Foto: Privat
Aliyev er journalist og skribent.
SHERVIN NAJAFPOUR RAUF ALIYEV
Norske myndigheter er ikke ukjent med Armenias aggressive handlinger rundt okkupasjonen av internasjonalt anerkjente aserbajdsjanske territorier og etnisk rensning av aserbajdsjanere. Konflikten har, siden slutten av 1980-tallet vært svært anspent og fiendtlig i over 30 år.
Provoserende uttalelser vanskeliggjorde fred og forsoning
Den 27. september 2020 brøt krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan ut igjen, og væpnet konflikt er nå realiteten. Hverdagen til de som bor nær grensen er tøff og fylt med frykt, og som et resultat av artilleribruk, har krigen krevd flere uskyldige liv på begge sider. 20 % av Aserbajdsjans territorier er under armenske separatisters okkupasjon, og Aserbajdsjan har per dags dato over en million internflyktninger. Dette som resultat av Armenias aggressive handlinger.
I 1994 stoppet en våpenhvile den blodige krigen som hadde vart fra 1988. Men den er regelmessig blitt brutt med alvorlige sammenstøt. Disse sammenstøtene førte imidlertid ikke til full krig, slik tilfellet er i dag. I august 2019, da den armenske statsministeren Nikol Pashinyan, i det armensk-okkuperte Karabakh, i byen Khankendi deklarerte «Karabakh er Armenia – punktum», møtte disse provoserende uttalelsene sin ultimate blindvei hva fred og forsoning angikk.
Den aserbajdsjanske presidenten Ilham Aliyev responderte, under den årlige plenarsessionen til Valdai International Discussion Club, i Sotsji i Russland 3 oktober 2019 med «Karabakh er Aserbajdsjan – utropstegn»
Armenske bosetninger i aserbajdsjanske områder fra 1828
I juli 2020 brøt det ut sammenstøt nord for konfliktsonen, ved statsgrensen mellom Armenia og Aserbajdsjan i byen Tovuz. Tovuz er et strategisk område der viktige oljerør som transporterer kaspisk olje til Svartehavshavnene passerer. Dette var et uventet angrep da Tovuz sin beliggenhet er utenfor konfliktsonen. Dette angrepet tok livet av en rekke høytstående aserbajdsjanske offiserer, inkludert en generalmajor. Det internasjonale samfunnet har ikke klart å avverge opptrappingen, og begge sider har anklaget hverandre for å forberede seg på en altomfattende krig.
Karabakh grenser til Armenia og Iran, og har historisk sett vært befolket av etniske aserbajdsjanske tyrkere. Tilflyttingen av armenere dit, ledet av det tsaristiske Russland startet på 1800-tallet.
I 1813 ble fredsavtalen Gulistan-traktaten mellom Russland og dagens Iran signert. Ifølge traktaten mistet Qajar-dynastiet, deler av sitt territorium. Qajar-dynastiet, i dag Iran, er av etnisk aserbajdsjansk-tyrkisk opprinnelse og det bor rundt 30 millioner etniske aserbajdsjanske tyrkere i Iran per dags dato. Den russiske tsaren ga seg ikke med dette og erklærte krig i 1826 for å erobre flere landområder. I 1828 blir Turkmenchay-traktaten signert, og fører til at Qajar-dynastiet mister herredømme over Iravan Khanligi, dagens Yeravan – Armenias hovedstad – eller Iravan som aserbajdsjanere kaller byen. I samme traktat finnes en paragraf om at armenere har et år på å bosette seg i hvilke landområder som helst, som tsaren fikk herredømme over.
Med denne okkupasjonen på 1800-tallet, orkestrert av det russiske imperiet ble titalls tusen armenere fra Anatolia (Tyrkia) og Qajar-dynastiet bosatt i Karabakh, Iravan og andre historiske områder av Aserbajdsjan.
Etnisk rensking av Aserbajdsjanere siden 1918
De grusomme minnene fra Cilovluq-folkemordet har gått i arv gjennom flere generasjoner i min familie. Min oldemor Terlan, som jeg husker vagt, var et barn. Mine tippoldeforeldre hadde overlevd folkemordet som fant sted i februar 1918, og hadde blitt reddet av ottomanerne, da byen Urmu er nær Tyrkias grenser.
For i februar 1918 ble aserbajdsjanere i dagens Iran utsatt for folkemord i byene Urmu, Khoy og Salmas, og over 100 000 etniske aserbajdsjanere ble drept av armenske styrker. I mars 1918, ble aserbajdsjanere i dagens Aserbajdsjan utsatt for folkemord, der armenere på kort tid drepte over 12 000 aserbajdsjanere. Dette folkemordet er bedre kjent som 31. mars-folkemordet.
I 1988, startet armenske separatister å drive etniske aserbajdsjanere på flukt og okkuperte aserbajdsjanske territorier for å realisere sin drøm om «The Great Armenia». I 1992 utsatte de landsbyen Khojaly for et blodig folkemord, ved hjelp av forsyninger med våpen fra både Russland og Iran.
Armenia bryter en rekke resolusjoner
Aserbajdsjan har alltid praktisert en form for multikulturalisme. Dette er en av grunnpilarene for at flere tusen armenere fortsatt lever fredelig i Aserbajdsjan, sammen med flere andre etniske grupper. I Armenia finner man dog ikke en eneste aserbajdsjaner.
Den. 4 oktober 2020 angrep armenske styrker Aserbajdsjans nest største storby, Ganja, som heller ikke ligger i konfliktområdet. En eldre kvinne med armensk opprinnelse ble da skadet. Kvinnen ble reddet av to yngre aserbajdsjanske gutter.
Vi ønsker at norske myndigheter tar initiativ til å jobbe for fred og forsoning mellom Armenia og Aserbajdsjan.
Tross for fire resolusjoner (844, 822, 853 og 874) fra FNs sikkerhetsråd, vedtatt under Nagorno-Karabakh-konflikten, fortsetter Armenia å bryte internasjonale lover og viser ingen respekt for resolusjonene. Samtidig som de ikke respekterer det internasjonal anerkjente Aserbajdsjans territorielle integritet.
Siden 27 september 2020, da armenske separatister angrep Aserbajdsjans territorium og drepte sivile, har Aserbajdsjan svart hardt tilbake for å beskytte sin territorielle integritet. Siden har flere okkuperte områder blitt gjenvunnet og frigjort fra armensk okkupasjon. Og dette bringer stor glede blant alle aserbajdsjanere rundt i verden som i snart 30 år har lengtet etter å kunne dra hjem igjen til Karabakh som de ble drevet på flukt fra.
Aserbajdsjan har fått støtte av Israel, Tyrkia, Ukraina og Pakistan for å beskytte sin territorielle integritet, mens Armenia har fått støtte fra Frankrike, Iran og Russland. Det som er bemerkelsesverdig, er at Minsk-gruppen, under organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), har feilet i sitt arbeid for en fredelig løsning. Spesielt fordi Russland og Frankrike som er medlemmer i denne gruppen ikke er nøytrale meklere.
Bekymringene blant aserbajdsjanere i Norge øker
I Norge finnes det mange diaspora-organisasjonsledere for kulturelle brobyggerorganisasjoner som jobber hver dag for fred, inkludering og menneskerettigheter. Den kulturelle brobyggerorganisasjonen CAN, som jeg er organisasjonsleder for, har jobbet hardt for å sørge for at norske myndigheter hører våre stemmer som ber om fred og forsoning.
Onsdag den 19. august hadde vi blant et hyggelig dialogmøte med seniorrådgiver for Seksjon for Øst-Europa, Sentral-Asia og regionale organisasjoner i Utenriksdepartementet. Under møtet presiserte jeg at vi som norsk-aserbajdsjanske ungdommer frykter en ny og ødeleggende krig og at vi ønsker at norske myndigheter tar initiativ til fred og forsoningsarbeid.
Nå som krigen har eskalert, opplever vi ofte at norske medier og deres journalister har mangel på kunnskap om konflikten, og dette skaper stor frustrasjon og bekymringer. Artiklene som kommer på trykk mangler balanse. Og dette er i strid med de grunnleggende verdiene som skal gi god journalistikk.
Karabakh er internasjonalt anerkjent som Aserbajdsjansk territorium som har vært under armensk okkupasjon i 30 år, noe FN og folkeretten også fastslår. Men ofte skrives det at Karabakh er en etnisk armensk enklave okkupert av Aserbajdsjan, noe som skaper irritasjon i det aserbajdsjanske miljøet i Norge. Spesielt blant flyktningene fra Karabakh-området, som opplever disse ytringene som et hån, da de har blitt tvunget på flukt fra sine hjem der.
Feilinformasjon håner en hel minoritet i Norge
Med utallige henvendelser til både norske parlamentarikere og medier opplever vi at vår stemme ikke blir hørt. Vi har understreket at vi ønsker at norske myndigheter tar initiativ til å jobbe for fred og forsoning mellom Armenia og Aserbajdsjan. Og minner spesielt norske myndigheter om de løftene de ga da de ble valgt til FNs sikkerhetsråd. Og at det er viktig å slippe til stemmene fra begge parter, slik at norske borgere får kjennskap til konflikten og får hørt alle parter.
Mediene har en viktig jobb her, og den er å skape balanse. Men når balansen ikke blir ivaretatt, kan en ikke la være å si ifra. For hvor går egentlig grensen på ytringsfriheten, når ytringene håner en hel minoritet i Norge.
Medienes narrativ: «Muslimske aserbajdsjanere dreper kristne armenere»
Jeg skulle ønske at journalistene tok initiativ til å respondere til våre ønsker om å lage en reportasje hvor begge parter blir hørt. Alle opplever denne grusomme krigen på sin måte, og for å skape mer bevissthet rundt konflikten er det viktig å slippe til alle stemmer.
Det siste vi ønsker er at de grusomme hendelsene mellom aserbajdsjanere og armenere som har funnet sted i USA, Belgia, Nederland og andre land skal bli tilfellet i Norge.
Trenger ikke ny flyktningstrøm
Patriotiske følelser bluser opp blant begge parter, og det skal ikke mye til før vi opplever konflikter blant skolebarn og ungdom. Dette er noe som ikke kan unngås, når mediebildet serverer historiene om «muslimske aserbajdsjanere som dreper kristne armenere». Dette kan føre til mobbing og trakassering, og derfor er det enda viktigere at norske journalister ikke provoserer den norske befolkningen med usanne og subjektive ytringer.
Jeg personlig kan tale på mine egne vegne og si at jeg er imot krig og ønsker fred og forsoning. Men jeg ønsker også at de fire FN-resolusjonene blir overholdt og respektert.
I stedet for å skape mer frykt og hat, bør man heller jobbe aktivt og forebyggende for at over en million aserbajdsjanere som har blitt drevet på flukt kan vende hjem igjen. For er det en ting verden nå ikke trenger er en ny strøm av flyktninger.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
