Foto: UNHCR
Miniserie, Del 2 av 2
Del 1 ble publisert den 3. februar.
Overføring og bevaring av kulturhistorie
Etter forslag fra en støttespiller i Norge videreutviklet Baheerathy Kumarendiran Facebook-siden Archive of Tamils in Norway til nettsiden DsporA Tamil Archive. Hun forteller at «det var vanskelig å gjenfinne innhold på sosiale medier og Internett. Innholdet om tamiler fra Sri Lanka blir systematisk fjernet fra sosiale medier og Internett.»
I dag er nettsiden DsporA Tamil Archive en sammenslåing av Kumarendirans lokalhistoriske prosjekt og Facebook-gruppen om arkivdanning. Her kan Kumarendiran jobbe videre med sitt lokalhistoriske bokprosjekt. «Bokprosjektet utviklet seg, og jeg begynte å skrive en artikkel om tamilsk lokalhistorie i mai 2020», forteller hun. Dette har ført til nytt innsikt om behovet for tamilske arkiv.
Kumarendiran ønsker å bidra til trygg bevaring og tilgjengeliggjøring av tamilsk kildemateriale og arkivdokumenter. I 2020 startet hun prosjektet DsporA Tamil Archive for å oppmuntre tamiler i Norge til å ta vare på diaspora-historie og bevare dokumentasjon gjennom å opprette arkiv etter sine organisasjoner. Sakte, men sikkert har hun fått kontakt med sin målgruppe og interessen for prosjektet har begynt å vokse. Når Kumarendiran skrev serien “What is ‘ஆவணம்’ (aavanam)?” på Facebook, mottok hun meldinger og kommentarer fra tamiler i Norge, men også i utlandet. De fleste tamiler i Norge kom til landet som asylsøkere. Tamiler er en minoritetsgruppe i Sri Lanka og landet har opplevd flere tiår med krig, og derfor kan informasjon som omhandler rettigheter og politikk bli fjernet, forsvinne eller bli vanskelig å finne tilbake til på sosiale medieplattformer.
«Denne artikkelen har nå belyst et hastende samfunnsbehov som tar fokuset fra å skrive til å dokumentere muntlig historie. Den første generasjonen av tamiler har nådd voksen alder, og nå haster det å dokumentere deres minner og erfaringer om den tamilske diasporaen, en hukommelse som er i ferd med å gå tapt. Dette er spesielt sårbart når det er manglende og utilgjengelige arkiv i det tamilske miljø i Norge. Navnet til Facebook-siden ble endret til DsporA Tamil Archive den 7. juli 2020 og hjemmesiden www.dspora.no ble lansert den 22. juli 2020.»
Michelle Tisdel (MT):
Jeg forstår at formålet med prosjektet er å øke bevissthet rundt arkivdanning og bevaring blant tamiler, men hva er ditt budskap for organisasjoner?
Baheerathy Kumarendiran (BK):
DsporA Tamil Archive oppmuntrer tamilske organisasjoner og individer til å skape og utvikle ulike måter å dokumentere og bevare sin historie på. Det viktigste aspektet er å tilgjengeliggjøre sine arkiv. Dette er det andre identifiserte samfunnsbehovet og en viktig faktor for å overføre og bevare kulturhistorien til den tamilske diasporaen.
På bakgrunn av dette bestemte Kumarendiran at DsporA Tamil Archive skulle besøke flere institusjoner, blant annet Nasjonalbiblioteket, for å oppsøke råd og mer informasjon. Et fysisk møte var vanskelig å få til på grunn av smittevernrestriksjoner, så i stedet ble det arrangert et nettmøte der flere institusjoner kunne bidra med viktig og grunnleggende informasjon. «Jeg har fått god respons og støtte fra Nasjonalbiblioteket og andre arkivinstitusjoner i Oslo, Akershus og Bergen», forteller hun. Allerede har åtte organisasjoner viste interesse.
