Foto: Ukjent
«Den som ikke kan gråte (for han har alltid trengt smerten innover i seg), la merke til at han var i Norge». Det litterære verket denne teksten hører til har lite med Norge å gjøre, men pussig nok finner man det også her, oversatt til norsk i 1988: Maldorors Sanger, et ganske urovekkende verk. Lenge visste man ikke hvor dikteren egentlig kom fra.
Epidemienes påvirkning
I dag er det 150 år siden poeten Isidore Ducasse, under pseudonymet Comte de Lautréamont, døde. Det hviler et mystisk slør over hans liv og død, men et par ting vet man med sikkerhet: Isidore Ducasse ble født 4. april 1846 i Montevideo, Uruguays hovedstad, da byen var beleiret av den argentinske diktator Rosas under Guerra Grande, ‘The Uruguayan Civil War’, – også kalt «Den nye trojanske krig», og døde i Paris under beleiringen av byen i den fransk-tyske krig den 24. november 1870, 24 år gammel.
I 1857, under Guerra Grande, var Ducasse vitne til den første store epidemien som fant sted i Uruguay, gulfeber, som i løpet av noen få uker krevde over fem hundre menneskers liv. Den fransk-tyske krigen brakte også med seg sykdommer: fire tusen to hundre mennesker skal ha mistet livet under koppeepidemien. Hva Lautréamont døde av spekuleres det mye rundt, men en av teoriene er at også han ble rammet av koppeepidemien.
Så seg selv som «montevideaner»
Isidore Ducasses foreldre hadde, som mange andre fra det sørvestlige Frankrike, utvandret til Uruguay i 1840-årene. Pseudonymet Le Comte de Lautréamont mener mange kan leses som et ordspill som tyder på hans lengsel etter Uruguay: L’autre est à Mont… ‘Den andre er i Mont(evideo)’, eller Comte de l’autre mont, ‘Greven fra det andre fjell’. Denne enigmatiske poeten levde over halvparten av sitt liv i Uruguay, til hans far sendte ham, 14 år gammel, til fransk jord for å gå på gymnas. Vi finner ham oppført som «Ducasse, Isidore, de Montevideo (Amérique)» i dokumenter fra en kostskole utenfor Paris.
Lautréamont var knyttet til Uruguay hele sitt liv, ettersom hans far, som ble kansler for den franske ambassaden i Montevideo sendte ham penger fra The Purple Land hver eneste måned for å dekke sønnens utgifter i Paris. Selv identifiserte Ducasse seg som montevideaner, borger av hovedstaden Montevideo, noe man finner allerede på de første sidene av Maldorors Sanger. Videre sier han: «Slutten på det nittende århundre skal få sin poet […]. Han ble født ved Amerikas Kyster, ved La Plata-bukten, der to tidligere rivaliserende folkeslag nå forsøker å overgå hverandre […]. Sydens dronning, Buenos Aires, og den forfengelige Montevideo rekker hverandre en vennskapelig hånd over den mektige flodmunningens sølvglinsende vann».
Grepet av hjemlengsel
Den første versjonen av Maldorors Sanger (‘Les Chants de Maldoror’), som kun besto av den første sangen, var anonym. Pseudonymet brukte Ducasse først året etter, da han, 22 år gammel, ga ut hele verket. Men forleggeren, redd for represalier, turte ikke å distribuere Maldorors Sanger, ettersom han anså verket som blasfemisk og uanstendig. Nesten samtidig, skrev Lautréamont sin andre bok, Poésies, hvorom han sier: «Jeg har fornektet min fortid. Nå synger jeg bare om håpet». I et brev til sin forlegger forklarer dikteren sitt ønske om å møte kritikken: «Det jeg aller helst vil ha, er at kritikerne vurderer meg, og når jeg blir kjent, vil alt gå sin egen vei». Lautréamont døde et år senere, uten å høre en eneste kritikk. Det er først når han blir oppdaget av surrealistene, med André Breton i spissen, et halvt århundre senere, at tekstene kommer frem i lyset.
Ducasse er blitt omtalt som den mest universelle uruguayaner
Lite vet man om barndommen til Isidore Ducasse, men i Maldorors Sanger, skriver han: «Jeg skal bruke noen linjer på å slå fast at Maldoror [bokas hovedperson] var god i sine første leveår, den gang han var lykkelig». Antydning til skoletiden ellers, er mindre lystig: «Når en kostskoleelev, år etter år, som for ham er århundrer, fra morgen til kveld og fra kveld til morgen, blir behandlet av en sivilisasjonens paria som alltid har øynene rettet mot ham, føler hvordan et levende hats ville bølger stiger som en tykk røyk opp mot hjernen som kjennes som den vil sprenges».
I 1928 forteller Paul Lespès, en tidligere medelev fra videregående, om Ducasse: «Han var vanligvis nedstemt, stille og tilbaketrukket. To eller tre ganger fortalte han meg, med en viss entusiasme, om fjerne land hvor man nøt et lykkelig og fritt liv. Ofte satt han timesvis med albuene på skrivepulten til lesesalen og stirret på et klassisk leseverk som han ikke leste: vi forsto at han var nedsenket i en drøm, og at han var grepet av lengsel, og vi tenkte at hans foreldre burde kalle ham tilbake til Montevideo».
Universell uruguayaner
Litteraturforskere peker på en side som er blitt neglisjert av kritikerne: innflytelsen fra den spansktalende verden. Man har for eksempel en følelse av at deler av litterære verker fra Río de la Plata, skrevet like før Lautréamonts tid, er blitt oversatt til fransk i Maldorors Sanger. At den unge Ducasse leste litterære tekster også på spansk helt fra tidlig alder er det ingen tvil om; da han dro til Paris, fjorten år gammel, hadde han med seg eposet Iliaden – på spansk. I tillegg hadde dikteren med seg en bok som handlet om ‘kunsten å snakke i prosa’, skrevet av samme spanjol som oversatt Iliaden.
Ducasse er blitt omtalt som den mest universelle uruguayaner, men la oss høre ham selv: «Du reste, que m’importe d’où je viens?» ‘Hva betyr det for meg forresten hvor jeg kommer fra’?
Og ja, kanskje spiller det ingen stor rolle hvor man kommer fra.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
