelsen av handlingsplanen har så langt vært overveiende positiv. I forkant har det imidlertid vært en betydelig skepsis. En innvending har vært om det virkelig er behov for en slik plan, all den tid hat mot muslimer dekkes av allerede eksisterende planer mot rasisme og ekstremisme. I en kronikk i VG skrev samfunnsdebattant Yousef Bartho al-Nahi at en egen handlingsplan mot muslimhat var en dårlig idé: «Den må være universell og bygget på et fellesskap og en felles kamp. Vi kan ikke dele opp sårbare grupper i samfunnet for så å lage hver sin handlingsplan.»
Muslimske organisasjoner mente på sin side at så lenge det fantes en egen handlingsplan mot antisemittisme, så måtte det også være en mot islamofobi. Det er mye som kan sies om denne sammenligningen. Antisemittismen har en spesiell karakter og en spesiell historie som kulminerte med Holocaust. Denne erfaringen er jo hovedgrunnen til at vi i det hele tatt har konvensjoner mot diskriminering og minoritetsbeskyttelse. Dessuten kan det ikke være sånn at det skal være en handlingsplan for hver utsatt minoritet, som al-Nahi påpeker. Høyreekstremister hater for eksempel både jøder, muslimer, homofile, sosialister og feminister samtidig.
Etter terrorangrepet mot Al-Noor moskeen ble kampanjen for denne handlingsplanen sterkere, noe myndighetene ikke uten videre kunne ignorere. Ikke minst fordi det er viktig for myndighetene å opprettholde god dialog med muslimske miljøer.
Handlingsplanen rettferdiggjøres nettopp med referanse til Al-Noor-angrepet. Det sies også at høyreekstremismen og negative holdninger mot muslimer er et «økende problem». Regjeringen valgte også å inkludere «hat mot muslimer» som eget hatmotiv i politiets strafferegistre på lik linje med antisemittisme.
Islamofobi droppet i planen
Den andre innvendingen i forkant handlet om bekymringen knyttet til bruken av det omstridte begrepet «islamofobi».
Både troende og ikke-troende lever best med en levende debatt om religionenes virkninger
I kronikken «Handlingsplan mot islamofobi – ytringsfriheten står på spill», skrev generalsekretær i LIM, Dana Manouchehri, at autoritære regimer i den muslimske verden og reaksjonære muslimer i Vesten bruker ordet islamofobi for å stoppe legitim islamkritkk: «Dette gjør jobben vanskeligere for oss progressive stemmer med muslimsk bakgrunn.»
På akkurat dette punktet ble ikke Islamsk Råd Norge mfl. hørt. Paraplyorganisasjonen har blant annet etterlyst at «islamofobe organisasjoner» blir forbudt, og at hat mot islam sidestilles med hat mot muslimer. I et av sine skriftlige innspill til handlingsplanen argumenterte de på denne måten: «Hater man en religion, forakter man som regel dem som representerer, praktiserer og forfekter religionen.»
Det er nok riktig at hatet mot islam og muslimer kan gå hånd i hånd, men det er likevel svært viktig å skille mellom de to. Det er ikke statens oppgave å beskytte islam, verdens nest største religion, mot å bli kritisert eller sterkt mislikt. Statens oppgave er å beskytte muslimers menneskeverd som individer og minoritet i Norge.
Regjeringen bruker heldigvis ikke begrepet islamofobi. Samtidig savner jeg en tydeliggjøring av skillet mellom ytringer som rammer religioner og ytringer som rammer mennesker. Med referanse til Høyesterett og ytringsfriheten står det et sted i planen at religionskritikk «som den klare hovedregel» kan framsettes «straffefritt». Dette er ikke sterkt nok og skaper rom for ulike tolkninger. Religionskritikk er ikke bare lovlig, men kan være en etisk forpliktelse for å ivareta menneskerettigheter og demokrati. Både troende og ikke-troende lever best med en levende debatt om religionenes virkninger.
Fortsatt dialog og religionskritikk
Norge er et av verdens beste land å bo i for religiøse minoriteter. Vi har like rettigheter, tolerante holdninger og eksepsjonelt gode økonomiske støtteordninger for religiøse trossamfunn. Nordmenn er samtidig sterkt sekulære og antiautoritære, og nærer en viss skepsis mot sterkt religiøse personer. Ikke overraskende er skepsisen høyere mot muslimer (45 prosent) enn kristne (25 prosent). Dette ifølge Integreringsbarometeret for 2020 som også viser noe så interessant som at nordmenn er mer skeptiske til sterkt troende kristne (54 prosent) enn til personer med muslimsk tro generelt (45 prosent).
Dette er ikke et argument for en egen handlingsplan for minoriteten «sterkt religiøse personer», men sier noe om hvor sammensatte undersøkelsene kan være. Noe gir grunnlag for håp, mens noe er svært urovekkende. Islams og muslimers omdømme påvirkes av flere ulike faktorer. Det er grense på hvor mye staten kan påvirke relasjonene mellom ulike grupper i samfunnet, men å tilrettelegge for dialog og møteplasser er et godt utgangspunkt. Målet med handlingsplaner må ikke være å glatte over forskjellene eller undertrykke verdikonfliktene som kjennetegner liberale demokratier, men å signalisere med både ord og handlinger at vi skal aldri akseptere ekstremisme, hatytringer, dehumaniserende retorikk og konspirasjonsteorier mot muslimer, jøder eller andre minoriteter.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
