Foto: Nasjonalbiblioteket
Miniserie, Del 1 av 2
Del 2 publiseres 10. februar.
Prosjektet DsporA Tamil Archive ønsker å motivere tamiler til å dokumentere sin historie i Norge gjennom å skape privatarkiv. For initiativtaker Baheerathy Kumarendiran betyr dette at å spre informasjon om arkivdanning, samfunnsdokumentasjon og bevaringsinstitusjoner i Norge i det tamilske miljøet.
Arkivdanning styrker organisasjons- og ledelseskultur blant tamiler
Den historieinteresserte og samfunnsengasjerte Kumarendiran etablerte prosjektet i fjor. Initiativet er i ferd med å bli et samlepunkt for tamiler og organisasjoner i Norge som ønsker å lære mer om bevaring av diaspora-historie. Dette er en viktig form for samfunnsengasjement som fører til kompetanseheving for offentlige institusjoner.
Kumarendiran studerer arkivvitenskap ved OsloMet. Derfor er det ingen overraskelse at hun betrakter arkivdanning som en praksis som kan bidra til å videreutvikle en organisasjons- og ledelseskultur blant tamiler. Hun ventet ikke på at institusjoner skulle sette igang tiltak og tilpassede tilbud, men tok kontakt med Nasjonalbiblioteket og en rekke arkiv- og bevaringsinstitusjoner for å jobbe med saken.
Nasjonalbiblioteket bevarer Norges største samling av privatarkiv etter forfattere, kunstnere, scenekunstnere, forskere og andre kulturpersoner. Regionale og byarkiv, derimot, kan ha mer relevans for private aktører som faller utenfor Nasjonalbibliotekets prioriterte område for privatarkiv. Kumarendirans idé om å besøke Nasjonalbiblioteket utviklet seg til et nettmøte med seks offentlige bevaringsinstitusjoner.
Å sikre en helhetlig samfunnsdokumentasjon
Jeg kunne fortelle Kumarendiran om Nasjonalbibliotekets forvaltning av pliktavlevering og bevaring av publiserte materiale. Pliktavlevering sikrer bevaring av det man har publisert, mens arkivdanning samler og bevarer spor etter en offentlig eller privat aktørs aktiviteter og virksomhet. For mange kan arkivdanning ligne et puslespill uten fasit. Kumarendiran mener at for den tamilske diasporaen i Norge kan arkivdanning også bidra til å forankre en historie som er i ferd med å gå tapt.
For Kumarendiran er arkivdanning en form for selvdokumentasjon, samfunnsdokumentasjon og samfunnsdeltagelse i nåtiden og fremtiden. Pliktavlevering og arkivdanning går hånd i hånd og kan anses som like viktige for samfunnsdokumentasjon.
«Etter lov om avleveringsplikt skal alle dokumenter som er gjort allment tilgjengelig i Norge pliktavleveres til Nasjonalbiblioteket, uavhengig av hvilket medium de blir gitt ut på», heter det. Lovpålagt avlevering av dokumenter kan høres skummelt ut, men formålet er sikringen av en helhetlig samfunnsdokumentasjon for fremtiden. Poenget med å sende dine brosjyrer, tidsskrifter, bøker, plakater, musikkutgivelser og annet materiale publisert for offentlig bruk til Nasjonalbiblioteket er å gjøre skaperne synlige for fremtidige generasjoner.
Pliktavleveringsloven fastsetter ingen kriterier for verneverdighet eller bevaringsverdighet, og de samme kriteriene gjelder for materiale skapt av offentlige og private utgivere. Med andre ord er alle offentlige publikasjoner bevaringsverdige, og det sørger for at samlingen til Nasjonalbiblioteket er bred og variert. Det finnes faktisk en rekke tamilske publikasjoner i samlingen til Nasjonalbiblioteket. Et par eksempler er 15-års markeringen for Tamilsk ressurs- og veiledningssenter, utgitt av Tamilsk ressurs- og veiledningssenter, Syn: utgitt til sju-årsjubileet til Tamilsk-Norsk Forening (1994) og tidsskriftet Parai utgitt av Asker og Bærum Tamilsk Forening.
Premissene for arkivdanning, derimot kan variere for forskjellige offentlige og private aktører. Arkivlovens formål er også sikringen av en helhetlig samfunnsdokumentasjon, men det finnes både forskjellige kriterier for offentlige og private arkiv og en rekke krav om at arkivmateriale er bevarings- og verneverdig. Samtidens arkivskapere forvalter unik informasjon og kunnskap som kan komme fremtidige generasjoner til gode.
Et privatarkiv er en samling av dokumenter etter organisasjoner, bedrifter, institusjoner og privatpersoner. Privatarkiv kan bestå av upubliserte materiale som brev og manuskripter, men også publiserte trykksaker og annet offentliggjort materiale, fotografier og mer. Arkivskaperer kan være organisasjoner, forskere eller ildsjeler som tar vare på materialer som kan dokumentere sine aktiviteter, resultater og prosesser. I fremtiden kan vår samtidsdokumentasjon også utgjøre viktige historiske kilder om fortiden.
Representasjon: Bøker som gjenspeiler tamilske barn
Jeg ville lære mer om Kumarandiran, DsporA Tamil Archive og prosjektets arbeid med de tamilske organisasjonene i Norge. Hva er forventningene når DsporA Tamil Archive og deltagerne møter Oslo Byarkiv, Bergen Byarkiv, Museene i Akershus, Memoar, Arbark og Nasjonalbiblioteket i nettmøtet i februar? Vi pratet også om Kumarendirans interesse for arkivvitenskap, historie og identitet og hvordan prosjektet ble til.
Michelle Tisdel (MT): Hva inspirerte deg til å studere arkivvitenskap?
Baheerathy Kumarendiran (BK): Jeg tok initiativ til et tamilsk lokalhistorisk bokprosjekt 2017, og i 2018 skapte jeg initiativet Minnimini Tamil og utga den tamilske bildeboken for barn எண்கள் 1-10 (Tallene 1-10). På dette tidspunktet hadde jeg også et ustabilt arbeidsforhold med vikariater på grunn av min utdanningskombinasjon med animasjon og praktisk-pedagogisk utdanning. Til slutt befant jeg meg i en situasjon hvor jeg måtte ta en ny utdannelse. Jeg vurderte bibliotek- og informasjonsvitenskap og arkivvitenskap, og valgte arkivvitenskap i 2019.
Nå som jeg studerer arkivvitenskap, ser jeg denne boken som et arkivdokument som kan fortelle om diaspora-tamilers språkhistorie
MT: Hva er din erfaring med å finne bøker på morsmålet?
BK: Mine barn og jeg besøker regelmessig de lokale bibliotekene i bydelene rundt oss. Vi bruker Deichman mest. Jeg har prøvde å låne barnebøker på tamil. Det er ikke enkelt å finne en barnebok med passende innhold og språkstil. Da pleier jeg å låne norske bøker og oversetter dem muntlig til tamil. Jeg ser viktigheten av å ha tamilske bøker som kan vise visuelt tamilbokstaver og illustrasjoner som kan gjenspeile disse tamilske barna.
MT: Hva mener du med at illustrasjoner kan gjenspeile barna?
BK: Visuell representasjon av barna – utseendemessig – men deres bakgrunn og omgivelser er også viktige. De bør gjenspeile deres kulturelle bakgrunn, deres tilstedeværelse i dette samfunnet. Dette handler om å bli sett, hørt og representert i et multikulturelt norsk samfunn gjennom barnebøker. I den illustrerte barneboken jeg publisert om tallene 1-10 finnes det illustrasjoner som kan gjenspeile tamilske barn og kultur samt omgivelser tilpasset til barn som bor i den tamilske diaspora.
I 2018 publiserte Kumarendiran barneboken som heftet (lulu.com), interaktiv lydbok (iBook) og Kindle-utgave (på Amazon). En boardbook-versjonen ble utgitt i 2019. Selv om boken ikke hadde direkte tilknytning til arkivprosjektet, er det likevel et interessant objekt som forteller en historie om den tamilske diasporaen i Norge. «Jeg har lenge hatt interesse for tamilsk språk for barn», sier Kumarendiran som også er tidligere utdannet animatør. Hun jobbet med grafisk design som animatør og som morsmålskonsulent i perioden 2011 til 2015 med den tamilske delen av Gyldendals nettsted Salaby.no, «et digitalt læringsunivers for barnehage og barnetrinn».
BK: Den erfaringen førte til at jeg utga en barnebok på tamil. Samtidig var det også vanskelig å få tak i tamilske barnebøker som var tilpasset i forhold i diasporaen. Nå som jeg studerer arkivvitenskap, ser jeg denne boken som et arkivdokument som kan fortelle om diaspora-tamilers språkhistorie.
Arkivdanning synliggjør samfunnsdeltakelse
Kumarendiran så et behov for bøker med språkstil, innhold og fortellinger som er gjenkjennbare for barn som bor i diaspora-forhold. Dette behovet for publikasjoner og kilder med relevans for tamilers interesser og historie møtte hun igjen i en annen sammenheng.
MT: Hvor lenge har du holdt på med DsporA Tamil Archive og hvorfor tok du initiativ til det?
BK: Jeg hadde behov for kildemateriale om tamiler i Norge for mitt lokalhistoriske bokprosjekt. Jeg fant ikke mye arkivmateriale etter tamilske organisasjoner i norske arkivinstitusjoner. Jeg oppsøkte tamilske organisasjoner der jeg opplevde manglende arkiv, fragmenterte arkiv, begrenset tilgang til arkiv eller ingen arkiv. I en slik situasjon er historien til den tamilske diaspora i Norge avhengig av muntlig historie og intervjuer som lever fortsatt som minner og erfaring hos tamiler som utgjør førstegenerasjonstamiler i Norge.
Tamiler har en lang tradisjon med bok- og publisering. Dette førte til at jeg opprettet Facebook-siden, Archive of Tamils in Norway den 23. april 2020 for å forsøke å identifisere publiserte materialer skapt av tamiler i Norge. Facebook-siden ga ingen resultat. En venninne påpekte at kanskje det vil være mange der ute som ikke kjenner til ordet “ஆவணம்” (aavanam). Aavanam er tamil for arkivdokument. Dette fikk meg til å spisse fokuset mitt på bevisstgjøring og tilrettelegging.
Samtalen med Baheerathy Kumarendiran om prosjektet DsporA Tamil Archive illustrerer hvordan både grasrotprosjekter og bevaringsinstitusjoner kan bidra til inkludering, tilhørighet og endringer i samfunnet. Migrasjons- og diaspora-historier er allerede fragmenterte. For tamiler i Norge, og sikkert mange andre diaspora-befolkinger og grupper med flyktning- eller migrasjonsbakgrunn, kan arkivdanning bidra til selvdokumentasjon og synliggjøre deres samfunnsdeltakelse.
I del to av intervjuet, som publiseres den 10. februar, lærer vi mer om Kumarandirans ideer om prosjektets relevans for det tamilske miljøet, representasjon i samfunnet og samfunnsdokumentasjon.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
