Foto: Amnesty
Kashmir var en gang kjent som paradis på jord. Det var lenge siden og er noe man bare leser om i historiebøkene nå. Resten av Sør-Asia fikk frihet fra koloniherren England i 1947, men Kashmir ble sendt inn i en brutal okkupasjon. Den pågår den dag i dag. Budskapet fra verdensmaktene er høyt og tydelig: «Ingenting å se her, se den andre veien!»
Økonomiske interesser før menneskerettigheter
Da Britene trakk seg ut ble Britisk India delt i to land, ett med hindumajoritet, India, og ett med muslimsk majoritet, Pakistan. Kashmir hadde muslimsk majoritet, og ønsket tilslutning til Pakistan. Staten hadde også en konge, han var hindu. Kongen overstyrte sin egen befolkning og inviterte Indiske soldater inn. Resten er historie. En historie av vold, undertrykkelse, voldtekter, tortur, terrorisme og kriger. Dette ble også grunnen til at India og Pakistan sikret seg atomvåpen, og det har, som kjent, ikke akkurat gjort verden tryggere.
Presidents Bill Clinton kalte, ikke helt uten grunn, området for verdens farligste sted. Han fikk ikke gjort stort mere i sin presidentperiode enn å bruke ord. Akkurat som hans arvtagere i Det hvite hus. Økonomiske interesser har hatt større betydning for USA og deres europeiske allierte, Norge inkludert. Selv ikke attentatet på 36 uskyldige sikher i Kashmir i regi av Indiske myndigheter for å gi Pakistan skylden rett før Bill Clintons statsbesøk på 1990-tallet ga nevneverdige konsekvenser for India. For Vesten er økonomiske interesser viktigere enn menneskerettigheter.
Verden ser den andre veien
Nylig avdekket EUs DisinfoLab en massiv desinformasjonskampanje iscenesatt av indiske myndigheter. EU oppdaget at indiske myndigheter i en periode på over 15 år har spredd regelrett løgn og pro-indisk propaganda gjennom flere enn 750 falske medier og over 550 registrerte domenenavn. De brukte gamle avisnavn som ikke eksisterte lengre og ga dem et nytt liv. Deretter refererte de til de ulike avisene for å gi propagandaen legitimitet. Men det stoppet ikke der. Falske menneskerettighetsorganisasjoner, som fikk akkreditering av FN, ble etablert på europeisk jord. Målet var å formidle anti-Pakistan propaganda, gi et falskt bilde av Kashmir og å tjene indiske interesser i Vesten. Så langt kan vi ikke se at vestlige nasjoner har fordømt dette eller krevd noen forklaringer fra indiske myndigheter.
I 2019 bestemte Indiske myndigheter seg for å annektere Jammu & Kashmir (den indiskokkuperte delen av Kashmir) ved å oppheve artikkel 370 i den indiske konstitusjonen, som ga kasjmirerne en form for konstitusjonell frihet. De sendte nærmere én million soldater inn for å kontrollere 8 millioner uskyldige, ubevæpnede sivile kasjmirere. Igjen så store deler av verden den andre veien. Det er den samme verden som så dypt og høyt snakker for jentenes rett til utdannelse, men ikke stiller spørsmål ved Indias grusomheter begått mot kvinner i Kashmir.
Redd for å ta opp menneskerettigheter
Kasjmirske barn har ikke hatt noen skolegang siden 2018, ei heller medisinske fasiliteter, sosiale aktiviteter eller andre interaksjoner – eller, siden 2019, frihet til å gå utenfor døren. For dem kom COVID-19 tidlig og det finnes ingen vaksine. Tenk deg nå et totalt og permanent portforbud der du ikke kan forlate hjemmet ditt, der du ikke får tilgang til nok mat og medisiner, ingen inntektskilde, der du er helt avskåret fra resten av verden, uten tilgang til kommunikasjon som mobiltelefoner, fasttelefoner, TV, radio – og på toppen blir inngangsdøren din sparket inn av indiske okkupasjonssoldater. Kanskje slikt er vanskelig å forestille seg mens man står i køen utenfor Vinmonopolet. Men slik er realiteten for kasjmirerne.
Om store og mektige land som USA, Storbritannia og Tyskland ikke har klart å sette fokus på Kashmir-konflikten til fordel for økonomiske interesser, så kan Norge gjøre det.
Hadde vi byttet ut India med Iran, hadde det vært andre boller. Da hadde Vestens reaksjon vært meget kraftig. En reaksjon der menneskerettighetene igjen hadde fått førsteprioritet. Dessverre for kasjmirerne er det India som er deres undertrykkere. Et land som USA og Europa ser seg mer tjent med å selge våpen til enn å be dem opprettholde menneskerettigheter. Vi har skapt en verden der ting vi bør stille spørsmål ved for å komme videre, og bli bedre, har blitt ting vi ikke lenger har lov til å diskutere. Å foreslå endringer på ting, anses med en gang som konspirasjoner eller direkte opprørende.
Rettferdighet er for alle
Store endringer er ikke mulig å gjennomføre over natten – men vi må begynne et sted. Og som alltid, jo mer sivilisert og avansert et samfunn og land, jo større er ansvaret deres for å begynne å behandle menneskeheten med respekt, og å la dette komme foran økonomiske gevinster. For ikke så lenge siden var det ingen som snakket om barnearbeid og arbeidsforholdene for arbeidere i den tredje verden. Flere og flere store globale virksomheter tar nå et større ansvar for å forbedre forholdene. De krever at deres leverandører, fabrikker og produsenter sørger for sikkerhet, rettferdige lønninger og humane arbeidsforhold. Fortsatt en lang vei å gå, men som sagt, man må begynne et sted.
Nå kommer vi til det virkelige spørsmålet; når vil den siviliserte verden gjøre det samme som store globale virksomheter, og bli kvitt denne dobbeltmoralske og selektive rettferdigheten som bare gjelder noen utvalgte? Ta gjerne Kashmir-konflikten som en prøvesak, og gjør noe med den. Inntil de landene som har ressurser gjør dette, er det dessverre fortsatt økonomiske fordeler som vinner «en-null» mot menneskeheten.
Norge kan spille viktig rolle i Kashmir
Det handler i de fleste tilfeller ikke om størrelse på landet, men prioriteringer, prinsipper, vilje og engasjement. Om store og mektige land som USA, Storbritannia og Tyskland ikke har klart å sette fokus på Kashmir-konflikten til fordel for økonomiske interesser, så kan Norge gjøre det. Norge har klart det mange ganger tidligere. Vi har en lang tradisjon med å megle fredsavtaler, forsoning og fredsbevaring. Spesielt siden 1993 har Norge hatt en viktig rolle i mange gode fredsavtaler, blant annet i form av Oslo Accords (mellom Israel og Palestina), Guatemala, Myanmar, Colombia samt Filippinene for å nevne noen. Mange Norske politikere, som for eksempel tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, har engasjert seg i Kashmir-saken og mener tiden er moden for å ta høyde for FNs resolusjon nr. 47, som gir kasjmirere stemmerett og mulighet til å selv kunne bestemme sin fremtid.
Den 5. februar ble markert som Kashmirs Solidaritetsdag, også her hjemme, der flere norske politikere, også Kjell Magne Bondevik, og prominente folk deltok. Det er jo selvsagt et skritt i riktig retning. Media har også mye å bidra med her for å gjøre saken mer kjent blant folk. For kasjmirere kom COVID-19 for over 550 dager siden, da India sendte inn over en million soldater og folket har hatt portforbud siden. Forholdene er rett og slett umenneskelige og jeg tror sterkt på at flere og flere nordmenn vil nå kreve handling. Dette handler ikke om politikk eller økonomi, men om medmenneskelighet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
