- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
Her er tre fakta om koronaviruset i Norge som du nok ikke har lest andre steder:
* Nordmenn med pakistansk bakgrunn er flinkest i landet til å teste seg for koronaviruset: Mens 40 prosent av nordmenn flest har testet seg, er dette tallet hele seks prosentpoeng høyere hos norskfødte med foreldre fra Pakistan. Eller som det står langt inne i en FHI-rapport fra februar: “Norskfødte med foreldre født i Pakistan er gruppen med høyest andel som har testet seg minst en gang (46 prosent)”. Norskfødte med somaliske og pakistanske foreldre har i sum testet seg like hyppig som nordmenn uten innvandrerbakgrunn.
* Det er lavere koronasmitte blant innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika bosatt utenfor Oslo enn blant norskfødte i hovedstaden. De som er født i Pakistan og Somalia står ikke for mer enn 2 prosent (1550 personer) og 3 prosent (2230 personer) av de som har vært smittet i Norge totalt (71.530 personer, nyeste FHI-rapport). Og Regjeringens ekspertutvalg poengterer at innvandrere smitter mest «innad i eget miljø, familie og sosiale krets», ikke utad i storsamfunnet.
* 88 prosent av de døde av koronaviruset i Norge har ikke innvandrerbakgrunn. Og under 10 prosent av dødsfallene gjelder personer født i Asia, Afrika eller Latin-Amerika (AAL-land). Da det var 353 koronadøde i Norge, gjaldt “kun” 22 av dødsfallene personer født i AAL-regionen – og disse kom fra hele 18 ulike land, slik at ingen landbakgrunn pekte seg spesielt ut. Koronadødeligheten ligger på 6 per 100.000 blant de født i AAL-land, omtrent det samme som i befolkningen generelt (5). Ved siste status, i januar, var det “ingen covid-19-relaterte dødsfall” blant norskfødte med utenlandsfødte foreldre.
Fire faktafeil fra norske helsemyndigheter
12. mars er det gått ett år siden regjeringen og helsemyndighetene stengte ned store deler av Norge for å bekjempe koronaviruset. Siden den tid har over 620 i Norge dødd av viruset, over 2600 har vært innlagt på sykehus og over 71.000 er blitt registrert smittet.
Hundrevis av medieartikler har de siste månedene problematisert koronasmitte blant innvandrere – og Aftenposten har lansert begrepet «innvandrersmitten». Men også Folkehelseinstituttet (FHI), Helsedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har det siste året fremmet flere uriktige «kulturanklager» mot innvandrerbefolkningen.
Et feilaktig inntrykk av at det mest er minoriteter som står for koronasmitten, kan medføre at ikke majoritetsbefolkningen tar pandemien og koronaviruset nok på alvor. Derav her en korreksjon av fire faktafeil fra norske helsemyndigheter det siste året:
1) Munnbind er ikke en «kulturell greie»:
Høsten 2020 begynte FHI og Helsedirektoratet å anbefale nordmenn å bruke munnbind, men våren for ett år siden var tonen en annen. Da advarte FHI mot munnbind, siden dette kun var noe kinesere og andre asiater brukte som beskyttelse mot koronaviruset. Allerede 30. januar 2020 uttalte overlege Preben Aavitsland i FHI til VG: «– Det er en kulturell greie i deler av Asia at man bruker mye munnbind når det går ulike virus som influensa. Men det er ingen gode holdepunkter for at det har noe for seg.»
Tilgjengelige seriøse forskningsrapporter viste imidlertid også da at munnbind er det mest effektive mot virus som mest spres gjennom dråpesmitte (som korona). Da Finansavisen 17. mars spurte hvorfor FHI ikke anbefalte tildekking av munn og nese, svarte også seksjonsleder Hanne Eriksen-Volle ved FHIs avdeling for resistens- og infeksjonsforebygging med å vise til «kulturelle aspekter» i Asia: «–Vi vet at det i stor grad er kulturelle aspekter, ikke smittevernbegrunnelse, som ligger bak munnbindbruk.» Finansavisens journalist spurte da: «– Man kan vel ikke skylde på kultur hvis munnbind faktisk hjelper?»
Da Slovakias nye regjering overtok makten 21. mars 2020, brukte alle regjeringsmedlemmene munnbind – slik vanen da allerede hadde blitt over store deler av Europa. Likevel advarte FHI på egne nettsider også i april 2020 mot å bruke munnbind slik det ble kjent at befolkningen gjorde i land som Japan, Sør-Korea og Hongkong: «I media ser vi ofte bilder av sivilbefolkningen i ulike land som benytter munnbind når de ferdes på gata, tilsynelatende for å beskytte seg mot luftveisvirus. Det er imidlertid svært lite som tyder på at bruk av munnbind hos friske mennesker i vanlig sosial omgang har effekt.»
