Foto: Privat
Narsaq er en vakker by på Grønland som kan bli museum i fremtiden. Grønlands sjeldne jordmetaller kan redde Europa fra en mangel på denne varen som brukes i moderne teknologi i alt fra vindmøller til smarttelefoner. Men steinene man ønsker å utvinne inneholder også uran. Folk i Narsaq og hele Grønland er redde for at den kommende gruven, som ligger kun seks kilometer fra byen, vil ødelegge for fiske og fangst samt livsgrunnlaget til 50 sauegårder.
Selskap planlegger gruve – informerer ikke befolkningen
Kvanefjeld ved Narsaq i Grønland har en av verdens største forekomster av sjeldne jordmetaller. «Lujavrit inneholder et stort antall sjeldne jordmetaller,» blir jeg fortalt av Per Kalvig, seniorrådgiver og geolog ved GEUS (Nationale Geologiske Undersøgelser for Danmark og Grønland). Det er den uanselige bergarten lujavrit som inneholder disse sjeldne jordmetallene, og som Kvanefjeld er så rikt på, skriver Vitenskab.dk.
Den fremtidige gruven er planlagt av Landsstyret (regjeringen på Grønland) uten at grønlenderne er blitt informert. Til tross for strenge COVID-19-nedstengelser har folk demonstrert mot disse planene. Bevegelsen Uraani Naamik – Nei til Uran står alene i kampen mot gruven. Det australske selskapet Greenland Minerals and Energy (GME) har for lengst startet drillingen i Kvanefjeld på Grønland. Selskapet vurderer at dette kan bli en av verdens største gruver for utvinning av de spesielle råstoffene. I mai begynner undersøkelsene for om det er trygt å hente ut disse råstoffene.
Bevegelsen Uraani? Naamik (‘Uran? Nei takk’) kjemper for å stoppe gruveplanene til GME, som de ikke får informasjon om. GME har hatt kontor i Narsaq i mange år.
Husket Norge etter Tsjernobyl
Bevegelsen Uraani? Naamik – mangler støtte utenfra i kampen. De under 1500 innbyggerne i Narsaq vet ikke hva som vil skje med dem, og dette har stanset utviklingen av byen de siste årene. På en sauegård ved Narsarsuaq, sa familien Fredriksen og Lennert følgende til internasjonale journalister da de var på besøk der i 2016:
To lokale innbyggere jeg snakket med, Klaus Frederiksen og Aviaaja Lennert hørte først om planene for gruven for 11 år siden da de så en presentasjon på en lokal skole fra fire forskere – tre kvinner og en eldre mann – som hadde kommet fra Danmark, og som de nå tror var ansatt av Grønlands regjering. Forskerne fortalte dem at gruven ville gjøre Sør-Grønland mer velstående og øke etterspørselen etter lammene deres. Men Fredriksen var oppmerksom på farene ved radioaktivt støv fordi han hadde studert saueoppdrett i Norge på midten av 90-tallet, da dyr der fortsatt var påvirket av atomnedfall fra Tsjernobyl.
Gruveplaner i Kautokeino møtte også motstand
Som elev ved Sámi Allaskuvla i Guovdageaidnu (Kautokeino) i Sápmi (Sameland) har jeg også snakket en del med Svein Lund, fra samme by, som har skrevet flere bøker om gruvedrift i Nord-Norge:
«Striden om urangruve i Grønland er langt ifra enestående i verden. Det er hundrevis, kanskje tusenvis av eksempler på hard strid om både nye og gamle gruver. Det er et spørsmål om gruveselskapene skal ha rett til tilgang til alle mineraler de kan tjene penger på, eller om lokalbefolkninga skal ha rett til å forsvare sin natur og sitt livsmiljø», forklarer han.
Gruveselskapa lover arbeidsplasser og økonomisk støtte til fattige lokalsamfunn. Miljøskadene ved gruvedrift sier de ingenting om, og når disse viser seg, er det for seint.
Lund har skrevet fire bøker om gruver og miljø, under tittelen Gull, gråstein og grums (Bind 1, 2, 3 og 4). Undersøkelsene hans begynte med den nedlagte kobber- og gullgruva i Biedjovággi, et område Guovdageaidnu, og han forklarte meg: «For få år siden ville et svensk gruveselskap starte denne opp igjen. Gruveselskapet lova 100 arbeidsplasser og 25 millioner kroner i støtte til en liten og fattig kommune, og det er klart at mange blir frista av slikt. Men heldigvis hadde vi i denne kommunen erfaringer fra før, så folk visste hvilke skader tidligere drift hadde gjort, og at skadene på naturen ikke var retta opp. Derfor møtte planen så stor motstand i lokalsamfunnet at gruva ikke har kommet i gang.»
