- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
«Glem ikke». Og: «26.01.2001»
Disse ord og tall er inngravert under bysten av Benjamin Hermansen (1985–2001). Statuen av Benjamin står på Åsbråten, bortenfor Holmlia i Oslo.
Jeg dro hit til 79-bussens endepunkt en søndag tidlig i januar. Før snøen falt. Men mens solen skinte. I god tid før vi 26. januar klokken 11.59 holder ett minutts stillhet til minne om det grufulle drapet på et barn for 20 år siden.
Akkurat her, noen få klyv bort fra nærbutikken Coop Prix, ble den uskyldige 15-åringen stukket ned og drept. Nynazistene hadde kjørt ens ærend til flerkulturelle Åsbråten for å jakte på «slike som Benjamin»: en med mørkere hudfarge. En mor fra Norge og en far fra Ghana var ikke nok for å få leve. I tilfelle ville han vært 35 år gammel i dag.
Jeg møter blikket til Benjamin, slik det viser seg i skulpturen formet av billedhugger Ivar Sjaastad i 2002. Og når jeg her står og ser Benjamin-statuen inn i øynene, kommer jeg til å tenke på hvorvidt vi egentlig lever opp til ordene under ham: «Glem ikke.»
For hva har vi ikke glemt? Og hva har vi lært? Når vi ennå, i 2021, har daglige mediedebatter om hvorvidt rasisme finnes i Norge. Eller om vi egentlig trenger gjøre noe mer mot menneskehatet her i landet: Har vi da husket hva lærdommen egentlig var? Var det ikke noe mer enn Benjamin vi ikke skulle glemme? Som vår egen hverdagslige medmenneskelighet? Vår felles kamp mot dødelig menneskehat og terroriserende rasisme?
Fra Resett til Kongressen
Når jeg står og ser inn i de livaktige øynene til Benjamin, kommer jeg med ett til å huske hva hans nære venn Victor Lopez (1985–2001) uttalte i minnetalen til Benjamin i januar 2001:
«Jeg vet at han ser oss nå.»
Men hva er det Benjamin ser nå, i 2021? Jo, de tankefulle øynene hans ser for eksempel at statsfinansierte NRK inviterer den høyreradikale bloggen Resett til direktesending på «Debatten». Og han ser at bloggføreren settes opp mot en Rødt-politiker, som om Resett er folkevalgt, og at NRK etterpå legger ut den ekstreme deltagelsen som humor og underholdning.
Benjamin ser også at samme NRK-program i høst inviterte høyreekstreme SIAN – der lederen på direktesending fikk peke ut tre navngitte sivile muslimer han ønsket å få deportert fra Norge. NRK opplyser ikke at den kriminelle SIAN-lederen da nylig hadde blitt dømt til 30 dagers ubetinget fengsel for hatefulle ytringer (paragraf 185). Benjamins øyne ser også at NRK, ved redaktør Knut Magnus Berge, ikke ser noen grunn til å beklage.
Intet hørt, intet sett. Alt synes likevel glemt.
På Åsbråten skuer Benjamin-statuen utover bussholdeplassen og skogen i sør.
Vi befinner oss på grensen til Kolbotn og et annet fylke, en annen verden. Men i Benjamins øyne ser jeg óg noe mer. Han synes også å se hvorvidt vi lever opp til det Lopez påpekte i sin tale for Benjamin:
«Han var som en bror for meg, og jeg skal sørge for at han blir husket.»
Men Lopez er død nå. Så hvordan sørger vi, gjenlevende, for å minnes hans ord?
Benjamins øyne ser at de høyreekstreme som stormet USAs Kongressbygning 6. januar i Norge omtales som «pøbler», selv av faktasjekkerne i Faktisk.no. Men det var bevæpnede hvit makt-ekstreme, Proud Boys, nynazister og høyreekstreme som sto bak det dødelige angrepet. FBI tar nå ut terrortiltale mot dusinvis av disse, og selv president Joe Biden omtaler dem som terrorister. I Norge omtales de som pøbler. Hva har vi lært, hva har vi glemt?
Solberg mot «Ways of Seeing»
I dag kan Benjamin også se at samboeren til Norges tidligere justisminister nylig ble enstemmig dømt for angrep på demokratiet. Samboeren hadde siden november 2018 forsøkt å kneble teaterstykket «Ways of Seeing» med falske anklager og iscenesatte angrep på eget hjem, godt hjulpet av norske medier som la rammeverket for dette høyreradikale konspirasjonsnarrativet.