Men munnbind er ingen «kulturell greie» fra Asia, snarere en vitenskapelig dokumentert metode for å redde menneskeliv. Allerede under Spanskesyken for et århundre siden var det utbredt bruk av munnbind for å hindre smittespredning. FHIs feilaktige argumenter mot «kulturelle munnbind» utover våren 2020 bidro ikke til å redde menneskeliv i Norge.
2) Kvinner fra Thailand bringer ikke koranasmitte:
Samtidig med utspillene mot «kulturelle munnbind» i Asia, kom FHI under vinterferien 2020 med en teori om Thailand i notatet «Risikovurdering og respons». Rapporten ble publisert tirsdag 25. februar 2020, en viktig dato:
Dagen etter ble Norges første koronatilfelle påvist, i Tromsø. Og kort tid etter ble det klart at minst 661 koronasmittede skulle komme tilbake fra vinterferie i Østerrike (513) og Italia (148). Disse utgjorde i midten av mars 85 prosent av de smittede fra utlandet – og disse skulle gjøre at Oslo vest og Bærum ble episenteret for koronasmitte i Norge.
FHI-rapporten ble publisert rett etter at vinterferien var slutt for de på Østlandet og mens ferien ennå pågikk på Vestlandet (sluttet 2. mars). I sin rapport nevner FHI vel å merke at koronaspredningen utenfor Kina «ser ut til å være størst» i blant annet Italia, som det eneste europeiske landet nevnt. Men til tross for at Italia er et populært feriested for nordmenn i vinterferien og på vårparten, var det snarere Thailand som FHI advarte mot. Samtidig som, og rett før, tusenvis av nordmenn er på vei tilbake fra ferie i Italia og Østerrike. (NB! Etter advarselen om at FHI er “særlig bekymret for Thailand”, skriver FHI “Videre er det nå påvist lokal spredning i deler av Italia, et land med betydelig norsk turisme.” Info lagt inn 12/3-21.)
FHI skriver at de «antar at spredning også skjer i andre asiatiske land, som Thailand, Vietnam og Kambodsja». Til tross for at dette bare er en antagelse, advares det bastant mot Thailand: «Vi er særlig bekymret for Thailand, som er et populært turistmål for nordmenn i tillegg til at vi har en betydelig norsk diaspora i Thailand og en betydelig thailandsk diaspora i Norge med mye reising fram og tilbake, også ved direkte flyruter.»
I praksis henviser «en betydelig thailandsk diaspora i Norge» til kvinner med bakgrunn fra Thailand, da disse utgjør omtrent 90 prosent av de med thailandsk bakgrunn. Men det verken er, eller var, noe faglig grunnlag for å advare mot thailandske innvandrere. For de kommer fra et av de land i verden som best og tidligst har beskyttet befolkningen mot koronaviruset: Ser vi på landene med færrest antall koronadøde per innbygger, er Thailand nummer 6 blant land med over én million innbyggere – og nummer 26. totalt inkludert småstater. Som kontrast: Østerrike ligger på 185. plass og Italia er nr. 214, og de er da blant verdens hardest koronarammede land (Norge er nummer 108 av 221 land/regioner når det gjelder andel døde per innbygger).
Thailands suksess kan ligge i at myndighetene og innbyggerne på 2000-tallet ble vant til å beskytte seg mot til Sars-viruset, med munnbind. Allerede fra tidlig i januar 2020 innførte landet koronatesting på flyplasser. Det eneste faglige FHI viser til for å begrunne sin bekymring for Thailand, er en oversikt fra WHO, men disse rapportene viser det motsatte av hva FHI gir inntrykk av: Både 21. og 25. februar 2020 skrev WHO at «helsescreening og overvåkingssystemene i Thailand – både ved ankomst og i landet som sådan – er robuste og i stand til å spore mistenkte tilfeller raskt …»
FHI minsket ikke smittespredningen i Norge ved, midt under vinterferien, å vende egen og publikums oppmerksomhet mot suksessrike Thailand istedenfor mot mer reell smittefare. FHI ga ikke uttrykk for at de trodde koronaviruset kunne komme til Norge med skiturister fra Italia og Østerrike.
3) Innvandrere er ikke hovedgrunn til smittespredning:
12. februar i år publiserte Helsedirektoratets direktør Bjørn Guldvog og Libe Rieber-Mohn, direktør for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), flere misvisende påstander i et debattinnlegg i Aftenposten. Guldvog og Rieber-Mohn gir inntrykk av å ville korrigere en kommentar fra Therese Sollien, men i praksis var fremstillingen fra de statlige representantene vel så spekulativ og lite faktaorientert som det avisen selv hadde publisert.
Helsedirektøren og IMDi-direktøren påstår først at mediene har gitt «mest oppmerksomhet» til sosioøkonomiske forhold, som trangboddhet og mer koronautsatte yrker, for å forklare hvorfor enkelte innvandrergrupper kan være «overrepresentert». Dette er en misvisende påstand. Ingen medier hadde omtalt andelen flerfamiliehusholdninger i ulike innvandrergrupper før VGs kommentator Shazia Majid i februar viste til SSB-rapporten «Innvandrerhusholdninger». I Majids kommentar påvises det at nær 40 prosent av pakistansk-norske over 67 år bor under samme tak som andre i familien. Andelen er hele åtte ganger så høy som hos nordmenn uten innvandrerbakgrunn.
Generelt har sosioøkonomiske forhold vært lite omtalt både av norske medier og helsemyndigheter. Kun Utrop har omtalt i detalj hvordan innvandrere er overrepresentert i «koronayrkene», som det at 95 prosent av taxisjåførene i Oslo-regionen har innvandrerbakgrunn. Mens det har vært én Aftenposten-artikkel om hvordan taxisjåfører med somalisk og pakistansk bakgrunn ble koronasmittet da skiturister fra Østerrike/Italia landet på Gardermoen og tok taxi hjem til Bærum/Oslo vest. Et titalls smittede somaliske taxifamilier er nok til å bli «overrepresentert» på Oslo-statistikken.
Så påstår Guldvog og Rieber-Mohn følgende i sitt Aftenposten-innlegg: «Selv om sosioøkonomiske faktorer bidrar, kan ikke disse fullt ut forklare overrepresentasjonen, tyder internasjonale studier på. Det påpeker Folkehelseinstituttet.»
Under en pandemi bør ikke et lands helsemyndigheter sette ulike grupper i samfunnet opp mot hverandre
Nei. Begge disse setningene inneholder grove feil. For det første viser internasjonale studier at sosioøkonomiske faktorer fullt ut kan forklare overrepresentasjon. Dette kommer for eksempel frem i en rapport fremlagt 4. desember fra Regjeringens egen «Ekspertgruppe», et utvalg som ble ledet av Rieber-Mohn og hvor Helsedirektoratet og Mira-senteret var representert. I gruppens «Forslag til tiltak for å redusere Covid-19-smitte blant innvandrere» står det at en Stockholm-studie fra «svenske FHI», altså Folkehälsomyndigheten (FHM), pekte «på to forklaringsfaktorer»: «For det første at mange med innvandrerbakgrunn ikke kan velge hjemmekontor, og i stedet har jobber der de møter mange mennesker i løpet av en dag. For det andre at mange i tillegg bor i husholdninger med flere enn fem personer.»
I rapporten fra regjeringens ekspertgruppe står det også: «I en ny rapport fra Centrum för epidemiologi och samhällsmedicin (CES) har forskerne studert dødelighet knyttet til Covid-19 i Stockholm kommune. De slår fast at den viktigste forklaringsfaktoren er inntekt og boområde.»
Dette er de to eneste studiene i sitt slag i Norden – og de viser altså at sosioøkonomiske forhold kan forklare såkalte «overrepresentativitet» blant minoriteter. FHI har ennå ikke utført slike studier i Norge, påpeker de i sine egne rapporter, som i «Covid-19 i Oslo etter fødeland»: «Vi har ikke hatt tilgang til individdata om relevante sosioøkonomiske forskjeller, som for eksempel inntekt, utdannelse, botid og trangboddhet.»
På spørsmål fra meg svarer avdelingsdirektør Thor Indseth slik i en epost: «Vi har dessverre ikke hatt tilgang på data om trangboddhet.» Når jeg etterspør om FHI har korrigert tallene for andel minoriteter der besteforeldre bor sammen med barnebarn, slik VGs Majid tar opp i sin kommentar, svarer han: «Å se på betydningen av flergenerasjonsboliger er en svært interessant tilnærming som vi har diskutert internt …»
FHI har altså ennå ikke, som for eksempel i Sverige, undersøkt sosioøkonomiske forhold. Norge har imidlertid forskning fra Esperanza Diaz, leder for Pandemisenteret og forsker ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen. I kontrast til Guldvog og Rieber-Mohn trekker hun frem trangboddhet og det at innvandrere jobber i koronautsatte yrker som forklaring på overrepresentantivitet.