Lover arbeidsplasser og penger – stille om miljøskader
I sommerbeiteområdet til reindrifta i Guovdageaidnu, ved Repparfjorden, er det også planlagt ei kobbergruve som skal bli den største noen gang i Norge. Denne har møtt motstand fra reindrifta, og fra fiskere, naturvernere og flere fordi avgangen skal dumpes i nærmeste fjord. Det er nå bare fem land i verden som dumper gruveavfall i havet, og bare Norge og Papua New Guinea som vil tillate nye gruver å gjøre dette. Rundt i Norge er det mange gruveplaner, og de fleste har møtt motstand. Ved sida av gruva ved Repparfjorden har også ei gruve på Vestlandet fått tillatelse til å dumpe mange millioner tonn avgang i fjorden, og over 4000 mennesker har skrevet seg på liste for å stoppe disse planene med sivil ulydighet.
I den siste boka til Lund, Gull, gråstein og grums 4 – Under falskt flagg, går Lund videre og ser på gruver rundt om i verden. Han har funnet hele 70 land der det har vært protester mot gruver, og den lista er sikkert langt fra komplett. Dette viser at dette er et stort internasjonalt problem, sier han. Det finnes ei mengde gruveselskaper som arbeider internasjonalt, og de har sterke organisasjoner som støtter dem i å presse seg inn overalt. Det er samme mønsteret overalt: Gruveselskapa lover arbeidsplasser og økonomisk støtte til fattige lokalsamfunn. Miljøskadene ved gruvedrift sier de ingenting om, og når disse viser seg, er det for seint.
Parallell mellom Grønland og Sápmi
Miljøproblemer er knytta til alle gruver, både som naturinngrep, forurensing til jord, luft og vann og ikke minst behandling av den finmalte avgangen. Dette er ekstra sterkt når malmen inneholder radioaktive stoffer som uran. Uran blei først utvunnet fra tidlig på 1900-tallet, da for å få radium til medisinsk bruk, men etter at atombomba og atomkraftverk blei utvikla fra 2. verdenskrig, blei uran svært etterspurt. Rundt om i verden er det mange tusen nedlagte urangruver. De fleste av dem er ikke sikra, og de utgjør en helsefare for mange millioner mennesker i områdene rundt gruvene. For få år siden var det et stort dambrudd ved ei gruve i Finland som blant annet utvinner uran, og ingen vet hvor store skader dette utslippet har ført til.
En svært stor del av gruvene i verden befinner seg i urfolksområder. Urfolk har ofte gjort motstand mot gruveplaner, men det er også mange tilfeller der de er blitt kjøpt opp med fagre løfter om arbeidsplasser og inntekter. I Norge inngikk den tidligere sosialdemokratiske ledelsen i Sametinget en samarbeidsavtale med tre gruveselskap om etablering av gruver i Finnmark. Dette møtte hard kritikk og til slutt oppheva Sametinget disse avtalene. Her ser ut til å være en parallell mellom Grønland og Sápmi, med at det er sosialdemokratene som mest ivrer for gruvedrift. Men begge steder er de splitta og i Sametinget har også et flertall i Arbeiderpartiets gruppe gått mot det mest omstridte gruveprosjektet. På landsplan i Norge blei den nåværende mineralstrategien utvikla under sosialdemokratisk ledelse. Den sier at Norge skal være et attraktivt land for internasjonal gruvekapital å investere i.
Vi blir ikke grønnere av å utvinne mineraler – selv når de er til «gode» formål
Vi hører at også i Grønland blir «det grønne skiftet» og arbeidet for å stoppe klimaendringene brukt som argument for gruvedrift. Dette argumentet har de siste 4-5 åra spredt seg veldig i Norge og Sverige og mange andre land. Alle mineraler som kan brukes til f.eks. vindkraftverk og elbiler blir automatisk definert som grønne, og da blir det en god gjerning for klimaet og miljøet å drive ut mest mulig av dem. Dette blir også brukt som argument for gruver som var planlagt lenge før argumentet kom opp. Nå har det blitt slik at jo mer vi driver ut av mineraler, jo grønnere blir vi. Slik blir verden snudd på hodet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
