Foto: Forente Nasjoner
Vi er alle like skyldige og uskyldige i at en pandemi har stengt ned samfunnet vårt. Samtidig må vi være helt klare på hva som må til for å stoppe smittespredningen.
Meningsløst å gi enkeltgrupper skyld
Gjennom pandemien har mange ulike grupper fått skyld for smittespredning. Alpe-turister, harryhandlere, ungdommer, studenter, sydenfarere, cruiseturister, hyttefolk, rike, fattige, unge og gamle. Mange grupper har fått pekefingeren rettet mot seg. Folk har vært irritert på andre som ikke tar smittevernet nok på alvor – som går for tett, sitter for tett, reiser for mye, håndhilser eller klemmer.
Jeg har vært veldig klar på at vi alle har et personlig ansvar for å bidra til å bremse smittespredningen. Samtidig har jeg advart mot å peke ut spesifikke grupper som mer skyld i denne krisa enn andre. Det blir meningsløst å gi enkeltgrupper i Norge skylda for at et virus har spredd seg fra et marked i Wuhan til absolutt hele verden.
Å fortelle om virkeligheten er ikke å stigmatisere
Aslak Bonde har interessante refleksjoner rundt dette i Utrop 4. november. Bakgrunnen for hans kommentar er blant annet at jeg har uttrykt stor bekymring for importsmitte fra Polen. Polske arbeidere kommer i tusentall til Norge for å, bokstavelig talt, bygge landet. De jobber på verft og store fabrikker, og i særlig stor grad innen byggebransjen. Oslos byggeplasser er fulle av polske fagarbeidere, som har blitt en sentral del av denne viktige næringen.
I Oslo jobber det også svært mange polakker i private hjem. Mange jobber i firmaer som har orden på sysakene og arbeidsmiljøloven, men vi vet at dessverre jobber også mange arbeidsinnvandrere fra Polen, og andre land i Øst-Europa og Baltikum, også i firmaer hvor det foregår sosial dumping, hvor svart arbeid og brudd på arbeidsmiljøloven er et stort problem.
Vi trenger målrettede og effektive tiltak når smitten stiger i enkeltgrupper, om det er blant ungdommer på vestkanten, arbeidere fra Polen eller blant innvandrergrupper i Groruddalen
Å påpeke dette handler ikke om å stigmatisere, men å forholde seg til virkeligheten slik arbeidere og fagforeninger vet at den ser ut.
Nødvendig med målrettede tiltak
Når smittetrykket er enormt i Polen, innreiserestriksjonene for arbeidsinnvandrere har vært alt for slappe og veldig mange jobber i private hjem – da sier det seg selv at importsmitten er et problem vi må være helt tydelige på. At flyselskapet Wizz Air har startet flyvninger både til og fra Polen, og internt i Norge, og allerede har smitte blant personalet sitt, understreker alvoret i situasjonen.
Heldigvis har regjeringen lyttet, og innført strengere regler for karantene og testing for arbeidsinnvandrere. Likevel er spørsmålet fremdeles om reglene er strenge nok, og om vi gjør nok for å forhindre importsmitte fra land med enormt mye mer smitte enn Norge. I noen regioner i Europa, som i deler av Belgia, Frankrike og Tsjekkia, er smittetrykket helt ekstremt.
Som Bonde peker på: vi må være veldig forsiktige med å bruke koronasmitte som en måte å stigmatisere enkeltgrupper på. Jon Helgheims (FrP) forsøk på å bruke koronasmitte til å angripe innvandrerbefolkningen er både kunnskapsløs og forutsigbar. Han bruker alle sjanser han kan for å gjenta det samme budskapet, men mangler fullstendig troverdighet. Frp ønsker ingen tiltak for å sikre forsvarlige forhold for arbeidsinnvandrere fra Europa, men velger å utelukkende fokusere på kultur og manglende ansvarsfølelse.
Klar tale trengs for å stoppe pandemien. Vi trenger målrettede og effektive tiltak når smitten stiger i enkeltgrupper, om det er blant ungdommer på vestkanten, arbeidere fra Polen eller blant innvandrergrupper i Groruddalen. Samtidig må vi være glassklare på at ingen enkeltgrupper skal stigmatiseres eller henges ut. Vi er alle i samme båt. Vi er alle like skyldige og uskyldige. Vi må bare holde ut og holde sammen.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
