Foto: Firuz Kutal
HL-senteret
Marta Bivand Erdal Peder Nustad
Rasismedebatten i vinter har vært mer polarisert enn den burde være. Mange av diskusjonene er viktige, som utvekslingen om nytteverdien av begrepet «strukturell rasisme». Samtidig viser både forskning og erfaring fra praksisfeltet én ting veldig klart: Det finnes et mulighetsrom der enkeltmennesker møtes, med sine ulike erfaringer, intensjoner og bakgrunner – dette er et rom der mennesker kan forstå hverandre, lytte, utfordre og bli utfordret. Dette mulighetsrommet er ikke avhengig av sylskarpe definisjoner, men av viljen til å forstå hva den andre mener og erfarer.
Klasserom blir mulighetsrom
I klasserommet møtes lærere og elever, og slike mulighetsrom for å lære å forstå hverandre, å lytte, og våge å la seg utfordre, kan bli virkelige. Dembra, Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemitisme, jobber nettopp slik med å støtte lærere og skoler. For i enhver samhandling ligger et mulighetsrom, enten det er på skolen eller i andre sammenhenger. Mulighetsrommet dreier seg om å åpne opp, om en vilje til å forstå og se et medmenneske man faktisk har mye til felles med. Dette vet vi at er mulig.
Samtaleopplegget «Vi oss og de andre i klasserommet» for bruk med elever i skolen er ett eksempel på ressurser som finnes og er i bruk, som bidrar til å skape slike mulighetsrom i norske klasserom. Opplegget stammer fra et forskningsprosjekt om nasjon og mangfold, der nesten 300 elever fra seks videregående skoler gjennomførte opplegget. Det viste én ting tydelig: at mulighetsrommet kan skapes, men dette skjer ikke av seg selv. Menneskers samhandling har en kraft til å sette spor, endre, gi nye perspektiver, som man tar med seg videre. Også i synet på hverandre, og hvordan vi snakker med, til og om hverandre. Men viljen til å se og forstå hverandre, er en forutsetning.
Å åpne mulighetsrommet
I åpenbare og grove tilfeller av rasisme, som ved rasistiske tilrop av typen «Jævla xxx, reis tilbake dit du kom fra», kan mulighetsrommet virke ikke-eksisterende. Personen angrepet rettes mot, kan svare noe, eller la det være. Andre personer som er til stede, kan ytre noe, eller la det være. Reaksjonen kan være synlig og umiddelbar, men like ofte kanskje usynlig, ikke umiddelbar. Ulike personer berøres ulikt. Men man reagerer på en slik handling, dersom man er blitt utsatt for den, og dersom man er vitne til den. Få vil være uberørt.
Når vi snakker om et «mulighetsrom» så omfatter det potensielt alle som er tilstede, selv om det kan være vanskelig. Likevel finnes muligheter, som da bussjåføren i Trondheim reagerte og ba en mann som verbalt angrep en kvinne på bussen om å gå av. Erfaringen av denne hendelsen på bussen for kvinnen ble en ganske annen, enn dersom ingen hadde foretatt seg noe. Antakelig var dette også tilfellet for andre passasjerer. Bussjåføren bidro til å åpne og bruke et mulighetsrom.
Vilje til å forstå
Mulighetsrommet er kanskje mer tydelig og tilgjengelig i de mindre dramatiske situasjonene, der ytringer ikke er uttalt rasistiske. Det kan være personer med synlig minoritetsbakgrunn som erfarer, gang på gang, at deres helt naturlige og legitime tilhørighet i det norske samfunnet settes på prøve. Som isolerte hendelser fremstår hver enkelt av disse kanskje som uvesentlig. Men for den som erfarer dette, er det både isolerte hendelser, og erfaringer som samles opp – konsistent og over tid. Nettopp her er det relevant å spørre seg – hvordan er mulighetsrommet for sammen å utforske erfaring og intensjon?
I enhver samhandling ligger et mulighetsrom
Et eksempel kan være personen som spør «hvor kommer du (egentlig) fra?» og personen som blir spurt «hvor kommer du (egentlig) fra?». Man kan gripe situasjonen an på ulike måter. Noen svarer «og hvor kommer du selv ifra?» Noen svarer «fra Hamar». Noen svarer «foreldrene mine er fra Somalia». Samtalen videre kan spille seg ut på særdeles ulike måter, med (minst) to deltakere. Mulighetsrommet ligger i at begge (eller alle) forholder seg til hverandre, til det de hører både om den andres erfaringer og om deres intensjoner. Mulighetsrommet kjennetegnes av åpenhet og vilje til å forstå.
Hverdagserfaringene som faller ut av debatten
Skillet mellom det intenderte og det erfarte er viktig – og det er en nyttig øvelse å anerkjenne dette. Men det er også ufullstendig. For det bør være mulig å nærme seg en felles oppfatning av betydningen av noe som skjer. Altså, en intersubjektiv betydning som kan være noe annet enn de involvertes intensjon og erfaring isolert. Men er en omforent og intersubjektiv enighet om hvordan erfaring og intensjon spiller sammen mulig? Og bør dette være et mål?
Nei, det intersubjektive kan ikke nødvendigvis objektivt stadfestes i enhver sammenheng. Men ja, det finnes noe mer enn individuelle isolerte erfaringer og intensjoner. Så, i spennet mellom intensjon og erfaring er rommet for å se på dette sammen, å samtale, å lytte og å dele, helt vesentlig.
Polariserte debatter om rasisme kan bidra til å lukke, heller enn å åpne mulighetsrommene som finnes. Det gjelder både om debattene handler om vitenskapelig anvendbarhet eller om aktørskap og makt i dette. Det skjer når man blir mer opptatt av definisjoner og avgrensninger, istedenfor å sammen se en hendelse fra ulike vinkler. Og da forsvinner hverdagserfaringen mer og mer i bakgrunnen, selv om den er høyst reell og ektefølt for den enkelte. Hverdagserfaringen defineres i grunnen ut som irrelevant for samtalen om rasisme.
Mange våger ikke
Vi aner at dette gjøres oftere av mennesker som sjelden er dem som erfarer rasisme selv i det norske samfunnet. Det er kanskje lettere å bli mer opptatt av definisjoner og avgrensninger, når man ikke erfarer hverdagsrasisme? Samtidig som et maktperspektiv må med her, er det også verdt å reflektere over hvordan man både kan gi noe forrang til perspektivene som kommer fra dem som opplever hverdagsrasisme selv, og samtidig også anerkjenner at viljen til forståelse må være gjensidig.
En utfordring når det gjelder erfaringer med rasisme i Norge er at mulighetsrommet som alltid finnes i mellommenneskelige møter alt for ofte i praksis ikke brukes: det skapes ikke der og da, man våger å bruke det, om viljen til å forstå er der – så aktiveres den ikke.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
