De siste 25 årene av Yemane Teferis liv ble tilbrakt på flukt, i evig usikkerhet – sammen med andre mennesker på flukt.
Foto: Amnesty
For fem år siden døde en utmattet mann etter 25 år på asylmottak. Vi bør hedre hans minne ved å si fra om urett, skriver Trude Hellesø i dette innlegget. 
Trude Hellesø
Latest posts by Trude Hellesø (see all)

Yemane Teferi var en eritreisk asylsøker og menneskerettighetsforkjemper. Han døde etter et illebefinnende på Bømlo asylmottak i Hordaland 8. januar 2016, 58 år gammel.  

Yemane kom til Norge i 1998. Han drømte om et liv i frihet. I stedet endte han opp i det han selv opplevde som husarrest – gjennom 17 år. Denne teksten er skrevet i forbindelse med at det nå er fem år siden han døde.

13 forskjellige mottak

Yemane var asylsøkeren og menneskerettighetsforkjemperen som endte sine dager på et asylmottak. Tilbake satt venner og et lokalsamfunn i sorg.

Uheldigvis var han et menneske av vår tid. En evig flyktning, alltid underveis. En av mange som vandrer hvileløse omkring uten å finne et trygt hjem. Ved livets slutt skulle han ha vært blant sine egne, på et sted som omfavnet hans styrke og mot.  

Yemane fikk god tid til å tenke. I 25 år bodde han på 13 forskjellige asylmottak i Sverige og Norge, og verden ble oppmerksom på ham. Men hvordan var det egentlig å være Yemane, hvem ga ham omsorg når livet var som vanskeligst? 

Mistet håpet

Yemane var fanget av tidsånden, av alt det som skulle komme. Der ytterst i skjærgården, klarte han å drømme seg bort til bedre tider og til andre mennesker, til familie og barndomsvenner? Var det noen som strøk han forsiktig over kinnet da han var liten? Kjente han lukten av salt sjø? Så han solen og stranden fra der han bodde på mottaket? Søkte han forsoning med seg selv og andre til slutt? 

Hvordan kunne Yemanes liv ende her i det aller mørkeste av det mørke? 

Et lite øyeblikk kan inneholde uoverskuelige valg, valg som kan bli ens egne og andres skjebne. På bilder av Yemane ser vi smerten i blikket hans, sviket han følte fra byråkratene, systemet og myndighetene. Hva var det som gikk så galt? Hvordan kunne Yemanes liv ende her i det aller mørkeste av det mørke? 

Yemanes sorg og sinne er lett å forstå. Han satte selv ord på sin håpløshet og fortvilelse. «Jeg er ferdig og fortapt. Jeg er blitt gammel og har mistet alt håp», sa han i et intervju.

Si fra når det politiske systemet svikter

Han ble født i Eritrea, der myndighetene har sviktet folket sitt. Lengtet han noen gang tilbake? Er menneskene varmere der? 

Yemane fikk avslag på sin asylsøknad, selv om han ville bli forfulgt og straffet hvis han reiste tilbake til sitt tidligere hjemland. De som avgjorde hans skjebne i Norge trodde ikke på ham. De valgte å ikke se ham i øynene da han bad om vern og beskyttelse. Kjempet han til det siste, eller klarte han å tilgi og så hvile? 

Yemane kom seg til det rike landet, men nådde ikke inn til byråkratene, systemet og myndighetene. Vi har bygget vår nasjon, vårt samfunn og selvfølelse på humanistiske verdier og tradisjoner, men hvor er forståelsen, fornuften, medlidenheten og barmhjertigheten når den trengs som mest?

Kjære Yemane, selv om det er for seint å ta deg i hånda og gå sammen med deg det siste lille stykket på den lange og kronglete veien, er vi mange som i dag våger å si tydelig fra når det politiske systemet svikter og det som vedtas strider mot vår samvittighet og vår alminnelige rettsoppfatning. Bare slik kan vi hedre Yemanes minne. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.  

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER