De kom fra øst, fra den 2. verden, som nå hadde fått låst opp døra, forteller Johan Gåsvatn.
Foto: SOFW
Berlinmurens fall varslet at festen er slutt – det går ikke å stenge portene igjen, skriver Johan Gåsvatn i dette innlegget. 
Johan Gåsvatn
Latest posts by Johan Gåsvatn (see all)

Her om dagen hadde Dagsrevyen en lang reportasje om at økningen i folketallet her i landet var det laveste på 20 år. Det var førstesidestoff, så det var kanskje interessant. Grunnen skulle bl.a. være endring i fødselstallet. Interessant nok å få vite at det kunne influere! Ja, og så det at det hadde vært mindre innvandring, da. 

Det skulle aldri bli krig mer

Det siste satte tankene mine på diverse politikerbudskap i en gryende valgkamp, når de lister opp på programmet, «og en streng innvandringspolitikk», «og begrense innvandringen» slenger de opp i vektsåla til slutt. Så ligger det der da, enten det veier mye eller lite. Politikk består av ord.

I maidagene 1945 var vår verden i feststemning. En verdenskrig var slutt. Nå skulle det ikke bare være fest, men det skulle ryddes og repareres. FN ble grunnlagt, det skulle aldri bli krig mer. 

«Vi så bare oss selv»

Men så skjedde noe finurlig. Det viste seg at når den felles fienden var borte så var ikke de tidligere vennene venner lenger, og det finurlige var at det startet noe som man kalte «kald krig», Verden ble delt i tre kategorier. De vestlige land ble kalt den «1. verden», den kommunistiske østblokken ble kalt den «2. verden». Resten, for en stor del fattige land, ble kalt den «3. verden». 

Det viste seg at når den felles fienden var borte så var ikke de tidligere vennene venner lenger

Europa lå i ruiner, men oppryddingen var effektiv. Det var et «Wirtschaftswunder», ikke bare i Vest-Tyskland men i hele den 1. verden. Mange har lurt på hvordan dette var mulig, men svaret er enkelt. Den 2. verden hadde låst seg selv inne, den 3. verden ble låst ute, og den 1. verden kunne i fred og ro og i ly av den kalde krigen bygge opp en formidabel produksjonskapasitet og en økonomi og velstand, som bare vokste og vokste, samtidig som festen fortsatte. Men vi så bare oss selv, og trodde det var hele verden! Levestandarden var snart høyere enn Babels tårn og vi glemte at det var en verden der ute.

Da alle ville til festen i vesten

I oktober 1989 hørte verden et drønn. Det var lyden av en mur som gikk i bakken. Nå skulle det endelig bli «perestrojka». Eller? – Jeg jobbet mye med vest-tyskere på den tiden og muren ble ofte et tema, men – «ne, macht kein Spass mehr». Nei, de skulle ikke ha revet muren, sa noen, de skulle ha bygd den høyere, sa andre. Det var ikke moro lenger. Før hadde man kunnet slippe løs hestekreftene i Mercedes, BMW og Porche og blåse langs motorveiene. 

Nå var det annerledes. Man hadde bare fått satt foten på gassen, og så var det på med bremsen igjen. Hva skjer? Hvor kommer alle disse Trabantene fra? Trabanter med oppakning? Dette var illevarslende. Nicht gut. De kom fra øst, fra den 2. verden, som nå hadde fått låst opp døra. Alle ville til vesten og festen. Folkevandringen til vest var i gang. Snart begynte folk fra den glemte 3. verden også å dra vestover til festen.

Velferden må defineres på nytt

Drønnet fra muren var ikke bare et drønn. Det var også lyden av en basun, men det skulle gå en generasjon før vi hørte den. De fleste politikere har nok hørt den, men det virker ikke som alle har forstått hva den varslet. Var det et signal om at festen er slutt? Noen politikere blir bekymret for sine barn har vi hørt, bekymret for velferden. Men – festen er slutt. Det går ikke å stenge portene igjen. De er gått av hengslene og ligger nede. Velferden må defineres på nytt. Babels tårn er revet.
 
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER