Foto: Firuz Kutal
Kommentator i Utrop
Som et tillitssamfunn er vi i Norge bedre rustet enn de fleste til å håndtere kriser og kulturelle spenninger, men demokratiet kan ikke tas for gitt.
Demokratibølgen det ikke ble noe av
Under en tale i 1994 uttalte USAs president Bill Clinton følgende: «Den beste strategien for å bygge sikkerhet og stabil fred er å støtte demokratiske fremskritt rundt om i verden.»
Dette sitatet sier noe om optimismen som rådet på 1990-tallet. Etter å ha utkonkurrert det sovjetiske kommunistsystemet, trodde Clinton og andre vestlige ledere at nå lå alt til rette for spredning av den vestlige demokratimodellen i hele verden.
Men i dag er det pessimismen som rår, i hvert fall her i Vesten. Vi ser ingen ny demokratibølge i verden, men snarere en tilbakegang. Flere etablerte demokratier er blitt illiberale demokratier de siste årene. India, Tyrkia og Brasil er tre eksempler blant flere. Ikke nok med det, demokratiet er under press også i våre vestlige samfunn. Det er gode tider for sterke ledere med nasjonalistisk appell.
Demokratier kan dø
Selv i frihetens fyrtårn, USA, er man bekymret for demokratiets fremtid. Stikkordet her er Donald Trump og polarisering. Siden Amerika påvirker oss både på godt og vondt, oppstår det et naturlig spørsmål om «amerikanske tilstander» kan smitte over til Europa og Norge.
I boken How Democracy Dies har Steven Levitsky og Daniel Ziblatt sett på noen faresignaler fra retorikken som ble brukt av Donald Trump og Republikanerne i forbindelse med presidentvalget i USA i 2016. De mener følgende klassiske grep brukes av antidemokrater som kommer til makten før demokratiet faller: 1) De angriper medier og beskylder dem for å være folkefiender; 2) de stiller spørsmål rundt legitimiteten til valget ved å si at man kanskje ikke aksepterer valgresultatet; 3) de truer med å fengsle sin politiske rival; og 4) de promoterer vold, i den forstand at man i alle fall ikke tar klar avstand fra vold i eksempelvis politiske markeringer.
Denne listen ser ut til å være skreddersydd profilen til Trump, men de har et poeng i at ingen i amerikansk historie har oppført seg på denne måten tidligere. I en helt ny studie av partier, den største noensinne, kommer det fram at Republikanerne har tatt i bruk autoritære taktikker og verdier i stadig økende grad siden år 2000. Tendensen har både ført til, og blitt forsterket av, Donald Trump. Forskerne kaller studien en litmus-test på hvor lojale partier er til demokratiet.
Når noen sier «det er bare retorikk, se heller på politikken», forstår de ikke betydningen av retorikk for den polariseringen som nå pågår mange steder.
Demokratiene dør ikke bare som følge av voldelige politiske kupp, men kan undergraves også ved hjelp av stemmeseddelen. Dette har jeg førstehåndserfaringer med fra det tidligere Jugoslavia. Slobodan Milosevic kom til makten i Serbia gjennom demokratiske valg, men som en sterk mann skapte han ikke orden, bare krig og kaos. Dette er ett av mange skrekkeksempler.
Ytterfløyene har utradert sentrum
USAs institusjoner har så langt overlevd Trump. De etniske opptøyene vi har sett etter drapet på George Floyd har skremt mange, men er i verste fall en forsmak på det som kan komme senere. Mange er nemlig redde for hva som kan skje i kjølvannet av presidentvalget i dag. Hva skjer hvis Trump taper valget med små marginer, men ikke godtar resultatet helt uten videre? Eller at han vinner selv om han ikke har flertallet av stemmene bak seg? Begge scenarioer kan skape mye dramatikk og potensielt nye opptøyer og det som verre er.
Det er gode tider for sterke ledere med nasjonalistisk appell.
Bare det at mange er usikre på om maktoverføring etter valget vil gå rolig og normalt for seg sier noe om hvor dyp krise USAs demokrati er i. Denne krisen har en lang historie, som begynner lenge før Trump. Og som mest sannsynlig vil fortsette også etter ham.
Man trenger ikke en autoritær leder for å drepe demokratiet, det kan dø mer langsomt gjennom polarisering og fallende tillit til felles institusjoner. Det er nettopp det som er skjer i USA, der kun 11 prosent har tillit til Kongressen. Før var det mye vanligere med overlapp mellom de to politiske fløyene. Man kunne for eksempel være mest enig med Republikanerne, men litt enig med Demokratene også. Og vice versa. I dag kan det virke som om gråsonen så å si er helt borte. Man er enten republikaner eller demokrat. Ytterfløyene har nesten utradert sentrum.
Norsk system rommer større pluralisme
Den politiske polariseringen har dessuten forplantet seg også i samfunnet for øvrig. Det preger også folks private liv. Demokrater og republikanere gifter seg eller omgås i mindre grad med hverandre, de lever i forskjellige steder og leser ulike medier. Avstanden som er basert på identitet stikker dypere enn uenigheter om politiske saker.
Vi i Norge er privilegerte som bor i en av verdens mest demokratiske land. Det er lite som tyder på noen demokrati- eller tillitskrise i Norge. Institusjonene våre er sterke, dette har vi sett både etter 22. juli og nå under korona-krisen. I USA har de et topartisystem som i seg selv skaper polarisering, spesielt når det fungerer som nullsumspill. I Norge har vi et flerpartisystem som gir rom til mer pluralisme og tvinger frem kompromisser, og vi har et trepartssamarbeid som stort sett på en god måte håndterer den dypeste og hardeste konfliktlinjen i Norge, den om fordeling av økonomiske ressurser.
Vi importerer polarisering fra USA, men «amerikanske tilstander» er fortsatt langt unna
Norge har blant de aller høyeste tillitsnivåene i verden, men tilliten i Norge er ikke likt fordelt. Den varierer med geografi, utdanningsnivå̊ og med politiske preferanser. Og ikke minst etnisitet.
Økte kulturelle og sosiale forskjeller som blant annet manifesterer seg med etnisk segregering i store byer kan skape avstand. På samme måte som selve innvandringsdebatten. Den er også segregerende. Ikke minst på sosiale medier og med etableringen av alternative medier.
Tilliten til politikere har falt de siste årene, og den faller mest blant de som hadde minst fra før, blant annet hos de med kort utdanning og i distriktene. Det er grunn til å tro at også en følelse av økende avstand til sentralmakten i Oslo har betydning.
Vi har med andre ord ikke det amerikanske topartisystemet som deler samfunnet i to, men vi har blant annet en ny mediesituasjon som skaper mye polarisering, kanskje spesielt i innvandringsdebatten. For det første fordi konflikt selger og for det andre fordi ytterfløyene har fått bedre muligheter til å nå ut til massene via internett.
Dessuten har vi begynt å importere amerikansk identitetspolitikk, med alt fra scenenekt og ‘cancel culture’ til etnisk nasjonalisme. Dette kan være med å svekke den demokratiske kulturen også her, spesielt når folk slutter å høre på hverandre og delegitimerer sine politiske opponenter. Alt dette er faresignaler vi må ta på alvor. Men så lenge vi har velfungerende institusjoner, og så lenge vi klarer å holde forskjellene lave, så skal det mye til for å få amerikanske tilstander i Norge.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