Og Benjamins øyne ser at Norges statsminister ennå nekter å beklage at hun angrep kunstnerne i mars 2019 – under tittelen «Statsminister Erna Solberg hardt ut mot teaterregissør». Angrepet på teatret skjedde bare noen timer før saken ble snudd på hodet: PST gikk da til pågripelse av hennes egen justisministers samboer. Og han ser at Solberg-regjeringen og dets justisdepartement også i 2021 gir 1,8 millioner offentlige kroner til den islamfiendtlige bloggen Human Rights Service, en blogg som samarbeidet med den nå dømte gjennom å få det falske narrativet ut i offentligheten.
Benjamin ser at også kunstnerne Hanan Benammar og Sara Baban, medforfattere av «Ways of Seeing», først ble hengt ut som «terrorister» av regjeringstilknyttede politikere – før de så utestenges fra å få skildre sine opplevelser i mediene. De to glemmes, til tross for at de har både skrevet tekst og musikk i det svært omtalte teaterstykket, samt at de hadde hadde hovedroller som skuespillere. Det var også disse to som ble ekstra utsatt da det feilstavede «rasisit»-ordet av flere ble knyttet til dem som «innvandrere». Men selv etter dommen mot justisministerens samboer blir de to kunstnerne kun noen av «de andre» i norsk offentlighet, påpeker Benhammer på sin Facebook-profil.
Frp-topp Christian Tybring-Gjedde får på sin side store overskrifter i Nettavisen når han på Facebook «sammenligner teaterstykke med nazistene»: Avisen lar Tybring-Gjedde spre forvrengte påstander om at det er Frp-ere som er som de forfulgte jødene, mens «Ways of Seeing» er som nazister (sic!). Og journalisten bak denne teksten er Tybring-Gjeddes tidligere partikollega, og Sylvi Listhaugs eks-rådgiver, Espen Teigen. Han som sto bak den famøse Facebook-posten om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».
Har situasjonen blitt bedre nå enn i januar 2001? Eller kan den ha blitt verre? Hva var det vi lærte av drapet på Benjamin – egentlig?
TV 2 om Lillesand-søstrene
Har vi lært noe når Aftenposten på kommentarplass omtaler muslimer som «smittekilden» til antisemittismen i Norge, i en tekst om nazistenes novemberpogromer i Tyskland i 1938? Hva har vi lært når avisen rett før jul så omtaler koronaviruset med tittelen «innvandrersmitten» på førstesiden, uten å beklage etter sterke reaksjoner mot slik høyreradikal språkbruk?
Hva var det vi lærte av drapet på Benjamin – egentlig?
Så hva ser Benjamin i dag? Jo, han ser for eksempel også hvordan tre tenåringssøstre i Lillesand, nyinnflyttede og med afrikansk bakgrunn, er blitt truet, tilsendt pistolbilder og utsatt for rasistiske meldinger på ungdomsskolen. Men både han og vi ser hva som skjer når TV 2 så presenterer en tekst om hva som «egentlig skjedde» med barna: Da er det kun narrativet til den ene partens foreldre som blir presentert – mens tv-kanalen unnlater å opplyse om dokumenterbare fakta og skjermbilder. Majoritetsperspektivene rår.
Men Benjamin ser også dette: At frivillige nå har samlet inn over 150.000 kroner i Spleis-midler til rettshjelp for familien i Lillesand. De trenger bistand i sin kamp for å få skole, kommune og politi til å ta våpenbilder, hets og trusler på alvor. Og både Benjamins og våre øyne kan se at det er håp om endring også i Norge nå som Trump er ute av Det hvite hus. Både han og æresgjesten hos Nordiske Mediedager i Bergen, ekstremisten Steve Bannon, blir i USA nå stanset fra å spre sine voldelige løgner på eksempelvis Twitter.
Den fredelige innsettelsen av Joe Biden og Kamala Harris i USA onsdag gjør at den høyreekstreme retorikken ikke lenger har støtte fra verdens mektigste. Her hjemme er det også håp når Shazia Majid blir kommentator igjen i VG, mens Nazneen Kham-Østrem blir kommentator i Aftenposten.
Hvordan døde Victor Lopez (15)?
Når jeg vender tilbake til Benjamins blikk, er det likevel én sak jeg vet at han ville vært ekstra opptatt av: Rettferdighet for bestevennen Victor Lopez (1985-2001). Da Benjamin døde, var det nemlig Victor som ble Åsbråten- og Holmlia-ungdommenes ansikt utad. Eller som Dagbladet skrev i sitt referat 29. januar 2001: «Det alle på Holmlia vil huske fra dagen i går, er en rak, modig og voksen Victor Lopez (15), som holdt tale til Benjamin både på senteret og på Åsbråten.»
I talen for sin døde venn sa Victor:
«Benjamin ville vært stolt av meg. Han er stolt av meg. Jeg vet at han ser oss nå. Benjamin er i paradis.»
