Mange afghanere får avslag på søknadene sine. Da skal de etter reglene returneres, og den jobben er ikke norske myndigheter interessert i å ta på seg, så de foretrekker syriske familier.
Foto: Infomigrants
Dørene lukkes for de innvandringsliberale. Høyesterett stenger det rettslige sporet, og i politikken er det stillstand, skriver Aslak Bonde i dette innlegget. 
Aslak Bonde
Latest posts by Aslak Bonde (see all)

Det har tatt et halvt år, men nå rapporteres det at de syriske barnefamiliene fra Moria-leiren er på vei. Kristelig Folkeparti kan endelig se resultatet av sitt gjennomslag innad i regjeringen i september i fjor. Brannene som ødela flyktningeleiren på Lesvos i Hellas fikk Høyre til å gå med på at Norge kunne hente ut 50 av de mest sårbare i den ødelagte leiren.

KrF ansvarlig for forskjellsbehandling

Tallet var lavere enn både KrF og store deler av opposisjonen ønsket seg. Dessuten stilte Høyre i praksis det samme kravet som veldig mange andre vestlige land: Vi skulle unngå enslige mindreårige afghanske menn, og heller hente syriske barnefamilier. Årsaken er at syrerne høyst sannsynlig blir innvilget asyl, mens mange afghanere erfaringsmessig får avslag på søknadene sine. Da skal de etter reglene returneres, og den jobben er ikke norske myndigheter interessert i å ta på seg.

Forskjellsbehandlingen er logisk, om man tenker politisk, men human er den ikke. Afghanske mindreårige kan ha det akkurat like ille som syriske barnefamilier. Under normale omstendigheter skulle man tro at Kristelig Folkeparti ville ha sett på det som en stor belastning å være ansvarlig for en slik forskjellsbehandling.

KrFs interne ro – værvarsel for valget

Det ser det ikke ut til at KrF gjør lenger. Partiets tillitsvalgte, og de gjenværende velgerne, har tilsynelatende slått seg til ro med at det er de store partiene som bestemmer i innvandringspolitikken. Selv om tallene er små, og selv om ting går veldig sakte de få gangene KrFs små seiere skal effektueres, møter partileder Kjell Ingolf Ropstad forståelse når han sier at 50 er mer enn null, og at det ikke ville ha kommet noen Moria-flyktninger hit til landet om KrF sto utenfor regjeringen.

Den relative roen internt i KrF er politisk interessant fordi den gir en indikasjon på hva som vil skje om det blir regjeringsskifte i høst. Da kan vi få en situasjon der det blir tre partier som ønsker seg en mer liberal innvandringspolitikk (Rødt, MdG og SV), mens de to store partiene (Ap og Sp) ønsker å fortsette som nå.

Liten sjanse for oppmykning på innvandringsfeltet

Meningsmålingene tyder på at de tre innvandringsliberale partiene kommer til å bli langt større enn KrF og Venstre er på den borgerlig siden nå, men det er sannsynlig at størrelse ikke kommer til å være den viktigste faktoren. Det avgjørende blir om Rødt, MdG eller SV setter innvandrings- og integreringspolitikk øverst på sin prioriteringsliste. Når de skal forhandle med Ap og Sp, må de bestemme seg for hva som er viktigst for dem.

For MdG er det ikke tvil om at klima og miljø kommer foran alt annet. SV er mer av et allround-parti og vil helt sikkert ønske seg noen innvandringspolitiske gjennomslag i forhandlinger med Ap og Sp. Samtidig vil SV vite at det er ekstremt vanskelig å bevege Ap/Sp på dette saksfeltet. Det er lettere å få tydelige SV-seiere på saker som handler om blant annet fordeling og klimapolitikk. Rødt er i enda større grad i en situasjon der det må plukke ut noen få enkeltsaker der det er mulig å vise frem til velgerne at det faktisk utgjør en forskjell at Rødt er på Stortinget.

Det spilte ingen rolle at FNs høykommisær for flyktninger engasjerte seg aktivt i rettssaken med en påstand om at Norge bryter flyktningkonvensjonen

Konklusjonen er at et mulig regjeringsskifte i høst ikke ser veldig løfterikt ut for de som ønsker seg en oppmyking av innvandrings- og utlendingspolitikken.

Rettslig spor gir lite håp

Når politikken er som den er, er det en mulighet å vende seg til rettssystemet. På flyktningeområdet er Norge en del av et internasjonalt rettssystem, og det dukker med jevne mellomrom opp saker der advokater og støttespillere for asylsøkere mener at det norske regelverket er i strid med flyktningkonvensjonen.

I starten av februar avsa Høyesterett en kjennelse som minsket håpet om at det skal være mulig å få en rettslig overprøving av politiske avgjørelser. I den såkalte Farida-saken valgte den øverste domstolen å stadfeste en dom fra lagmannsretten som ga utlendingsmyndighetene fullt medhold i deres fortolkning av regelverket. Det spilte ingen rolle at FNs høykommisær for flyktninger engasjerte seg aktivt i rettssaken med en påstand om at Norge bryter flyktningkonvensjonen.

Det rettslige sporet er derfor ikke særlig løfterikt det heller. Og da er det kanskje politikken de innvandringsliberale må håpe på likevel. Det kan komme hendelser som påvirker det politiske klimaet: Nye forferdelige meldinger fra flyktningeleire eller enkeltsaker her hjemme som virkelig opprører opinionen.

Håp for enkeltsakene på hjemmefronten

Også i et slikt perspektiv er det politisk interessant at det har vært så lite offentlig oppmerksomhet om den lange tiden det har tatt å hente de 50 flyktningene fra Moria-leiren. Situasjonen i flyktningeleirene er i hvert fall ikke blitt bedre i løpet av det siste halve året, men det rapporteres knapt i norske medier. Det virker som om håpløsheten også har satt seg i store deler av opinionen. Man velger å se i andre retninger fordi det er én historie om barmhjertighetens konsekvenser som har festet seg. Det er den som går ut på at vi ved å hjelpe flyktningene i Hellas lokker tusenvis av andre ut på den livsfarlige båtturen over Middelhavet.

Enkelthistorier her hjemme kan antageligvis ha et større potensial for å endre opinionen. Det er verdt å merke seg at det i en av landets aller sterkeste Høyre-kommuner oppsto et sterkt og tverrpolitisk press for å la den 18 år gamle Mustafa Hasan få bli i Norge. Han har bodd i Asker det meste av livet, men utlendingsmyndighetene vil sende ham til Jordan. Familiens oppholdstillatelse ble for noen år siden trukket tilbake fordi moren til Mustafa angivelig løy da hun kom til landet.

Utvisningen skulle ha skjedd før jul, men er nå utsatt til sommeren. Dersom myndighetene står på sitt, kan det være at det som er blitt hetende Mustafa-saken vokser seg stor når vi nærmer oss sluttspurten i valgkampen. Den kan bli gjort om til en symbolsak der spørsmålet blir hva slags land vi egentlig ønsker at Norge skal være.

Historien forteller oss at noen slike saker virker så sterkt på opinionen at det ikke bare skjer endringer for den enkelte, men at også regelverket kan bli noe myket opp. Det er i prinsippet like lett å åpne opp dører som å lukke dem.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER