Foto: Privat
- Min venn Mohamed: Kastes på gata - 13.02.2021
Dette er min nabo og venn Mohamed, idet han kastes ut av sitt hjem med kone og fem barn. Han har tjent 15 000 for mye på drosjekjøring i 2020 og dermed mistet retten til den kommunale leiligheten hvor familien har bodd i ti år.
Jeg ser blikket til barna
Jeg er hos ham for å vise min støtte. Utenfor står tre store politibiler. 8-10 politifolk, væpnet med pistoler, er kommet ifølge med namsfogden for å få dem ut. Alle er høflige og vennlige. De sier de forstår at systemet virker urettferdig, men dette er det ikke de som har bestemt – de gjør bare jobben sin. Mohameds kone bryter sammen. De halvvoksne barna ser sin far stå omgitt av politifolk, mens han ringer den ene etter den andre i kommunen, mer og mer desperat: Hvordan kan dette skje – klagen hans på avslaget er jo ikke behandlet? I klagen har han vist at inntektssituasjonen i dag er en annen enn den han er blitt målt på.
Det er lite jeg kan gjøre, annet enn å gå litt i veien for politifolka. Jeg ser blikket til barna, aner hva denne opplevelsen gjør med det de måtte ha av tillit til det norske fellesskapet. Den yngste sønnen går i fjerde klasse og er på skolen mens dette skjer. Skolens ledelse har appellert til bydelen om at gutten må få bli i dette miljøet hvor han er trygg. De har brukt tid på å bygge relasjoner – han må i alle fall få bli til dette spesielt krevende skoleåret er over.
Tryggheten han har bygget
Barna pakker med seg det de rekker av skolesaker, telefonladere, munnbind. Både Mohamed og kona har diabetes, og yngste sønn luftveisplager, som gjør at de er i risikogruppa for covid-19. De er svært redde for smitte. Ute er det ti minusgrader. Sur vind. Da den ene dattera vil opp etter et skjerf, er døra plombert.
Vi har samlet oss, en liten gjeng fra nabolaget og Tøyen sportsklubb, for å vise familien at de ikke er alene. Vi vet så godt at det er folk som dem vi trenger i nabolaget. Mohamed har engasjert seg som fotballtrener og i FAU. Eldste sønn har gått Tøyenakademiet og jobber i Tøyenhallen, der han holder kustus på de livlige ungdommene. Han er en rollemodell – noe vi trenger mer enn noe annet her.
Ingen av de jeg snakker med, mener de er ansvarlige for utkastelsen – de «følger bare sin instruks»
Det er vanskelig å forklare Mohamed at det nettopp er tryggheten han selv har vært med på å bygge, som har gjort Tøyen for dyrt for ham.
Ingen innrømmer ansvar for utkastelsen
Leiligheten i Hagegata 31 skal nå legges ut for salg. Mohamed har søkt om startlån, i håp om selv å få kjøpe den, men fått avslag. I begrunnelsen står det at han har for høy inntekt til å være berettiget lån, og for lav inntekt til å kunne betjene det (hvis han hadde fått).
I dagene etter utkastelsen har jeg sittet i telefonen med Boligbygg og Boligkontoret. Ifølge dem har alt skjedd etter forskriftene. Ingen av de jeg snakker med, mener de er ansvarlige for utkastelsen – de følger bare sin instruks. De er alle ivrige og trygt lønnede tjenere for et system de innrømmer ikke virker etter hensikten.
Fra mitt eget vindu
Og mens de peker på hverandre som barn i skolegården – «det var hennes feil», «nei, det var hans» – leter Mohamed etter et nytt oppholdssted for sin store familie og eiendelene deres. De har fått to ukers frist på å hente ut det de har av møbler og klær. Hvis det ikke skjer, vil alt bli kastet. Også i denne tida kommer barna hjem med klær som må vaskes og tørkes og kanskje med en vott som mangler. De trenger middag, de har lekser som skal gjøres, de har behov for lek og trøst.
Fra mitt eget vindu ser jeg Mohameds leilighet. Den er mørklagt, men snart vil det lyse der igjen, da med nye og kjøpekraftige beboere. Tøyen vil i statistikkene ha blitt en ørlite mer velstående bydel enn den var. Men nabolaget er blitt fattigere.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
