Foto: Illustasjonsfoto, Pixabay
Skal jeg ta abort? Jeg tviler. Det er ikke det jeg vil, men jeg føler meg tvunget til det. Jeg føler også at jeg kommer til å angre og ha det vondt men at det er det jeg må gjøre.
Ikke god nok for familien hans på grunn av min bakgrunn
Min partner sier at han ikke tålte at jeg fikk to hormonutbrudd og han sier at det er ikke på grunn av hormonene men at det kanskje er på grunn av at jeg har den opprinnelsen jeg har. At grunnen kan også være fordi jeg kommer fra en enslig mor, fordi for han forklarer dette mye.
Jeg har, etter at jeg ble gravid, vært veldig lei meg og har følt meg sårbar.
Uansett. Etter utbruddet reiser han til familien og forteller om tvilen min, sier til dem at det er slutt fordi jeg overreagerte, og så får han støtte fra familien som ikke sender han tilbake for å ta ansvar. De ber han ikke reflektere over situasjonen, men de er med på dette at jeg må ta abort. De er veldig kristne så jeg skjønner ikke at de er med på dette. Men han bestemmer seg for å gjøre det slutt med meg fordi vi ikke kommer til å passe sammen. At «det er for mye for meg at du ikke er emosjonelt stabil nå, at du har problemer med skolen, og fordi du går på skolen kan du ikke bidra med mer enn 5000 kroner i måneden.»
I tillegg vil familien hans at han skal være med en som har oppnådd noe, fordi det virker som om det ikke handler om kjærlighet men om å ha et stort hus sammen og at begge tjener godt med penger. Så det betyr for han, og for dem, at vi er ulike. At vi aldri skulle passe sammen.
Min sårbarhet utnyttes
Med alt dette følte jeg meg ubrukelig, ikke nok for han og familiens forventninger. Jeg er sosionomstudent og bygger min egen fremtid til tross for alle utfordringer. Dette vet jeg, men det er lett å glemme hvem man er og hva man har oppnådd når man konstant får påminnelser om at man ikke er nok for den man elsker.
Jeg sa til han at jeg ville beholde barnet. Han svarte:
«Hvis det er det du vil, kan jeg støtte deg og det barnet, men du er alene i dette om du bestemmer deg for det. Det betyr at jeg skal uansett gjøre det slutt med deg. Du må flytte ut innen tre uker og må finne et sted å bo for deg og barnet ditt (jeg har en gutt på fire år fra et tidligere forhold). Men jeg har støttet deg.»
«Hvis du beholder barnet, så skal du flytte ut innen tre uker. Jeg gir deg tre uker.»
Og jeg er ikke fra Norge, så det er nesten umulig å finne en leilighet innen tre uker. Spesielt en enslig mor. Jeg har verken familie eller barndomsvenner som kan hjelpe til, men jeg må ha flyttet ut innen tre uker.
Han vet at jeg er i en sårbar situasjon og utnytter dette for å legge ekstra press på meg.
Skyldfølelse
Nordmenn regner ikke med å måtte forholde seg til denne type ting når det gjelder et forhold med innvandrerkvinner. At de må forholde seg til min sønns emosjonelle trygghet. Sønnen min er glad i han fordi han har vært i livet hans i tre år. Så jeg skal flytte ut som gravid, med barn, og med to skoleeksamener og med min egen sorg. For det er en sorg å miste noen man har bodd sammen med, noen man har hatt et forhold til i tre år, men også å ta et liv som man ønsker å bevare.
Jeg er ikke fra Norge, så det er nesten umulig å finne en leilighet
Fordi etter 15 uker er jeg allerede emosjonelt tilknyttet svangerskapet og med fosteret som etter den 12. uka ikke lengre er et foster, men et barn. Det er et liv som jeg konstant kjenner inni meg, de små bevegelse jeg kjente, som om det var en liten fisk inni magen min. Jeg kjenner bevegelsene, jeg kjenner at det er et liv inni meg.
Så, tre uker er åpenbart nok for å bearbeide sorgen, klare eksamen på skolen, ta meg av sønnen min, komme meg helsemessig og flytte ut. For han er det nok. For cirka to år siden kastet han meg og sønnen min ut av leiligheten, så det var veldig tøft for oss. Jeg håpte at det skulle være annerledes nå, så det var min feil å tro på dette. Det var også min feil å sette sønnen min igjen i dette, så jeg kjenner på en sterk skyldfølelse.
Dobbel sorg
Jeg opplever dette som at han manipulerer meg, tvinger meg, får meg til å se at abort er den eneste mulighet som finns fordi jeg vet hvordan det er å være enslig mor her i Norge, i et land der du snakker et tredje språk som ikke er ditt, du har ikke en familie til å stille opp, du kan ikke løpe til barndomsvenner eller familie for å søke råd, trøst, støtte eller hjelp. Han er dermed min eneste innflytelse nå.
Så siden jeg vet at det er tøft å være enslig mor av to barn, og i tillegg har studiet som jeg vil fullføre, ser jeg abort som den eneste mulighet. Så jeg får lov å ta abort, må søke om hjelp til barnepass fordi jeg blir innlagt, de sa at smerten kunne være så sterk at jeg måtte få morfin og at jeg ikke måtte se ned når den kommer ut fordi dette kan resultere i anger eller traumer. Men jeg har skolen å tenke på og en fireåring som vil trenge meg som sterk fordi han mister en viktig person i sitt liv, men jeg som mor er den som ikke må la meg være deprimert fordi jeg har et barn å ta meg av.
Det er min skyld at jeg i alt for lang tid ventet på en unnskylding. Unnskyld for tre års manipulering: en dag elsker jeg deg, dagen etter er vi så ulike. En dag er du fin, omtenksom, sexy, smart, dagen etter er jeg ikke god nok for deg. En dag er du så flink mor, dagen etter vil du ikke få barnet vårt. Og når jeg bestemte meg for å beholde barnet, var det første han sa til meg:
«Er du sikker? Vil du virkelig gjøre dette vanskelig for deg? Er du sikker? For jeg vil sterkt at du skal ta abort. Jeg er redd for at du setter det barnet i veien for meg når jeg går videre i et annet forhold. Jeg vil ikke ha et barn.»
Dette sa han etter tolv uker.
Familien hans tillater alt dette og støtter han. Familien hans, som fra startet dømte meg fordi jeg hadde et barn som var utenfor ekteskapet. Familien hans som hadde fremmedfrykt, fordi jeg verken kommer fra Norge eller er kristen. Familien hans som, i følge han og mange andre, måtte vinne tillit til meg, jeg måtte vise at jeg fortjente å være i familien.
Men, hvem er de? Har de med dette vist at de har bedre verdier enn meg? Grunnen til at jeg er enslig mor er fordi det var det beste for sønnen min, men de skylder på meg fordi jeg er enslig mor. Så i tre år prøvde jeg å vise dem og han at jeg var en god person, gikk med på å justere til hans forventninger frem til jeg, til slutt, glemte å smile, var redd for å bli sint eller lei meg, fordi jeg måtte være et godt eksempel for en kvinne som kunne leve oppi deres forventninger. Det gikk bra i forholdet frem til jeg ikke klarte å holde mer igjen og fikk et utbrudd.
Jeg var usikker, lei meg, jeg følte at hver gang jeg var sammen med han, så ble jeg så dypt deprimert at jeg til slutt endte med å ikke klare å gå ut av sengen. Når han så meg sånn, sa han at det var slutt fordi det er noe feil med deg. «Bruk, ødelegg og kast». Det forholdet levde jeg og sønnen min i gjennom tre år. Jeg må kanskje søke om utsettelse eller permisjon på skolen fordi jeg har 15 dager på å flytte ut, jeg må ta meg av sønnen min for at han kommer seg videre, men må forklare han hvorfor denne personen forsvant. For jeg foretrekker at barnet mitt har det bra og er stabil, så jeg klarer ikke skolen samtidig. Men jeg har det vondt, og jeg er redd for å føle meg så svak at jeg ikke klarer denne doble sorgen.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
