Foto: United Nations, Ivory Coast
- Fordi jeg er radikal feminist | Niloufar Jalali-Moghadam - 08.03.2022
- Av Henne, For Alle - 08.03.2021
- Internasjonal dag for avskaffelse av vold mot kvinner: Myndiggjør gutter gjennom kunnskap! - 25.11.2020
Det er internasjonal dag for avskaffelse av vold mot kvinner!
«Du er mann, du skal være sterk, du!», «han lager mat og ordner og styrer som en dame!», «Skjerp deg, du skal ikke vise din sårbarhet, du skal ikke gråte, du er mann!»
Disse er velkjente uttrykk. Mens noen vil kjenne seg veldig igjen i slike påstander, vil andre umiddelbart registrere en motstand. Men virkeligheten og erfaringene tilsier at uansett kultur og livsomstendigheter vil mennesker bli utsatt for slike holdninger og oppdragelsestilbøyeligheter av ulike grader og på ulikt nivå.
Patriarkatet – ikke nødvendigvis problemets kjerne
I følge av FN-deklarasjonen Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women fra 1979, defineres vold mot kvinner som fysisk, seksuell og psykologisk vold som kan utøves av familiemedlemmer, fremmede og til og med av staten. Det spesifiseres videre at det eksisterer «en manifestering av historisk ulike maktforhold mellom menn og kvinner».
Når man sporer forestillinger og forslagsrefleksjoner innenfor diskusjoner rundt temaet avskaffelse av vold mot kvinner, vil man legge merke til en tradisjonell preferanse i et tankesett som kaster lys på kvinners offerrolle eller menns ondskapsfulle handlinger mot kvinner.
Denne argumentasjonen kan, etter min mening, i hvert fall til tider, være ganske utilstrekkelig. Det er nærliggende å tenke at kun å løfte fram beskrivelser av patriarkalisme, kritikker eller offergjøring av kvinner ikke nødvendigvis berører kjernemekanismene som fører til vold påført av menn eller eventuelt av mannsdominerte systemer.
Start med familien
For menn trenger ikke å vokse opp med risiko for å misbruke kvinner. Det å ikke anerkjenne hvor dypt kultur og ubevisste holdninger om kjønn kan trenge inn i menneskets sinn og natur, betyr at vi mangler en avgjørende bit i puslespillet. Forskning mangler fremdeles store biter nødvendige for å finne ut hvordan helse og atferd hos mennesker kan påvirkes av kjønnsroller, samt holdningene vi legger til grunn for å adressere de dertil hørende utfordringene.
Familien er den første og mest stabile sosiale arenaen der individets menneskelige identitet og sosialitet dannes. Den vil bidra til å tilrettelegge forståelse og aksept av sosiale verdier og normer, samt også etter hvert å overføre relasjons- og interaksjonsmønstre til andre og større sosiale arenaer. Vold og andre psykososiale lidelser kan altså ikke forstås uten å ta høyde for familien og dennes holdning til kjønnsroller.
Prosessen med å bygge trygghet handler om å eliminere fare
Vold i familier, i ulike former, enten fysisk eller som del av et diskriminerende språk og væremåte under barneoppdragelse, sprer seg til samfunnet og fører til maskerte, voldelige atferdsmønstre i sosiale relasjoner. Det finnes en rekke forskningsstudier tilgjengelige som viser at barn av mødre som har blitt fysisk mishandlet av fedrene, har større risiko for å overføre voldelig oppførsel til den etterfølgende generasjonen.
Å eliminere fare
I tillegg vet vi i dag at presset for å identifisere seg med den tradisjonelle mannlige rollen er en faktor som har vist seg å bidra til gutters økte aggresjon, lavere toleransenivå og reduksjon av mestringsstrategier. Imidlertid har det vært lite fokus på tanken om hvorvidt og hvordan kraften bak vold og dårlige valg hos menn kan brukes i helbredelsesprosesser både for menn og kvinner.
Det lønner seg å resonnere slik at ved å bruke menn for å sette i gang endringer bidrar man til sikring av bærekraftige mål og nærmer seg dermed slutten på den onde sirkelen. Det er bemerkelsesverdig at et slikt fokus kan oppleves forenklet, ambisiøst eller for noen uriktig. Men ut fra et psykologisk ståsted, er det relevant. Prosessen med å bygge trygghet handler om å eliminere fare, og da innebærer dette å utnytte mulighetene på best mulig måte.
La menn lede kampen
I søk etter trygghet må man forholde seg til både trusler og muligheter. Etablering av trygghet avhenger både av en frigjøring fra trussel, samt en gunstig bruk av muligheter. Poenget er at det tradisjonelt investeres mest i å avskaffe trusselfaktorer, men ikke nok på å bringe inn nye tankemåter for som åpner for intervensjon og forebygging.
På sikt er dette bedre, ikke bare bedre for kvinner, men også for de fleste menn. Når det er en internalisert egenskap i menn at vold og trakassering anses som en svært uakseptabel atferd, fører det også til en preventiv skam hos de som ikke forholder seg til denne egenskapen.
Er samfunnet mottakelig for å ta innover seg nye vinklinger for å håndtere kjønnsbasert diskriminering og vold? Kan vi tilby muligheter for unge menn som ikke klarer å følge med og respektere verdigrunnlaget for kjønnslikestilling? Kan vi skape et samfunn der menn blir ledere for å endre ikke bare sin egen atferd, men også å utfordre andres?
Det handler om å overføre ansvar og strukturere kraften til å endre mønstret ved hjelp av de selvsamme menneskene som valgte vold. Et enda tydeligere fokus dreier seg blant annet om å være bevisst rundt kjønn og kjønnsforskjeller, så som sosiale konstruksjoner ved barneoppdragelse, uten å behøve å falle i stereotyp-fella.
«Du er sterk!», «Han/Hun lager mat og ordner og styrer alt!», «Få det ut, gråt gutten/jenta mi, det er greit!»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
