Foto: Odils
- «Hvor kommer du egentlig fra?» - 07.03.2021
Språksøndag
Spalten for alle som synes språk – muntlig eller skriftlig – er spennende, forvirrende eller morsomt. Vil du bidra med en god historie om ditt eget eller andres møte med det norske språket? En ny teori? Et favorittuttrykk? Send mail til [email protected] og fortell!
————————————————————————————-
– Hvor kommer du egentlig fra?
– Opprinnelig?
– Ja … Jeg er bare nysgjerrig
– …
Hvert andre eller tredje år går Norge inn i en ny runde med mediedebatt om hvorvidt det er uhøflig eller ikke å spørre nordmenn med en minoritetsbakgrunn hvor de egentlig kommer fra. To posisjoner fremmes vanligvis i slike debatter: de som hevder minoriteter blir fremmedgjort, og de som forsvarer ærligheten bak spørsmålet og et genuint ønske om å bli kjent med folk.
Fra et kommunikativt perspektiv har begge sidene gode poeng. Men diskusjonen handler egentlig om noe større: om globale endringsprosesser, identitet, etnisitet og maktforhold i det norske samfunnet.
Uheldige slutninger knyttet til språkkompetanse
Utdraget ovenfor stammer ikke fra en tilfeldig samtale mellom fremmede som forsøker seg på small-talk, men fra et autentisk jobbintervju i Norge. Det er dermed ikke en utveksling blant likestilte samtalepartnere, men en formell samtale der talere har tydelige og forskjellige roller, rettigheter og plikter. Hvorfor stiller arbeidsgiveren dette spørsmålet i denne konteksten, og hvordan bidrar det i intervjuet?
I doktoravhandlingen min så jeg på de institusjonelle og sosiale betingelsene for å opptre og bli oppfattet som en kvalifisert arbeidstaker i norske jobbintervjuer. Som en del av dette arbeidet, kartla jeg, blant annet, hvordan folk presenterte seg selv i CV-er, søknadstekster og intervjuer, og hvilke spørsmål arbeidsgiverne stilte om kandidatenes mer personlige sider. Jeg fant ut at det personlige er sentralt for å kunne formidle en troverdig og pålitelig profesjonell identitet, og at det krever mye kunnskap å formidle personlig informasjon på en nyansert og relevant måte i en ansettelsesprosess.
Tidligere samtaleforskning har vist at det å stille spørsmål om regional bakgrunn ofte kan fungere som en strategi for å bli kjent i Norge. Å etterlyse og tilby informasjon om oldefars opprinnelige dal, fjord eller berg kan tolkes som et tegn på interesse i samtalepartenen, og kan lett utvides til et større samtaleemne — «tremeningen til bestefar kommer fra den samme dalen og vi har hytte der!! For et sammentreff!» Ut fra dette perspektivet er det å spørre om regional bakgrunn en del av ritualet med å bli kjent.
Jeg forsker på samtaler fordi jeg er interessert i hvordan makt og ulikhet utspiller seg i sanntid og gjennom kommunikative mekanismer
Når man spør etter en persons «egentlige» opphav spør man ikke bare om en regional eller kulturell tilhørighet, men man antar samtidig at personen har en annen «egentlig» opprinnelse å rapportere om. Antakelsen kommer gjerne ikke ut av tynn luft, men gjennom tegn som gir grunnlag for den – i personens utseende, navn, aksent, eller lignende. Problemer kan fort oppstå når man ikke har noe migrasjonshistorie å dele, eller når fortellingen ikke er så enkel og lineær at den kan deles uten anstrengelse over en kopp kaffe. Det kan også være vanskelig å tilfredsstille forventningene, hvis man aldri har migrert selv. Videre har ikke Valdres og en dal i Kashmir samme verdi i samfunnet, slik at antakelser om en «fremmed» opprinnelse kan føre til uheldige slutninger knyttet til språkkompetanse, kulturkjennskap, religiøse og politiske overbevisninger, blant annet. Dette skjer ikke på samme måte med utgangspunkt i norske regionale identiteter, og konsekvensene av å identifisere seg med en dialekt eller landsdel er derfor langt fra sammenlignbare.
Kontroll over egen identitet
Jeg forsker på samtaler fordi jeg er interessert i hvordan makt og ulikhet utspiller seg i sanntid og gjennom kommunikative mekanismer. Det er i detaljene i hvordan vi snakker sammen, i rettigheter og plikter vi har overfor hverandre og i interaksjon, at makt blir synlig. På denne måten kan jeg forstå erfaringene til deltakerne i min studie.
En av dem hadde flyktet til Norge i tenårene sammen med familien sin. På få år hadde hun klart å lære norsk, fullføre videregående, komme inn og gjennomføre medisinstudiet ved et norsk universitet. Da jeg spurte henne hvorfor hun ikke tok opp sin bakgrunn og alt hun hadde oppnådd i intervjuet, svarte hun at hun ikke likte det når folk fikk vite at hun ikke hadde vokst opp i Norge. «Da begynner alle å forklare meg ting hele tiden, som referanser til barne-tv». Dette viser at etnisitet og bakgrunn er sensitive temaer i samtaler fordi det påvirker hvordan mennesker blir oppfattet og behandlet. Det å bestemme hvor mye man vil avsløre om seg selv handler derfor om å utøve kontroll over samtalen og egen identitet.
Synlige minoriteter stiller ikke på like fot
Når vi omgås hverandre, avslører vi ikke alle detaljene ved livene våre, men vi velger ut hva som er det mest relevante for hver kontekst. Makt og ulikhet utspiller seg i samtaler ved at noen behøver å avsløre eller redegjøre for familiebakgrunn, opprinnelse og språklige kompetanser, mens andre slipper det. Det er på denne måten norske synlige minoriteter ikke stiller på like fot i samtale med andre. Å sette samtalepartneren sin i situasjonen med å måtte redegjøre for sin bakgrunn er dermed ikke en utelukkende positiv bli kjent-strategi, men kan potensielt fungere som en fremmedgjørende praksis. Det er i og gjennom slike hverdagslige situasjoner at forskjeller reproduseres, og noe vi dermed må bli mer oppmerksomme på. Særlig i portvoktingssituasjoner som jobbintervjuer.
Les tidligere tekster i Språksøndag, her:
Språk og kultur er ett, Håkon Lutdal, 02.03.2021
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
