- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
I flere måneder, fra november 2018, ble det maktkritiske teaterstykket «Ways of Seeing» gjort til et problem i norsk debatt. Medieoppslagene la til grunn at det var kunstnernes skyld at noen skrev «rasist» på bilen til justisministeren. Teatret ble av Aftenposten anklaget for å ha «tråkket over en farlig grense». Selv statsministeren gikk i mars i fjor hardt ut mot kunstnerne. Rett etterpå tiltalte PST justisministerens samboer isteden. Da tok de kulturkrigerske medieoppslagene brått slutt.
Men i juni i år oppsto tre lignende fortellinger om påståtte «rasistanklager» i offentligheten: Først gjorde en rekke medieoppslag at 130 studenter og ansatte ved Kuntshøgkolen i Oslo (KhiO) ble utpekt som en trussel. I et opprop etterlyste de egentlig kun økt bevissthet rundt koloniale narrativer på utdanningsstedet, noe selv rektoren ga sin støtte til. Men under tittelen «Farlig på kunstskole» skrev Klassekampens Bjørgulv Braanen på lederplass at studentene snarere fremstilte «Khio som et slags rasistisk gulag». Som Rune Berglund Steen påpekte her i Utrop, gjør slike usanne anklager at minoriteter og studenter lettere kvier seg for å delta i ordskiftet.
Rett etterpå ble det massiv oppmerksomhet rundt en student, med tysk bakgrunn, som ifølge Khrono ikke tålte en «tyskervits» fra en professor ved Universitetet i Bergen. Men da studenten til slutt fikk fortalt hva som hadde skjedd, ved hjelp av advokat, viste det seg at det ikke var en «rasistisk vits» det var varslet om, men snarere flere tilfeller av trakassering og mobbing. I juli kom det det flere klager, til støtte for studenten.
Da hadde imidlertid kulturkrigerne i mediene hevet seg over en annen sak: En påstand i Norsk Shakespearetidsskrift om at flere i Norge, gjennom mange år, skulle ha kalt dramatiker Ludvig Holberg for «slavehandler», selv om baronen «kun» eide aksjer i slavehandelskompanier. Etter dusinvis av oppslag viste en faktasjekk fra TV 2 at anklagen ikke stemte likevel: Ingen hadde kalt Holberg verken slavehandler eller rasist.
Nå i september har vi sett det samme mønsteret i en tredje sak, som følger samme narrativ: Avisoverskrifter i krigstyper påstår at bydelspolitikere i Gamle Oslo har vedtatt at en benk i Botanisk Hage, dedikert den svenske naturforskeren Carl von Linné, er «rasistisk». Og at politikerne krever den fjernet. Men også denne fremstillingen er direkte feil og i strid med BU-vedtaket (se mer nedenfor).
Mønster: Usann påstand om rasismeanklager
Igjen og igjen ser vi altså hvordan emosjonelt raseri piskes opp – spesielt på nett. Og hvordan minoriteter, studenter og kvinner gjøres ansvarlige, også hvis såkalt «hvite menn» er vel så mye involvert i saken.
Gjentatte ganger ser vi hvordan raseriet er basert på usanne fremstillinger, i praksis «falske nyheter». I flere av tilfellene skyldes de uriktige fremstillingene «kun» sensasjonsjag, kunnskapsløshet og upresisheter – både fra journalister, redaktører og akademikere. Men jeg opplever også at enkelte av avisene faktisk ikke bryr seg om å rette åpenbare faktafeil, heller ikke når de gjøres aktivt oppmerksom på dem. Det synes nå å være skumlere å innrømme feil enn å publisere dem.
Fra sommeren 2020 er det blitt enda tydeligere at de norske samfunnsdebattene følger et nå velkjent mønster i kulturkrigene: Først påstås det feilaktig at noen kalles «rasist». Så kommer fordømmelsen av de (underforstått «hysteriske antirasistene«) som påstås å ha lansert rasistanklager. Og så samler de urbanliberale mediekommentatorene i prateklassen seg om et narrativ som i praksis forsvarer «status quo». Slik at alt kan fortsette som før.
Første gang denne klikkbaserte metoden med «rasistanklager» ble avslørt i norsk sammenheng, var for syv og et halvt år siden. Tittelen på en mye delt artikkel på Aftenpostens nettsider lød da slik, 11. mars 2013: «Svensk akademiker: Norsk ved-bok er rasistisk.»
Ingressen fortsatte slik: «Den norske suksessboken ‘Hel ved’ truer likestillingen og er rasistisk, mener svensk universitetslektor.» Ifølge Aftenposten mente den svenske etnologen Jonas Engman at den norske forfatteren Lars Myttings bestselgerbok «Hel ved» var en «trussel mot likestilling og integrering».
Og dermed gikk Aftenposten-saken viralt: Den ble delt tusenvis av ganger på sosiale medier, mens NRK og aviser over hele landet gjentok narrativet. Problemet var bare at den svenske etnologen ikke engang kjente til Myttings bok. Han hadde derfor ikke kommentert den, kun uttalt noe generelt til Expressen om vedhogging.
Etter én uke avslørte Ny Tid at Aftenposten hadde kopiert en fremstilling fra den fremmedfiendtlige, svenske bloggen Fria Tider. Dette er et nettsted, opprettet i 2009, som selv omtaler seg som «paleokonservativ». Av granskerne i det politisk uavhengige Expo defineres nettstedet snarere som «høyreekstremt». Det viste seg at Expressen-artikkelen i realiteten snarere var svært positiv til Myttings bok, tittelen var «Veden holder ilden og folket levende». Men høyreekstreme Fria Tider brydde seg ikke om fakta. De brukte snarere sin vante formel i tittelen, en vinkling vi kan gjenkjenne også i dagens norske klikktitler: «Expressen: Bok om vedkløving er rasistisk».
Aftenposten innrømmet «Hel ved»-feil
Det mest overraskende var at Aftenposten i 2013 tabloidiserte dette falske narrativet fra Fria Tider. Og at resten av norsk presse igjen kopierte denne usanne «fortolkningen» av Expressen-artikkelen, uten å sjekke fakta – som var bare et klikk unna.
Heldigvis var nåværende Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås den gang kulturredaktør i Aftenposten, slik at både tittel og ingress ble rettet etter Ny Tids oppslag (NB! Herbjørnsrud arbeidet i Aftenposten frem til 2005, i 2013 var han redaktør i Ny Tid, red. anm.). I tillegg fikk Åmås inn følgende rettelse:
«Artikkelen er i etterkant også redigert 24.3 fordi flere kilder nedover i artikkelen kommenterte forhold som gjaldt rasismeanklagen, uten at det altså var belegg for denne. Aftenposten beklager kildebruken og feilene.»
Men skaden var for lengst skjedd. Få fikk med seg Åmås’ rettelse og beklagelse. Og i dag, i 2020, er det nærmest blitt en regel i nettmediene om å ha lignende virale fortellinger med uriktige «rasistanklager». Men nå uten at pressen retter og beklager feilene i ettertid.
Det nyeste eksemplet på denne populære fortellingen om «sprø rasistanklager» er den virale påstanden om at bydelsutvalget (BU) i Gamle Oslo (Tøyen/Grønland) skal ha vedtatt at den nyoppsatte benken til naturforskeren Carl von Linné (1707–1778) er «rasistisk». Fremstillingen er konspirasjonslignende, og dermed er den lettere å spre på nett. I Mediearkivet (Retriever) er det dermed, til nå, registrert over ett hundre medieartikler om Linné-benken i etterkant av BU-møtet 17. september.
Usant om «rasistisk benk»
Mediestormen i Linné-saken begynte i studentavisen Universitas, som 18. september hadde oppslaget «Vil fjerne benk dedikert til forsker og ‘den moderne rasismens far’». BU-møtet hadde vel å merke vært avholdt dagen før, men avisen brydde seg ikke med å få frem fakta om hva som ble foreslått og vedtatt.
Samme dag kom så selveste Khrono, landets nettavis for forskning og høyere utdanning, med en enda mer misvisende tittel. Og vi kan her se hvordan vinklingen følger formelen som Aftenposten kopierte fra Fria Tider i 2013: «Bydel mener benk er rasistisk. Vil ha den fjernet».
Hos Khrono påstås det også uriktig: «Torsdag vedtok bydelsutvalget i Gamle Oslo å støtte et forslag fra Gamle Oslo SV og Rødt. Det skal nå sendes en oppfordring til Naturhistorisk museum (UiO) om å fjerne en benk tilegnet naturforskeren Carl von Linné. Politikerne mener nemlig benken kan forbindes med rasisme.»
Men også denne delen av fremstillingen er feil. For det finnes intet vedtak om å «fjerne» noen benk.
Også i Linné-saken ble rammeverket for mediefremstillingen hurtig satt, akkurat som i 2013. En usann påstand om en rasismeanklage ble fremmet. Og mediekjøret er i gang.
Igjen ser vi hvordan en eurosentrisk ideologi gjør at de fleste innlegg fra både akademikere og mediefolk går ut på å forsvare koloniale myter
Morgenen etter Universitas- og Khrono-artiklene startet de høyreradikale og islamfiendtlige nettstedene Resett og Document sine ideologiske kampanjer. Og så fulgte forutsigbart nok både VG, Nettavisen og Aftenposten på med tilsvarende misvisende fremstillinger få timer senere. De to sistnevnte valgte nøyaktig samme tittel 19/9: «Mener denne benken kan forbindes med rasisme – vil ha den fjernet.»
Fakta om BU-møtet 17. september
Men hva var det som reelt hadde skjedd og blitt vedtatt i bydel Gamle Oslo? Jo, i den åpne halvtimen før BU-møtet 17/9 fortalte en engasjert beboer hvordan hun i sommer, i Botanisk Hage på Tøyen, hadde kommet over benken dedisert til Carl von Linné. Men uten at informasjonsplaketten opplyste noe om at han var en sentral bidragsyter for den rasistiske ideologien som ble utviklet fra midten av 1700-tallet (lenke til BU-møtet her).
Det var altså et folkelig ønske som ble behandlet politisk av BU. Og da Ungdomsrådet i bydelen behandlet saken 3/9, påpekte de at «mange ungdommer er svært opptatt av dette temaet». I oppvekstkomiteens møte 8/9 stemte både Høyre og Frp, sammen med de andre partiene, for en oppfordring til å fjerne dedikasjonen til Linné (se nedenfor). I tillegg la H/Frp inn følgende interessante merknad, med kritikk mot Naturhistorisk museum:
«Tidsaspektet er viktig, da dedikasjonen skjedde i 2018 [det korrekte er 2014, red. anm.]. En tid hvor man var klar over de negative konsekvensene av Linnè sitt virke.»
Da selve bydelsutvalget møttes 17/9, ble Linné-benken sak nummer 100 (lenke til Gamle Oslos møteprotokoll), og tittelen på sakskartet er: «Oppfordring til Botanisk hage om å fjerne dedikasjon til Carl von Linné (SV og R)».
Det var altså ikke benken som BU ønsker fjernet – slik mediedebatten har gått ut på. Snarere ble det stemt over en oppfordring om å fjerne *dedikasjonen*, altså teksten/informasjonen, og erstatte den med noe mer vitenskapelig. Kun Dagsavisen har til nå fått frem vitale fakta i saken, i et Navn i nyhetene-intervju med Hasti Hamidi (SV).
Frp og H ber museum «vurdere» benken
Og ingen andre medier (bortsett fra en lite lest faktaramme i Khrono) har slik omtalt det som faktisk ble vedtatt i BU. Så derfor presenterer Utrop her vedtaket, som er på to setninger. Første setning lyder:
«Bydelsutvalget vil sterkt oppfordre Styret ved Naturhistorisk museum og Styret ved Universitet i Oslo om å fjerne dedikasjonen til Carl Von Linné på en benk i Botanisk hage.» (1)
Denne formuleringen, med en oppfordring til museet/UiO om å fjerne dedikasjonen, ble vedtatt med 11 (representantene fra MDG, SV og R) av 15 stemmer. Kun fire politikere stemte mot (H, V, Frp og Ap). Men disse fire støttet, ironisk nok, en formulering som kan virke enda sterkere. For både Høyre, Frp og Venstre stemte nemlig for følgende forslag fra Ap:
«Bydelsutvalget viser til at de har mottatt en rekke henvendelser om dedikasjonen til Carl von Linné på en benk i Botanisk Hage. Bydelsutvalget ber Botanisk Hage gjøre en vurdering på hvorvidt dette er hensiktsmessig med en slik benk (…)»
Det er altså Ap, Høyre, Venstre og Frp som har tatt selve *benke* opp til politisk behandling, i henhold til sakspapirene, ikke MDG, SV og Rødt. Altså det motsatte av hva mediefremstillingene har gått ut på.
Den siste setningen som ble vedtatt i BU-møtet 17/9 var enstemmig, da inkludert medlemmene fra Frp og Høyre. Den lyder slik:
«Ved fremtidige formidling og markeringer av Linnés arbeid og virke, så oppfordrer vi på det sterkeste til å opplyse om begge sider av Linnés vitenskapelige historie, ikke bare som botanikeren som ble kjent for plantesystemet sitt og latinske navn på planter, men også botanikeren som var blant de tidligst kjente vitenskapelig rasistene gjennom hans arbeid med å systematisere og klassifisere mennesker etter farger.» (2)
I denne setningen er det altså snakk om en oppfordring fra de folkevalgte om at UiO og museet fremover gir mer balansert informasjon om Linné – «ikke bare som botanikeren som ble kjent for plantesystemet sitt».
Linné-samfunnet om Linnés rasisme
Og denne faktafremstillingen har BU fullt faglig belegg for. I Store norske leksikons (SNL) nye tekst om «rasisme» står det nemlig følgende:
«Den første systematiske inndelingen ble lansert av den svenske naturforskeren og botanikeren Carl von Linné. Linnés beskrivelser av menneskeraser var i praksis en blanding av generaliserte fysiske, moralske og kulturelle kjennetegn.»
(NB! SNLs artikkel ble omskrevet 20.12.2018 etter at Herbjørnsrud to uker tidligere startet en omfattende debatt, red. anm. OBS! I SNLs Linné-artikkel står det ikke noe om Linnés raselære – til Khrono uttaler SNL-redaktør Erik Bolstad at slikt er «komplekst» å finne ut av).
Det å få fremme tabubelagte fakta om Linné, er ikke et angrep på vitenskapen – snarere et forsvar for opplysning
Linnés rolle i utviklingen av den rasistiske ideologi er så sentral at selv The Linnean Society i London (opprettet i Linnés dødsår 1778, verdens eldste aktive biologiforening) har publisert en kritisk gjennomgang på sine nettsider, «Linnaeus and Race». Her viser forskerne hvordan Linné spesielt fra den viktige 10. utgave av sitt hovedverk, i 1758, la grunnlaget for den nye rasismen ved å dele menneskene etter hudfarge: Mens Linné omtaler hvite europeere som «vise», er de fra Asia «grådige». Og afrikanere er «slu, trege og skjødesløse» (sly, sluggish, neglectful).
Linné-samfunnet har nå tatt et tydelig oppgjør med Linnés rasistiske ideologi, ved å dokumentere i detalj hva han skrev («The Linnean Society intends to confront the consequences of scientific racism; one of the first steps is to look at Linnaeus’ writings, in order to address the consequences of his views on human diversity through our education, outreach, and research activities.»)
Direktør innrømmer kunnskapsmangel
I Norge synes kunnskapen om Linné mer begrenset, også i akademiske kretser. Avslørende nok innrømmer selv fungerende direktør Jan T. Lifjeld i sitt Khrono-innlegg 4. oktober: «Jeg var ikke klar over at Linné var rasist (…)»
I dette kunnskapshullet ligger nok hunden begravet. For inntil borgerne i Gamle Oslo tok opp Linnés menneskesyn med politikerne, synes verken naturvitere eller mediefolk i Norge generelt bevisste på hva Linnés raselære gikk ut på.
(The Linnean Society i London påpeker at kunnskapen også først nylig er kommet frem internasjonalt: «surprisingly few studies have looked in-depth at the writings of Linnaeus to go beyond his main work on the subject». Kinné-samfunnet viser så til Staffan Müller-Wille fagtekst fra 2014, der Linné er sentral for oppfinnelsen av rasekonseptet: »... the invention of race by European naturalists and anthropologists, marked by the publication of the book Systema naturae in 1735, in which the Swedish naturalist Carl Linnaeus proposed a classification of humankind into four distinct races.«)
Denne begrensede kunnskapen om den pseudovitenskapelige raseideologien gjør nok at også Klassekampen-redaktør Mari Skurdal kan kaste seg inn i kulturkrigen, ved å bruke en hel avisleder 22/9 på en misvisende gjengivelse både av BU-møtet og Linné (Klassekampen-lederen påstår at Linnés arbeid kun er drevet av «kjærlighet til naturen»).
Eurosentrisk ideologi skaper identitetspolitikk
En tilsvarende fremstilling som i Klassekampen-lederen ser vi hos Morten Strøksnes i Dag og Tid 25/9. Her skriver han, i kontrast til faglitteraturen, at Linné ikke bør anses som den moderne rasismens far. Strøksnes konkluderer dermed på egen hånd slik i siste setning, i motsetning til SNL og Linné-samfunnet: «Det er han ikkje.» Istedenfor peker Strøksnes på noe ganske annet enn svenske Linné, nemlig «ein jødisk-rabbinsk tradisjon, via Det gamle testamentet, som diskuterte og teoretiserte kvifor folkeslag hadde ulik hudfarge».
Enda verre er likevel en Klassekampen-kronikk, dagen derpå, fra humanistene Kjell Lars Berge, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, Merethe Roos og Johan L. Tønnesson. De fire ber 26/9 om at «rasismesporet forlates raskest mulig». Dette er et både antivitenskapelig og antiliberalt krav. Og det vitner om at de ikke er oppdatert på faglitteraturen, som ligger utenfor deres eget spesialområde.
Igjen ser vi hvordan en eurosentrisk ideologi gjør at de fleste innlegg fra både akademikere og mediefolk går ut på å forsvare koloniale myter. Mange i dagens Norge knytter tydeligvis sin identitet til nasjonale og europeiske kolonihelter som Linné, Holberg og Kant. Dermed blir det ikke Black Lives Matter, men den hyppige kampen for «døde, hvite menn» som er den reelle kraften i identitetspolitikken og kulturkrigen i norsk samfunnsdebatt.
Tross alle påstander om det motsatte fra høyrepopulistiske kulturkrigere: Antirasisme er ikke identitetspolitikk, men menneskerettighetskamp. Det er rasisme som er polariserende og identitetsbasert, ikke kampen mot det ulovlige menneskehatet (les: rasismen, se paragraf 185 om «hatefulle ytringer«).
Kampen for studiesteder og offentlige rom frie for dyrking av raseteoretikere står slik i tradisjonen fra borgerrettighetsbevegelsene på 1960-tallet.
Falsk «raseriåte» skaper sinne
De som driver polarisering blir slik ikke antirasister og de som står opp mot ulovlig menneskehat. Polariseringen begås snarere av de som krenkes av at noen drøfter Linnés menneskesyn. Det å få fremme tabubelagte fakta om Linné, er ikke et angrep på vitenskapen – snarere et forsvar for opplysning.
Om ikke annet viser disse debattene hvor nødvendig det er å avkolonisere akademias og medienes koloniale narrativer. Kampen om sannferdig informasjon i Botanisk Hage blir slik først og fremst en opplysningskamp.
Heldigvis fikk de fire humanistene, som vil stanse rasismedebatten om Linné, svar fra de noe mer kvalifiserte vitenskapshistorikerne Ageliki Lefkaditou og Jon Røyne Kyllingstad. Men i sum ser vi hvordan narrativet også med Linné, som med «Hel ved»-boken i 2013, først lanseres gjennom en uriktig gjengivelse av hva noen skal ha sagt om en «nasjonalhelt».
Disse tendensiøse oppslagene blir så «click bait» (klikkagn) på de tusen Facebook-vegger. Det kan også kalles «rage bait» (raseriåte) – i praksis også «rasiståte». Lesere av sosiale medier blir på denne måten rasende, før de så deler den misvisende teksten tusenvis av ganger – etterfulgt av ofte diskriminerende uttalelser. Og så kommer hovedmediene etter med sin fordømmelse av kritikerne av det bestående: Vel å merke da med en fordømmelse basert på uriktig fremstilling av sakens kjerne.
Dette mønsteret så vi også i november 2018: Da ga Aftenpostens teateranmelder en misvisende gjengivelse av teateroppsettingen «Ways of Seeing», som var skrevet av Sara Baban, Hanan Benammar, Ali Djabbary og Pia Maria Roll. Ifølge aktoratet i den pågående rettssaken skal justisministerens samboer ha blitt så opprørt av fremstillingen i avisen at det resulterte i angrepene på egen bolig, i et forsøk på å ramme kunstnerne. Både Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS), daværende Frp-statsråd Tybring-Gjedde og en «vennligsinnet» NRK-journalist (som skrev «Dette er veldig stygt, ja» til Karlsen) deltok i praksis, om enn uforvarende, i dette offentlige narrespillet. Et lignende narrativ opplevde vi i sommer, da debatten om Ludvig Holberg ble basert på feilaktige og nå dementerte påstander om at noen hadde kalt han «slavehandler» (Her er en oversikt, i Khrono, over feilene i Holberg-debatten).
Løgn spres raskere enn fakta
Hvordan kan disse feilaktige fremstillingene igjen og igjen prege det norske nyhetsbildet, når det nå burde være lettere enn noensinne å sjekke fakta i løpet av noen sekunder?
Et svar kan ligge i at vi i dagens sosiale medier-tid tydeligvis liker å tro på løgn og falske nyheter: En MIT-studie viser at det går seks ganger raskere å spre løgn enn sanne historier på Twitter. Noen medier og akademikere synes å tjene mer på at publikum blir emosjonelt engasjert, eller forledet, enn at de blir intellektuelt opplyst.
I den nye Netflix-dokumentaren «The Social Dilemma» advarer tidligere sentrale utviklere i Facebook og Twitter mot de algoritmene de har vært med på å lage. Både folkemordet på muslimer (rohingyaer) i Burma (Myanmar) og Bolsenaros valgseier i Brasil-valget knyttes her til manipulering av folk gjennom sosiale medier. Filmen konkluderer med at vi ikke bør fortsette på denne måten. Da vil i tilfellle ekstremismen og motsetningene øke, og det demokratiske system vil svekkes ytterligere.
Vi kan i dagens Norge likevel ikke skylde på Mark Zuckerberg når vi igjen og igjen ser disse uriktige fremstillingene av «rasistanklager» i mediene. På 00-tallet fantes lignende konspirasjonsteorier mest på høyreradikale nettsider. Nå har de flyttet inn i det offentlige og allmenne rom. Dette er vårt felles problem. Da har vi også et felles ansvar for å unngå lignende manipulative fremstillinger i offentligheten fremover.
Dag Herbjørnsrud er grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI): www.sgoki.org
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
