Foto: UNHCR
Kommentator i Utrop.
- Overtagelsen av sivilsamfunnet er et demokratisk problem - 11.02.2021
- Ingen nasjonalstat uten nasjonen - 26.01.2021
- Den nye arbeiderklassen – og hvorfor ingen liker dem - 29.11.2020
Vi er i en tid der nedarvede tanker utfordres. De mentale kartene vi alle bruker for å plassere oss i landskapet, stemmer ikke overens med terrenget. Gamle forestillinger om ‘maktens maktesløshet’ og ‘autoritetens meningsløshet’ har blitt punktert av nedtegninger, maskepåbud og husarrest som en form for dugnad. Og det viser seg at illiberale løsninger tidvis virker. Norge har stått av pandemien bedre enn de fleste.
Konklusjoner søker bevis
Drømmen, så vakkert formulert av Martin Luther King, om å bygge et samfunn der vi dømmes, ikke etter vår hudfarge, men etter vår karakterstyrke, er under press av de som mener det motsatte: At en persons bidrag skal måles etter nettopp deres kjønn, seksuelle preferanser eller hudfarge. Selv om dette med forstemmende sannsynlighet vil ende opp med å legitimere det vi ønsker å bekjempe.
Drømmen om et virtuelt ‘uenighetsfelleskap’ har også svunnet hen i en malstrøm av overvåkning og manipulasjon. I USA hoverer de som trodde på konspirasjonsteorien der Russland hadde kuppet 2014-valget i samarbeid med Trump over de som trodde at Biden hadde stjålet valget i samarbeid med de store teknologiselskapene. Vi lever en tid der konklusjoner jakter etter bevis, ofte uten å finne det.
Formodet at nasjonalstatens alder var over
Det å være ung er også det å holde dommedag over sine foreldres sannheter. Evnen til å sette spørsmålstegn ved det som er opplest og vedtatt er med på i drive menneskeheten fremover. Når det er sagt, kan uvilje mot opparvet kunnskap slå over i historieløshet. Noen av de aller største feilgrepene i menneskenes historie er blitt begått av idealister som har trodd seg å være jordmødre for en ny tid.
Det ble sagt mye rart i tjue-tenårene (2010-2020). Kommentatorer konkurrerte om å fortelle folk at «verden hadde forandret seg». Gammel lærdom hadde ikke lengre noen relevans. Norsk kultur og tradisjon ble dekonstruert og nedvurdert. Fra nå av var det globalisering og multikulti hele veien inn. Jean-Marie Guéhenno, han som hadde skrevet at «informasjonsalderen undergraver våre nåværende juridiske og politiske systemer», ble flittig sitert. Enkelte prøvde å si imot dette men fant lite støtte blant ekspert-kasten. Den som ikke mente at nasjonalstatenes tidsalder var over, var dust.
Internasjonale institusjoner sitter fast
Den norske erfaringen er ikke unik, men er likevel mer karikert enn andre steder. Ikke minst fordi sentrale personer fikk det for seg at Norge skulle lede an i den antatt uunngåelige prosessen mot en ny, postnasjonal verdensorden. Landet skulle også gjøres multietnisk i en fei. Ja, og så multikulturelt, «verdens mest inkluderende samfunn». Fra nå av var det ‘soft power’ som telte, og da kunne vi jo med god samvittighet underfinansiere forsvaret og rette ressursene mot neoliberal utenrikspolitikk med neokolonialistiske undertoner.
I 2021 er det lite som minnner om globalistenes visjoner. Fredsprosessene vi har gratulert oss selv med, ligger i grus. Bistanden har levert mindre økonomisk vekst og mer korrupsjon enn lovet. De internasjonale institusjonene, som vi satte slik lit til, har kjørt seg fast. I «de tre hovedsfærer» i norsk utenrikspolitikk har bildet også endret seg: Russland har gjennomført et raskt comeback og viser igjen muskler i nordområdene. USAs nærvær har vist seg å være mindre permanent enn ventet. Den europeiske integrasjonsprosessen veksler mellom cellegift og tilbakefall.
Flere nasjonalstater – og enkelte endringer
Det er lite som tyder på at vi er på vei mot en regelbundet verdensorden styrt gjennom internasjonale institusjoner. Solidaritet og omfordeling har på ingen måte erstattet nasjonale interesser. Stater presser, konkurrerer og samarbeider styrt av sine nasjonale interesser, nå som før. Nykommerne Kina og India oppfører seg ikke det spor «postnasjonalt». De tar seg til rette i Den tredje verden med samme selvfølgelige egennytte som stormakter flest. Den nye tid minner med andre ord mye om den gamle. Nasjonalstaten lever i beste velgående.
Noen av de aller største feilgrepene i menneskenes historie er blitt begått av idealister som har trodd seg å være jordmødre for en ny tid
Dette er viktig fordi nasjonalstatens død var selve cruxet i globalistenes verdensbilde. Når vi ser tilbake på 1990-tallet er det pussig at denne forestillingen kunne få så sterkt gjennomslag. Jugoslavia, selve utstillingsvinduet for en multinasjonal stat rev seg selv i filler for å danne sine egne nasjonalstater. Sovjetunionen, skoleeksemplet på en flernasjonal union gikk i stykker. Tsjekkoslovakia ble delt i to. Tyskerne fant sammen i en stat.
Trenden er, som kommentatoren Gideon Rachman nylig påpekte, at vi får flere nasjonalstater, ikke færre.
Naturligvis tok ikke kommentatorene feil i alt. Rettsstaten, liberaldemokratiet og menneskerettighetene – det som Janne H. Matlary kaller «treenigheten» i moderne vestlig politikk – gjorde virkelig et sprang etter den kalde krigen. De er i dag mer utbredt enn noensinne. Det var også riktig i at slutten på den todelte verdensorden ville forandre spillereglene i internasjonal politikk. Det var rett og rimelig at Norge endret kurs i takt med de endrede forholdene. Men det var ikke gitt at denne kursen skulle stakes ut i henhold til prognosene fra en marginal gruppe på ytre venstre.
Rehabilitering av fedrelandstanken
Mye tyder på at vi nå trenger å ta et oppgjør med globaliseringstankegodset. Vi innså ikke at det ikke var nasjonalstaten, men sosialdemokratiet som først og fremst ville undermineres av globaliseringsaktivismen.
Det kan i alle fall være på tide å rehabilitere fedrelandstanken. Nasjonalstaten er en suksess. Multietniske stater fungerer gjennomgående best i teorien. I praksis føler minoriteter seg vanligvis undertrykt. Slik nordmenn følte seg som annenrangs borgere i unionen med Sverige.
Nasjonalstaten har vernet oss mot undertrykking og gitt oss frihet og er grunnvollen for den samfunnsorden de fleste av oss mener er den beste.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