Hva så med de «internasjonale studier» som Guldvog og Rieber-Mohn viser til? FHI henviser i sin rapport riktignok til to studier fra England fra i fjor, men ingen av disse nevner «kulturelle forhold» som en årsak til overrepresentativitet. I tillegg til sosioøkonomiske forhold nevnes snarere rasisme, diskriminering og biologiske forskjeller som en forklaring på hvorfor noen grupper kan rammes mer enn andre.
Både FHI, Guldvog og Rieber-Mohn unnlater også å nevne de prisbelønte studiene som påviser forskjell i smitte og risiko basert på genetikk. Senest i desember ble Marit M. Grimsrud mfl. prisbelønt for «fremragende forskning» av Oslo Universitetssykehus for deres internasjonale artikkel om hvordan «genet for ABO blodtype er assosiert med risiko for å bli infisert med viruset». Fordelingen av blodtyper er ulikt fordelt blant mennesker avhengig av hvor man kommer fra i verden. Også genetikk og ulik behandling i helsevesenet kan altså spille inn for å forklare overrepresentativitet i smitte blant minoriteter, men dette er det for tidlig å si noe om i Norge, siden feltet ikke er undersøkt. Det finnes så langt ikke vitenskapelig grunnlag for å sette ulike etniske grupper opp mot hverandre i debatten om koronaviruset.
I pressemeldingen fra Ekspertgruppen fra desember understrekes følgende: «Rapporten viser … til erfaring fra smittesporingsarbeidet, som gir oss grunn til å tro at mye av smitten i innvandrerbefolkningen skjer innad i eget miljø, familie og sosiale krets.»
Smittede med innvandrerbakgrunn sprer altså ikke koronaviruset til nordmenn flest. Hvorfor nevner ikke Guldvog og Rieber-Mohn at smitten i innvandrerbefolkningen ser ut til å skje mest «innad i eget miljø»? Det finnes ikke vitenskapelige holdepunkter for å si at innvandrere fra Asia eller Afrika står for noen vesentlig smittespredning i det norske samfunnet, selv om norske medier og helsemyndigheter har bidratt til at et slikt inntrykk har festet seg hos mange.
4) Det finnes ikke «kulturelle barrierer» som hindrer koronatiltak:
I den nevnte Aftenposten-kronikken 12. februar 2021 kommer helsedirektør Guldvog og IMDI-direktør Rieber-Mohn med ytterlige misvisende spekulering rundt innvandrerbefolkningen i Norge. Etter nærmest å ha avvist sosioøkonomiske forklaringer på overrepresentasjon, påstår de så følgende om nordmenn med innvandrerbakgrunn:
«Det kan også dreie seg om sosiale forventninger eller religiøs overbevisning. Det kan også være at man forholder seg til annen informasjon enn den som blir formidlet av norske myndigheter. Kulturelle, sosiale og religiøse barrierer handler om forhold som sitter dypt i oss. De er ikke fenomener som kan endres over natten.»
Legg merke til formuleringen med «kan være». Guldvog og Rieber-Mohn har nemlig intet grunnlag for å komme med slike spekulative «kulturforklaringer». Mens FHI våren 2020 viste til «den asiatiske kulturen» for å forklare hvorfor man i Asia brukte munnbind, bruker helsedirektøren og IMDI-direktøren i februar 2021 kulturkrigslignende retorikk for å hevde at det finnes «religiøse barrierer» og «kulturelle barrierer». Ifølge dem handler kulturen om noe som «sitter dypt i oss», om noe som ikke «kan endres over natten».
Guldvog og Rieber-Mohns deterministiske argumentasjon er en tenkemåte vi kjenner igjen fra Jon Helgheim (Frp), som etterlyste slike kulturteorier i Stortingets spørretime i februar. Helseminister Bent Høie (H) avviste imidlertid problemstillingen i sitt svar til Helgheim, slik Klassekampen omtalte 18.02. Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk, kritiserte i samme avis kulturretorikken til Guldvog Rieber-Mohn: «– Viktig kompetanse har gått tapt når man i håndteringen av pandemien ikke har gitt makt og myndighet til personer som har kjennskap til minoritetskultur og -språk.»
I kontrast til Guldvog og Rieber-Mohns påstander viser tallene at norskfødte med pakistansk bakgrunn tester seg mer mot koronavurset enn nordmenn flest. Godt gjemt i FHIs rapport om norskfødte med utenlandsfødte foreldre opplyses det nemlig at 40 prosent av nordmenn flest har testet seg, mens seks prosent flere med pakistansk bakgrunn har gjort det samme: «Andelen som har testet seg minst én gang er høyest blant personer med foreldre født i Pakistan (46 prosent) og lavest blant personer med foreldre født i Litauen (13 prosent).»
Pakistansk-norske født i Norge ligger altså i norgestoppen i koronatesting. Vi kan også legge merke til at ingen norskfødte med pakistansk bakgrunn har dødd eller har hatt behov for respirator. FHI skriver: «I perioden vi har undersøkt er det ingen norskfødte med utenlandsfødte foreldre som har hatt behov for respiratorstøtte eller som har dødd som følge av covid-19.»
Det er heller ikke noe som tilsier at «religiøse barrierer» har hindret bekjempelsen av koronaviruset, selv om islamfiendtlige Human Rights Service stadig fremmer usanne påstander mot islam og muslimer. Det er ikke rapportert om at noen religiøse ledere fra muslimske, jødiske eller buddhistiske menigheter har motarbeidet norske koronatiltak. Derimot dokumenterte Vårt Land 24. januar at enkelte kristne norske miljøer ikke følger norske myndigheters tiltak, på grunn av deres kristne tro. Tittelen lød: «Kristne vaksinemotstandere tror koronavaksinen er ‘dyrets merke’.»
To uker tidligere skrev pastoren i Risør baptistmenighet, Bjørn Kristiansen, et innlegg i kristne Dagen med tittelen «Derfor sier jeg nei takk til vaksinen». Han argumenterte slik: «Samtidig undrer jeg meg over, som en kristen, at så mange av oss lever i frykt for et virus som Jesus vant seier over på korset for 2000 år siden. Det var ikke Pfizer eller Moderna som først gav oss legedom og beskyttelse mot korona, men Guds egen sønn.»
Når skal Guldvog og Rieber-Mohn kritisere denne motarbeidelsen av norske myndigheters koronatiltak? Blir slike forestillinger blant hvite, kristne nordmenn «borte over natten»?
Under en pandemi bør ikke et lands helsemyndigheter sette ulike grupper i samfunnet opp mot hverandre. Det hjelper ikke på koronabekjempelsen kun å påpeke påstått «overrepresentasjon» hos enkelte utvalgte minoriteter. Hadde FHI ikke unnlatt å presentere smitte- og dødstall på kommunenivå, istedenfor kun å ha misvisende fylkesoversikter, ville noen muligens ha oppdaget at flerkulturelle Oslo faktisk kun er nummer 40 blant kommunene hardest rammet av koronadøden. For verst rammet er relativt monokulturelle Vinje, Ibestad, Hjartdal og Enebakk kommune. (NB! De absolutte tall for disse mindre kommunene er lave, noe de også er for flere innvandrergrupper som FHI omtaler. Lagt inn 12/3-21). Dødsraten grunnet covid-19 er faktisk nesten tre ganger så høy i Bærum (36 per 100K) som i Oslo (13). Også Bergen, Asker, Moss og Fredrikstad har mer koronadød enn hovedstaden. Og det er ikke Oslo som har hatt mest koronasmitte det siste året: Det er snarere Ulvik (fire ganger så mange per innb. som i Oslo), Hyllestad (dobbelt), Lørenskog og Sør-Fron.
I et opplyst ordskifte hadde også norske borgere fått lest tidligere at det er de mest monokulturelle og minst innvandringsorienterte landene i Europa som ligger på verdenstoppen i koronadødsfall: San Marino, Tsjekkia og Slovenia er de tre landene i verden med høyest koronadødelighet. Mens Montenegro og svært høyreradikale Ungarn ligger på 6. og 8. plass på verstinglisten.
Verken FHI, Helsedirektoratet eller IMDi bekjemper koronaviruset ved å lansere grunnløse og spekulative kulturteorier. Tvert imot kan slik kulturkrigsretorikk ha vært med på å gjøre at nordmenn flest ikke tar tiltakene mot koronaviruset nok på alvor i 2021. Ett år etter at Norge stengte ned, fortjener alle landets innbyggere bedre.
- Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker, sakprosaforfatter og grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI): www.sgoki.org
Våre kommentarer og leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