En rik kollektiv hukommelse
DsporA Tamil Archive og slike initiativer er viktige av flere grunner. De viser publikums interesse for samfunnsdeltagelse gjennom medvirkning og samfunnsdokumentasjon. Dette har Oslo byarkivs banebrytende prosjekt «Oslos multikulturelle arkiver» (2004-2007) bevist for snart 20 år siden. Målet med Oslo byarkivs prosjekt var «å sikre en flerkulturell innsamling og formidling» i institusjonen, slik at dens «kollektive hukommelse blir rikere og mer flerstemmig.» Prosjektet samlet inn og behandlet ca. 20 privatarkiv tilknyttet migrasjonshistorie, organisasjonsliv og Oslo som mangfoldig by. Initiativet til Kumarendiran viser at det fortsatt er både interesse og behov for prosjekter som omhandler bevaring av multikulturelle arkiv.
MT: Hvordan kan deres initiativ komme andre organisasjoner og miljøer til gode?
BK: Initiativet tar utgangspunkt i den tamilske diaspora i Norge, men tamiler fra både Norge og utlandet tar kontakt for råd og veiledning om hvor og hvordan de kan bevare sin historie trygt. Jeg ønsker å bidra til at alle kan dra nytte av dspora.no og kan finne en tilpasset løsning de kan anvende. Det inkluderer andre minoritetsmiljøer. Det er alltid noe man kan gi og ta fra alle verdens hjørner.
Det er viktig at mangfoldet blir representert i arkiv fordi de skal gjenspeile en nasjon og dens samfunnsborgere for samtiden og ettertiden. Dette kan sakte, men sikkert bli realisert ved å dokumentere, bevare og tilgjengeliggjøre informasjon om minoritetsorganisasjoners aktiviteter innen trygge rammer.
Trygghet og bevaring
Trygge rammer for bevaring av privatarkiv og publikasjoner er særlig viktig for befolkningsgrupper som har opplevd systematisk undertrykking og andre prekære forhold. Et viktig formål med møtet med DsporA Tamil Archive og bevaringsinstitusjoner i februar er å forklare rammene for arkivdanning og bevaring i Norge. Arrangementet vil bestå av korte innlegg av representanter for Nasjonalbiblioteket, Oslo byarkiv, Museene i Akershus (MiA), Bergen byarkiv, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) og Memoar.no.
Det er viktig at mangfoldet blir representert i arkiv fordi de skal gjenspeile en nasjon og dens samfunnsborgere for samtiden og ettertiden
MT: Hva ser du fram til med seminaret i februar?
BK: Jeg ser frem til å introdusere arkivfagområdet til det tamilske miljøet i Norge. Det vil si å motivere, informere og engasjere tamilske organisasjoner og enkelte individer med systematisk dokumentasjon og arkivering. Som nevnt tidligere, tamiler har en lang tradisjon med publisering og trykk, spesielt bøker. Men på grunn av kolonisering, migrasjon og krig har arkivkulturen blitt fragmentert og svekket. Jeg ønsker å fornye den.
Ifølge norsk arkivlov, er det ikke journal- og arkivplikt for private organisasjoner. Det inkluderer frivillige organisasjoner. Jeg ønsker at DsporA Tamil Archive kan bli en plattform som kan påminne om viktigheten av privatarkiv til frivillige organisasjoner, spesielt organisasjoner skapt og drevet av personer med minoritetsbakgrunn.
Trygg bevaring av tamilenes historie for fremtiden
Tamilers kjennskap til arkivdanning og bevaring er påvirket av forhold rundt arkivsektoren i hjemlandet. Offentlige institusjoners samfunnsroller varierer fra land til land og kan forandre seg som konsekvens av skiftende politiske forhold. I tillegg kan historiske og politiske forhold påvirke hvordan offentlige institusjoner brukes og oppleves, samt praksiser rundt historieskriving. Selv om muntlig historie er viktig for den tamilske diaspora, og selv om tamiler har lange skrifttradisjoner med historieskriving og bokpublisering. Kumarendiran påpeker at en del skriftlige kilder har gått tapt på grunn av kolonisering, krig, migrasjon og andre faktorer. Foreløpig er tamilers diaspora-historie i Norge en muntlig historie, forteller hun. «For å skrive historien behøver man kilder og dokumentasjon.» Hun ønsker å være stemmen som sier til tamiler at deres minner, dokumenter og samtidshistorie er viktige og må bevares for fremtiden.
Det finnes flere eksempler på at historien til Tamiler i Norge er av interesse for mange. Her vil jeg trekke fram tre ulike eksempler. Yohan Shanmugaratnams kritikerroste Vi puster fortsatt (2020) er en skildring av aspekter ved hans liv og oppvekst i Norge i lys av nye diskurser om rasisme, representasjon og tilhørighet i Norge. Sinnadurai Umapalans Tamilenes liv og historie i Norge 1956-2016 (2016) presenterer en bred oversikt over tamilers historie i Norge og Sri Lanka. Boken utgjør også en kartlegging av tamilske miljøer og individers bidrag til samfunnet. Her kan man lese korte presentasjoner om en rekke personer, som for eksempel «den første tamilen i Norge» Anthony Rajendram som kom til Bergen i 1956 «for å lære om fiske og fiskeindustrien». Til slutt er det verdt å nevne sosialantropolog Anne Sigfrid Grønseths Lost selves and lonely persons: Experiences of illness and well-being among Tamil refugees in Norway (2010) basert på sin forskning og doktoravhandling om tamilske flyktningers helse og liv som arbeidere i fiskeindustrien i Nord Norge.
Kumerandiran opplever allikevel at tamilers historie er fragmentert og at relevant dokumentasjon i arkiv er mangelfull. Hun håper at mer kunnskap om arkiv og bevaring kan skape positiv endring. «Når en organisasjon publiserer noe, men ikke har noen systematisk rutine for å bevare kan informasjon og kunnskap gå tapt». Tamilske organisasjoner skriver bøker, hefter og trykksaker, men de blir ikke synlige. Prosjekter som DsporA Tamil Archive har allerede begynt å påvirke situasjonen i positiv retning. Landsrådet for Eelam Tamiler i Norge (NCET) tok kontakt med DsporA om bevaring av det årlige tidsskriftet Notam: de norske tamilenes røst som ble publisert i 2001. Det var bare noen få sporadiske årganger bevart i samlingen til Nasjonalbiblioteket. Utgiverne i samarbeid med DsporA Tamil Archive, sørget for at et komplett sett ble avlevert til Nasjonalbiblioteket. Det Tamilske Samordningsutvalget (TCC) har også gitt sitt samtykke for videre tilgjengeliggjøring av publikasjonen.
Private personer har også engasjert seg i arkivprosjektet og bidratt med materiale. To individer som var aktive i tamilske organisasjoner på 1980-tallet donerte trykte utgaver av publikasjoner som Suvaduhal (சுவடுகள்) og Sakthi (சக்தி) til DsporA Tamil Archive for bevaring. Kumarendiran påpeker, «de uttrykte et sterkt ønske om at arkivprosjektet skulle finne en løsning for trygg bevaring av tamilenes historie for fremtiden». Dette illustrerer at arkivprosjektet kan bidra til en bedre forståelse av pliktavlevering som en trygg ramme for bevaring.
DsporA lanserte også et muntlig historiearkiv den 14. januar 2021. «Det ble lansert på Thai Pongal-dagen. Det er en tamilsk kulturfestival for innhøsting og husdyr – en tamilsk takke-fest for sola. I år var 14. januar 2021 den første thai i Thiruvalluvar år 2052. Det er den første dagen i den tamilske kalenderen. Dermed ønsker jeg alle en God Pongal og godt tamilsk nyttår.»
Synlighet i nasjonens hukommelse
Frivillige prosjekter styrt av målgrupper kan bidra til kompetanseheving for bevaringsinstitusjoner som ønsker mer mangfoldskompetanse og å speile samfunnet. Kompetanseheving i institusjoner kan bidra til at flere diaspora-befolkninger og deres bidrag til samfunnet blir mer synlige i historieskriving og nasjonens hukommelse i fremtiden. Bevaringsinstitusjoner er mer enn samfunnets infrastruktur og speil; institusjoner skaper ideer om samfunnet gjennom sin praksis og samarbeidsvilje.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
