Foto: InfoMigrants
Barnepsykolog hos Leger uten Grenser
- I Moria markerer de ikke 8. mars - 08.03.2021
Henrik Kjellmo Larsen Katrin Glatz Brubakk
Årets 8. mars blir annerledes, sies det. Ikke nevneverdig. Ikke for de svakeste av oss. Ikke for de 70 millioner menneskene som er på flukt akkurat nå. For dem er ikke hverdagen plutselig snudd på hodet. For mange av dem endres den hele tiden, sakte og gradvis – stort sett til det verre. Alt blir ikke bra igjen.
Fordi mens vi er prisgitt den digitale verden hvor kameraet kan være av eller på, er kvinner og barn i flyktningleirer rundt i verden prisgitt (brudd på) internasjonale flyktningkonvensjoner, og europeisk ansvarsfraskrivelse hvor kameraene stort sett er skrudd av. I Hellas og Moria er det ikke parolemøter, digitale løsnigner, massemønstring og støtteerklærigner. I Moria er det en daglig kamp for å overleve.
Det er alltid vått i Moria
Da Moria brant i september ble flyktningene relokalisert til den nye leiren Kara Tepe, eller Moria 2, et steinkast unna den nedbrente leiren. Problemer fulgte lydig etter.
Leiren er bygget på en gammel skytebane hvor beboerne jevnlig finner krigsmateriell som gamle patroner og rustende granater, og det er rapportert om blyforgiftning i leiren. Da vinteren traff leiren for fullt kom bildene av telt, toalettbåser og søppelkasser som blåste over ende. Leiren var i lengre perioder oversvømt, så menneskene som sov i tynne telt uten gulv eller isolasjon ble våte både på innsiden og utsiden av teltet. Om vinteren tørker verken mennesker eller klær – det er alltid vått i nye Moira.
Alle forsøkene på å skape varme i teltene er forgjeves – leiren har verken trygge vedovner eller trygge steder å fyre. Strømnettet er underdimensjonert og usikkert, noe som har ført til brann i teltleiren, hvor kun tilfeldigheter har ført til at den ikke har spredd seg, eller at menneskeliv har gått tapt.
Hvordan påvirker det mennesker å bo under slike forhold?
Dager uten håp og innhold trekker sakte livskraften ut av mennesker. Et sendrektig system, forbud mot å tilbringe mer enn 3 timer utenfor leiren per uke, hvor den resterende tiden går til å stå i kø for dårlig mat eller marginal helsehjelp, bryter mennesker ned. Det driver folk til selvmordstanker og apati.
Onsdag i forrige uke forsøkte en tobarnsmor å begå selvmord. Hun hadde ringt Leger Uten Grenser samme kveld, da var hun utslitt og sa hun ikke klarte én dag til i teltet i nye Moria – ‘nå er havet det beste stedet for meg’. Etter flere timer ble hun funnet sovende utenfor bygningen hvor Leger Uten Grenser har sine kontorer, for når hun heldigvis bestemte seg for å holde ut litt til, var fortauskanten utenfor et kontorbygg det eneste stedet som kjentes trygt.
Hun er dessverre ikke alene. En 26 år gammel gravide trebarnsmor satte fyr på seg selv etter i slutten av februar, etter at familien hennes likevel ikke ble relokalisere til Tyskland som de hadde blitt forespeilet. I stedet for å få akutt psykologisk helsehjelp ble kvinnen, som fikk store brannskader, formelt siktet for brannstiftelse, ødeleggelse av offentlig eiendom og for å sette andre menneskeliv i fare. Hun var gravid i åttende måned da dette skjedde, og føder sitt fjerde barn i disse dager.
Alt blir ikke bra igjen
Likevel er det barna som lider mest. En syvåring som i dag behandles av Leger Uten Grenser har ingen krefter igjen i kroppen, kommuniserer kun gjennom svake klynk og må mates med babymat. Hun er ikke noe enkelttilfelle. Barn i skolealder har ikke ytret et ord på syv måneder. De er fullstendig apatiske og klarer hverken å leke eller være i aktivitet. De må hjelpes med alt og tilbringer stort sett dagene i teltet. Det er nesten som om deres spinkle kropper i politisk protest ikke makter å fungere lenger. Det er barn som fungerte godt da de kom til nye Moria, men som der har blitt vitne til vold og drap og som nå sakte gir opp på livet.
I den nye Moria tilbys bare håpløshet, så muligheten til å leges er fraværende.
Å finne håp i håpløshet
Mellom all håpløsheten er det likevel snev av håp. Under elendige forhold forbedrer flyktningene forholdene som best de kan. Små initiativer oppstår; en frisørsalong, enkelte språkklasser og gitarkurs – små tiltak som gjør livet litt enklere å holde ut.
Dette er på tross – å kjenne på hjelpesløsheten til foreldrene er noe av det tyngste med å jobbe i nye Moria. De må se sine barn sakte visne hen, bli aggressive eller skade seg selv fordi de ikke lenger har krefter til å takle og tåle. Systemet er oppskriften på å skape håpløshet og fortvilelse.
Onsdag forrige uke ankom 35 syriske flyktninger fra Hellas. 23 av disse er barn. For disse kan dette betyr en bedre fremtid, med trygge rammer, trygge myndigheter og trygge fremtidige nabolag. De skal bli en del av oss, gå på våre skoler og bli kjent med våre barn.
En sier gjerne at måten vi behandler våre svakeste er talende for hvordan nasjonene er som en helhet. Vi må fremdeles hente 15 mennesker fra Hellas og Moria for å møte vår forpliktelse overfor EU. For oss er årets markering aller mest for disse, og vi gleder oss til de kan feire med oss her i Norge.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