15-årige Victor våget nemlig å tale nynazistene midt imot. Men truslene tok ikke slutt etter drapet på Benjamin. Truende nynazister fortsatte å komme til Holmlia utover i 2001. Ungdommene opplevde det ubehagelig. Blant meldingene var: «Vi skal ta dere en etter en.»
Victor var den mest profilerte etter rasistdrapet. Han var Benjamin-vennen som sto opp mot høyreekstremisme og nynazisme i offentligheten. Han mottok drapstrusler helt fra Benjamins død til sin egen. Truende telefoner kom. Men politi og offentligheten fulgte ikke med. Øyensynlig trodde mange at alt var forbi, etter at 40.000 hadde gått i demonstrasjonstog mot rasisme noen måneder tidligere.
Så med ett inntraff terroren i USA, 11. september 2001. Også i Norge fikk storsamfunnet annet å tenke på enn nynazisme og rasisme. Og akkurat da skjedde det: En regntung onsdagskveld, 19. september 2001, ble Victor funnet død på en gangvei i nærheten av hjemmet på Holmlia. Han hadde dratt ut for å lufte hunden Yango. Etter å ha vært på trening og pratet med kjæresten, skulle han videre for å møte venner på ungdomsklubb. Men på et mørklagt område ble Victor funnet hengende i et tynt, lite tre. Halsen var knyttet til hundebåndet. Knærne på bakken. Yango bjeffende ved siden av.
Victor i skyggen av 11/9
Allerede fredagen etter dro politiet til familien og fortalte at Victor hadde tatt sitt eget liv. Selv om det ikke fantes noen obduksjonsrapport. Selv om vitner fortalte om tre ukjente biler som kjørte på gangveien i nærheten av der Victor ble funnet. Selv om andre enn politiet fant tau med løkke i nærheten av åstedet.
Men det var nye tider nå. Al-Qaida-terroren rammet USA, men den preget også Norge. Alle hadde annet å tenke på enn Victor. Bortsett fra familie og venner. I desember 2001 demonstrerte de foran Oslo tinghus og krevde ny etterforskning av dødsfallet.
Riksadvokaten ba om svar fra Oslo-politiet. Så ble det stille. Ingen aviser skrev lenger om Victor. Unntaket var mindre antirasistiske publikasjoner og Sosialistisk Arbeideravis.
Foreldrene hadde flyktet fra det høyreekstreme Pinochet-regimet i Chile i 1985. Moren var da gravid med Victor, som ble født på Aker sykehus i desember det året.
Ble Victor drept i september 2001? Det vet vi ikke. Men det vi vet, er at åtte dager etter Al-Qaida-terroren ville vært det perfekte tidspunkt for ny kriminalitet mot innvandrere på Holmlia. Og vi vet også at politiets etterforskning fremstår som mangelfull og respektløs overfor familien. Når jeg i dag ber politiet om informasjon om Lopez-saken, har de i løpet av to uker ennå ikke klart å gi noe svar. Dødsfallet er jo «så lenge siden», forklarer politiet.
Men for mange er 2001 som i går. Moren, faren, familien og venner fortjener en skikkelig begrunnelse fra politiet, som har anklaget Victor for å ta sitt eget liv. En slik anklage må forklares, ikke bygges på taushet. På minnesiden VictorLopez.org står det:
«Ingen gikk i fakkeltog, ingen store konserter eller store ord. Min død ble hysjet vekk, vi har ikke blitt hørt, igjen er vi blitt ignorert og igjen er vi blitt glemt.»
Og jeg tenker på hva som står under bysten av Benjamin: «Glem ikke.»
Aldri glemme Victor
Jeg ser inn i øynene på Benjamin, og jeg ser at han ønsker seg rettferdighet for bestevennen Victor Lopez. I det minste at Victor hedres for det arbeid han utførte etter drapet på Benjamin. For vi har ikke rett til å gå her og glemme.
Idet jeg leser de kraftfulle ord Victor Lopez uttalte i offentligheten etter Benjamins død i skjebneåret 2001, minnes jeg kraften til navnebroren Victor Jara (1932–1973). Denne vitale chilenske poeten og visesangeren ble etter Pinochets kupp 11. september 1973 torturert og myrdet av høyreekstreme militsstyrker, på Chile stadion i Santiago.
Når vi tirsdag 26. januar markerer at det er gått 20 år siden drapet på Benjamin Hermansen, vil jeg i år huske på disse avsluttende ord i Lillebjørn Nilsens kampsang «Victor Jara» (1975) når jeg også tenker på Benjamins beste venn:
«Victor Jara, din sviktende stemme
bar høyt over trommenes smell!
Og vi skal love deg aldri å glemme!
Sangfugl fra Chile, farvel!»
***
Mer info: Minnesiden for Victor Lopez.
Dag Herbjørnsrud er kommentator i Utrop og grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI).
Våre kommentarer er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
