Foto: Firuz Kutal
- KrF ansvarlig for forskjellsbehandling - 15.02.2021
- Innvandringsfri valgkamp? - 10.01.2021
- «Når byrådsleder i Oslo peker ut én gruppe, er det ikke tvil om at han stigmatiserer» - 04.11.2020
Snakker du polsk nå, ser mange på deg som smittefarlig. Tydelig tale om korona-smitte fører til stigmatisering. En vridning av smittetiltakene mot de ekstra sårbare kan føre til det samme.
Ønsket stopp i polsk arbeidsinnvandring grunnet smittetallene i Polen
Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) gjør ofte et poeng av at han liker klar tale. Spesielt i kampen mot koronasmitten har han lagt vekt på tydelig og forståelig kommunikasjon. Det har blant annet ført til at han har beskyldt polakker for å jobbe svart. Ikke alle polske arbeidsinnvandrere selvfølgelig, men noen av dem.
De fleste som leste ham eller hørte ham i ulike radiokanaler vil nok oppfatte byrådslederen i beste mening. Han ønsket seg en stopp av arbeidsinnvandringen fra Polen fordi det der er kraftig økende smittetall. Regjeringen avviste kravet med å si at de strammet inn karantenereglene for arbeidere som kommer fra land med ekstra stort smittetrykk. Johansen svarte at det ikke var nok fordi mange av de som kommer fra Polen ikke jobber i den regulerte bygg- og anleggsbransjen. De jobber i små virksomheter, og private hjem. Mange av dem kan ikke norsk og «vi vet at mange jobber svart». Det siste sitatet er fra NRKs politisk kvarter den mandagen han presenterte nye smittervernstiltak for Oslo.
Å «si ting som det er» kan være komplisert
Svart arbeid er antageligvis mindre omfattende i Norge nå enn det var for noen år siden, men likevel er det all grunn til å tro at det fortsatt er «mange» som jobber svart, og at det både er nordmenn, polakker og veldig mange andre nasjonaliteter blant dem.
Når byrådsleder i Oslo peker ut én gruppe, er det ikke tvil om at han stigmatiserer. Ved å fokusere så sterkt på polske arbeidsinnvandrere som et smitteproblem driver han en gruppetenkning som under andre omstendigheter ville ha blitt slått hardt ned på.
Men også her har koronakrisen flyttet grenser. Raymond Johansen fikk lite kritikk for sine uttalelser. Tvert i mot. Han høstet lovord for å henge bjella på katten – å si ting som det er. I oktober var det et ubestridelig faktum at smitte fra Polen var en viktig årsak til at smittetallene i hele landet gikk opp. Da må det være mulig å si det, og så får man bare håpe at folk flest forstår at han sikter til de polakkene som akkurat har vært i hjemlandet og utsatt seg for smitte. De som har vært i Norge i de siste månedene er akkurat like koronafrie som alle andre. Dem er det ingen grunn til å holde ekstra avstand til.
Ny fare for stigmatisering
Tilsvarende må vi håpe at nyansene og differensieringen overlever, dersom vi i tiden fremover i større grad kommer til å snakke om å beskytte de ekstra sårbare gruppene. Vi kjenner diskusjonen fra koronakrisens tidlige fase: Hvorfor ikke bare la smitten spre seg blant de unge og friske, og så gjøre mer for å beskytte de som kan dø av covid 19?
Tydelig tale om korona-smitte fører til stigmatisering
Frem til nå har det ikke vært så mange her i landet som har argumentert for en slik mer målrettet virusbekjempelse. Myndighetene har fastslått at det er for vanskelig å skille de sterkt sårbare, fra de som er litt utsatt og fra de mange som ikke trenger å frykte korona i det hele tatt. Det har gått greit så lenge smittevernstiltakene har vært oppfattet som tidsbegrensede og ikke har vært for ødeleggende for økonomi og sosial kontakt.
Nå som det er innført mye strengere regler, og som det går opp for folk at det slett ikke trenger å være over i det øyeblikket den første vaksinen blir tilgjengelig, dukker den gamle diskusjonen opp igjen. La smitten spre seg mer, og beskytt de sårbare.
Da er risikoen stor for at det oppstår ny gruppetenkning og stigmatisering. Det er ikke sikkert at man i en slik diskusjon vil nøye seg med å si at det er de gamle og de med underliggende sykdommer som er mest sårbare. Kanskje vil det også bli argumentert for at det er fornuftig med ekstra tiltak overfor de som har aller lettest for å bli smittet og å spre viruset videre.
De samfunnet vil beskytte – eller de samfunnet vil beskytte seg imot?
Sistnevnte gruppe er blant annet folk som bor trangt og er i eksponerte serviceyrker. Mange av dem er selv innvandrere eller de er barn av utenlandskfødte. Og det kan dokumenteres. I de tre siste månedene viser tall fra Folkehelseinstituttet at nesten halvparten av de koronasmittede på sykehusene er født i et annet land.
Det betyr at en politikk for å beskytte de ekstra sårbare fort kan resultere i at de med en mørkere hudfarge plutselig kan oppdage at de er blitt puttet i en ny bås. Båsen som er for de som samfunnet i beste mening ønsker å gi litt ekstra vern, men som mange hvite samfunnsborgere vil beskytte seg litt ekstra mot. De vil kunne oppleve det mange polsktalende antagelig føler i disse dager: At folk trekker seg unna dem.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
