Det er ikke slik at det å bære en hijab automatisk er undertrykkende, eller at det å være seksuelt frigjort betyr at en ikke kan være religiøs.
Foto: Firuz Kutal
Er vi flinke nok, i kjølvannet av 8. mars – og midt i rasismedebattens tid – til å forene kvinnekamp og multikulturalisme?, spør Torvald Therkildsen i dette innlegget. 
Torvald Therkildsen
Latest posts by Torvald Therkildsen (see all)

Forholdet mellom feminisme og multikulturalisme er komplisert og ofte svært politisk ladet. Noen flerkulturelle kvinner mener at multikulturalisme er uforenlig med kvinners rettigheter. Europeiske høyrepopulister har i en årrekke hevdet at Islamsk kvinnesyn er grunnleggende uforenlig med deres verdier. Men hvorfor oppstår det spenning mellom mangfold og feminisme? 

Aktiv beskyttelse av minoritetskulturer

Multikulturalisme er en ideologi som har både sosiale og politiske nyanser og mål. På det sosiale området foreslår multikulturalismen aksept og respekt for minoritetskulturer. På det politiske området refererer det til nødvendigheten av å aktivt bevare og pleie mangfold gjennom politikk angående kulturelle gruppers rettigheter. 

Et ståsted er at multikulturalisme krever tilstrekkelig bevaring og beskyttelse av minoritetskulturer, oppnådd gjennom gruppeprivilegier og rettigheter som skiller seg fra majoritetskulturens. Eksempler på grupperettigheter er at en kan være garantert politisk representasjon, eller være unntatt fra visse generelt gjeldende lover. 

Dette kan innebære at en stat driver «multikulturell innkvartering» gjennom en rekke handlinger utført av staten for å legge til rette for identitetsgruppers praksis og normer. 

Den grunnleggende ideen til multikulturalisme er altså en tro på at minoritetskulturer trenger aktiv beskyttelse av deres livsstil, noe som også inkluderer hierarkier og potensielt diskriminerende praksiser.

Liberal, sosial og radikal feminisme møter «multikulti»

Feministiske mål, på den andre siden, er også svært varierte og kan forenklet sies å opptre i hovedsakelig tre ulike former: liberal, sosial og radikal feminisme. 

Liberal feminisme tar sikte på lik tilgang til det offentlige rom, med likhet på politisk nivå. 

Sosialistisk feminisme mener økonomisk ulikhet er drivkraften for kvinnens undertrykkelse, og at dette er sementert i institusjonene i familien og den innenlandske sfæren. Denne typen feminisme fremmer likestilling i områder som lønn og eierskap til både eiendom og formue. 

Radikal feminisme er opptatt av seksuell undertrykkelse, patriarkatets eksistens, og tar sikte på å oppnå likhet i familien og det personlige livet. 

En spenning kan også ses der feministiske mål anklages for å rettferdiggjøre vestlig overlegenhet

Disse tre fokusområdene – lik tilgang til det politiske riket, økonomisk paritet og likhet i familiestrukturen og autonomi i det personlige livet – er vanlige mål for feminismen, og når vi måler dem opp mot effekten av multikulturalisme, gjør det oss i stand til å se en mulig spenning mellom de to ideologiene.

Når minoritetskulturer krasjer med feministiske mål

Multikulturalisme kan av forskjellige årsaker tolkes som å være i konflikt med feministiske mål. Den mest dominerende av disse holdningene stammer fra potensialet for å styrke undertrykkelsen av kvinner gjennom beskyttelse av minoritetskulturer i et liberalt samfunn. Den grunnleggende konflikten mellom grupperettigheter og individuelle rettigheter er roten til denne spenningen. En annen kilde til spenning kommer fra muligheten for at feministiske argumenter brukes overfladisk for å rettferdiggjøre handlinger som er skadelige for multikulturalisme, som å nekte enkelte religiøs praksis eller tvangs-integrere minoriteter.

Hovedspenningen mellom multikulturalisme og feministiske mål ser da ut til å oppstå fra konflikten mellom grupperettigheter og individer. Denne konflikten blir opprettholdt av multikulturalisme når den bevarer en minoritetskultur som krasjer med individuelle rettigheter og feministiske mål. 

En spenning kan også ses der feministiske mål anklages for å rettferdiggjøre vestlig overlegenhet. Denne andre spenningen er ledsaget av tanker om at en må ‘redde’ ikke-vestlige kvinner fra deres tilsynelatende undertrykkende kultur, som skader både flerkulturell innsats og ekte feministisk innsats. Så hvordan løser en denne konflikten?

Multikulturell kvinnekamp garanterer mangfoldet

Jeg er av den oppfatningen av at den løses ved å garantere kvinner frihet til å velge selv, og gi dem plass til å diskutere sine opplevelser og tanker om hva det vil si å være feminist i offentligheten. 

Det er ikke slik at det å bære en hijab automatisk er undertrykkende, eller at det å være seksuelt frigjort betyr at en ikke kan være religiøs. Multikulturalisme garanterer oss en hverdag der kvinner av alle etnisiteter og alle religiøse tilknytninger kan uttrykke seg slik de selv vil, så lenge de får muligheten til å velge selv hvordan de vil gjøre dette. Viktigst av alt skal ikke debatten styres og eies av menn eller personer fra en enkel kulturell bakgrunn.

Også etter kvinnedagen i år kan vi fortsette å feire våre flerkulturelle bakgrunner, uten å undergrave problemene vi står ovenfor og utfordringene mange opplever med det flerkulturelle samfunnet. Den 8. mars markerte kvinnekampen verden over, men også, viktigst av alt, at det er ikke en fasit på hva det vil si å være en feminist eller hvordan en skal uttrykke seg som kvinne. Vi er først og fremst frie individer, og det er et mangfold det er vel verdt å pleie. 

Dette kan vi med fordel ha i bakhodet – også resten av året. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER