Foto: Privat
Saida Rashidova og Shahla Mirzazada
Khadija Shahnazarli er den eneste overlevende fra en familie på fire etter et rakettangrep som jevnet flere boliger med jorden i Aserbajdsjans nest største by Ganja natten til 17. oktober. Khadija får behandling på sykehuset i nabobyen Barda nå.
Lillesøster, Madina Shahnazarli, ble bare halvannet år gammel. Madina er begravd i samme grav som moren sin, Zuleykha Shahnazarova. Faren, Royal Shahnazarov, er også begravet samme dag ved siden av kona og datteren. Så langt er det meldt 13 døde inkludert tre barn og 48 sårede. To barn er fortsatt savnet.
Krigsforbrytelser – sivile byer under angrep
Det er tredje gang Ganja opplever kraftig artilleriangrep. Første angrep startet 4. oktober. Den gangen kostet angrepet ett liv og over 30 ble såret.
Ti sivile ble drept og 34 såret da et annet boligstrøk i Ganja ble truffet av et lignende rakettangrep natten til 11. oktober. Angrepet kom bare noen få timer etter at våpenhvileavtalen trådte i kraft 10. oktober. Derfor trodde folk flest at de akkurat denne natten kunne sove trygt på grunn av den inngåtte våpenhvilen.
I et åpenbart brudd på Geneve-konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid, setter armenske styrker stadig i gang rakettangrep mot sivile byer som Ganja og Mingachevir, og på Absheron-halvøya hvor hovedstaden Baku ligger, samt i byen Ordubad i Nakhichevan. Angrepene utføres målrettet både for å skape terror blant folk og for å trekke en tredjepart inn i konflikten som foregår mellom Aserbajdsjan og Armenia i dag.
På flukt i sitt eget land
Per i dag er det over 800 000 internt fordrevne aserbajdsjanske innbyggerne fra Karabakh-regionen. Det totale antallet mennesker som er på flukt i Aserbajdsjan er over en million, herunder de som har måttet flykte fra Armenia i perioden 1988 til 1989. Disse er mennesker i nød som har ventet på en rettferdig behandling i over 26 år og fortsatt lengter etter å returnere til sine hjem. Mange har mistet livet med denne lengselen på hjertet.
Overser FN-resolusjoner
Nagorno-Karabakh er et område i og en del av Aserbajdsjan. Det er et internasjonalt anerkjent faktum. FN har vedtatt fire sikkerhetsrådsresolusjoner i 1993 (822, 853, 874 og 884) som anerkjenner Nagorno-Karabakh som en region i Aserbajdsjan og krever umiddelbar, fullstendig og betingelsesløs tilbaketrekning av okkupasjonsstyrker fra aserbajdsjansk territorium. Det har gått over 26 år siden fredsforhandlingene startet, og fortsatt er nesten 20% av landet okkupert av armenske styrker. Det er fortsatt over en million innbyggere som lever på flukt i landet. Da begynner man å lure på hva en FN-resolusjon egentlig er verdt.
Konflikten har ikke forankring i ulik religion
Aserbajdsjan er et sekulært, multinasjonalt, multikulturelt land hvor både ulike nasjonaliteter, etniske minoriteter og mennesker med ulik trospraksis bor fredelig sammen.
Vi har hørt nok historier til å forstå hvor meningsløs og ødeleggende en krig er
Ordet «aserbajdsjaner» er et begrep som samler alle nasjonaliteter og etniske minoriteter som bor i landet under en paraply. Mennesker som har ulik etnisk opprinnelse – aserbajdsjan-tyrkere, lezginer, talysher, russere, armenere, udiner, tater, tatarer, jøder – er alle aserbajdsjanere.
Det bor 30 000 armenere i Aserbajdsjan, og flertallet bor i hovedstaden Baku. Regjeringen i Aserbajdsjan har aldri krevd at innbyggere av armensk opprinnelse skal flytte ut fra Nagorno-Karabakh heller. Alle innbyggere i Nagorno-Karabakh har rett til å fortsette sin vanlige tilværelse som aserbajdsjanske statsborgere som alle andre armenere i Aserbajdsjan.
Religiøs tilhørighet blir nevnt i nesten alle artikler som publiseres, dog uten noen videre utdypning. Dette medfører at konflikten anses som en religiøs konflikt mellom muslimer og kristne. Som i så mange andre tilfeller dømmes muslimer fort, og uten å grave dypere og undersøke tilstrekkelig.
Det er religionsfrihet i landet, og i dagens Aserbajdsjan finnes både moskeer, ortodokse og katolske kirker, synagoger, buddhistisk tempel osv. Det er tilfeldig at land som er involvert i konflikten har ulik tro.
Norge kan bidra i fredsforhandlinger
Vi norsk-aserbajdsjanere er ingen tilhengere av krig, det er heller ikke de fleste andre i vårt land. Vi har fått mulighet for å snakke med mange flyktninger. Vi har hørt historier om knuste drømmer. Vi har hørt om liv som har måttet ende før det rakk å starte. Vi har hørt bønnene til de som lengter etter å dra tilbake til sine hjem. Vi har hørt nok historier til å forstå hvor meningsløs og ødeleggende en krig er.
Vi norsk-aserbajdsjanere er bekymret for vårt hjemland. Vi er bekymret for våre nære og kjære. Samtidig er vi bekymret for videreutviklingen av konflikten. Det er en konflikt som har stor betydning for regionen. Konsekvensene av eskaleringen kan bli katastrofale både lokalt og globalt hvis det ikke blir satt i gang fredsforhandlinger.
Den norske regjeringen er kjent for å holde nøytralt syn på konflikter og for rettferdig bidrag i fredsforhandlinger. Som påtroppende medlem av FNs sikkerhetsråd har Norge mulighet for å bruke sin innflytelse for å finne en rettferdig løsning for konflikten innenfor det internasjonale lovverket. På den måten kan Norge legge til rette for varig fred i regionen. Vi norsk-aserbajdsjanere ber inderlig om et aktivt bidrag fra den norske regjeringen både for å skape fred i regionen og for å bidra til at mennesker som er på flukt i sitt eget land får vende tilbake til sine hjem.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
