Foto: Amnesty International, Sveits
Det har skapt storm og hysteri at Islam Net har vært med på å finansiere et aktivitetssenter i Groruddalen. Hensikten bak senteret er å tilby ungdom et sted å være, lære, trene og utvikle seg spirituelt. Organisasjonen som kjøpte eiendommen har intet kriminelt rulleblad, og det er ikke noe grunnlag for å mistenke at eiendomskjøpet kommer til å bane vei for lovløs atferd. Tvert imot kan et slikt aktivitetssenter potensielt beskytte sårbar ungdom fra en kriminell løpebane, rusmisbruk og annen grenseoverskridende problematferd.
Fordummer og tilslører debatten
Til tross for at stedet ikke skal drives av Islam Net, har det kommet massiv kritikk mot planene fra både politikere og samfunnsdebattanter. Det finnes nesten ingen grenser for hva Islam Net og det planlagte aktivitetssenteret grunnløst har blitt beskyldt for. Et spekulativt skremmebilde av salafisme har blitt fremsatt, og det er dernest trukket koblinger til radikalisering, ekstremisme og Islam Net uten at forbindelsene er empirisk sannsynliggjort.
Blant de mest absurde og kontekstløse parallellene som er trukket i dette ordskiftet, er sammenligningen med IS og SIAN. IS er en militant gruppe som har søkt territoriell kontroll i Midtøsten. Bevegelsen oppsto blant sunnimuslimske irakere som en konsekvens av en folkerettsstridig invasjon – altså av sosiopolitiske grunner. Vestlig ungdom som har tilsluttet seg IS mangler grunnleggende skolering i islamsk rettslære, teologi og etikk. SIAN er på sin side en hatorganisasjon som vil internere og deportere norske muslimer. Lederskikkelser i organisasjonen tar til orde for å løslate den ikke-angrende terroristen Breivik. Hva angår Islam Net, er det en sosialkonservativ sunnimuslimsk organisasjon som driver med kunnskapsoppbygging om islam blant både muslimer og ikke-muslimer. Å sammenligne tre så forskjelligartede organisasjoner fordummer og tilslører mer enn det belyser.
Islam Net støtter ikke voldelige aktører
En forutsetning for en opplyst diskusjon om et gitt tema er at partene har kunnskap om det de uttaler seg om. Det er grunn til å undre seg over om de som nå forsøker å brennmerke Islam Net som wahabister og våpendragere for militante islamister, har den religionsvitenskapelige fagkompetansen som kreves for å trekke slike slutninger. Videre krever en saklig meningsutveksling en begrepsforståelse, men det eksisterer nå ikke en felles målestokk for å avgjøre hva ekstremisme eller radikalisering er. I henhold til mitt livs- og verdenssyn er det for eksempel ekstremt å forsvare folkerettsstridig okkupasjon og å ta til orde for å la mennesker drukne i Middelhavet, slik henholdsvis Krf og FrP gjør. Andre setter på sin side likhetstegn mellom en konservativ islamsk religionsutøvelse og ekstremisme.
Som minste fellesnevner kan man kanskje enes om regjeringens definisjon på radikalisering. Denne lyder slik: «Prosessen der en person i økende grad aksepterer bruken av vold for å nå sine politiske mål». Dette er beskrivelse av en prosess som Islam Net alltid har tatt til motmæle imot. Vi oppfordrer i stedet folk til å benytte stemmeseddelen til å stemme frem rettskafne politikere.
Islam Net har heller aldri oppfordret til eller støttet aktører som deltar i krig, leiemordaktivitet, etnisk rensing, folkemord eller autoritær fascistisk politikk. Det er bemerkelsesverdig at så mange politikere og andre samfunnsdebattanter innbiller seg at Islam Net er en voldsforherligende organisasjon, når sannheten er det motsatte. At fire personer som deltok på enkelte av Islam Nets konferanser i ettertid ble Syriafarere, beviser ikke noe annet enn at disse personene lette etter noe annet enn det Islam Net sto for. Et godt eksempel på dette kommer frem i et intervju med den såkalte IS-kvinnen som anskueliggjorde forskjellen på Islam Net og Profetens Ummah da hun sa: «I Islam Net lærte man at man har en indre krig med seg selv, at man skal passe på seg selv. Profetens Ummah står mer for fysisk krigføring. På den tiden hadde jeg en ganske radikal tankegang rundt dette med hellig krig. Jeg var ganske positiv til det.»
Ulike trossamfunn – ulik behandling
Dette resonnementet forsøker ikke å underslå at folk kan radikaliseres av ideologisk tankegods. En må imidlertid i redelighetens navn kunne spørre seg: Sammenfaller ideologien til den relevante organisasjonen med ideologien til den radikaliserte? I noen tilfeller vil det være et sammenfall. Det er f.eks. veldokumentert at tallrike nordmenn verver seg til arbeid for den israelske okkupasjonshæren. Noen driver med tilretteleggende arbeid, mens andre regelrett skyter palestinere. Det er nærliggende å tro at disse radikaliserte nordmennene, har tilknytning til sionistiske organisasjoner i Norge. Det er oppsiktsvekkende at norske politikere ser gjennom fingrene med slik menneskerettighetsfiendtlig aktivitet, mens man påkaller PSTs oppmerksomhet når en norsk muslimsk organisasjon ønsker å bistå med å opprette et aktivitetssenter i Oslo.
At fire personer som deltok på enkelte av Islam Nets konferanser i ettertid ble Syriafarere, beviser ikke noe annet enn at disse personene lette etter noe annet enn det Islam Net sto for.
Fraværet av prinsipiell tenkning har vært slående når Raymond Johansen (Ap), Kjell Ingolf Ropstad (Krf) og Jon Helgheim (FrP) har motsatt seg dette senteret. I forbindelse med at Fylkesmannen i 2019 besluttet at Jehovas Vitner bør fortsette å motta statsstøtte til tross for at de nekter sine medlemmer å stemme ved valg, uttalte Ropstad at terskelen skal være høy for å blande seg inn i hva trossamfunn gjør: «I et liberalt demokrati skal i utgangspunktet trossamfunnene få drive sin religiøse virksomhet fritt, uten innblanding fra myndighetenes side». I lys av denne uttalelsen fremstår det dobbeltmoralsk å stanse en muslimsk organisasjon fra å opprette et aktivitetssenter for ungdom.
Islam Net mottar i motsetning til mange konservative og lukkede kristne menigheter ingen statsstøtte eller skattefradrag for gaver. Videre åpner man for en svært autoritær praksis dersom politikere skal kunne stanse bruken av et aktivitetssenter på basis av egne religiøse preferanser. Lovverket gir ikke grunnlag for slik vilkårlig forskjellsbehandling. Jon Helgheim begrunner sitt forsøk på å stanse etableringen av senteret med «folk får tro hva de vil, men de får ikke gjøre hva de vil.» Helgheim har selv vært medlem i den svært kontroversielle og sekteriske organisasjonen Smiths Venner. Det er grunn til å undre seg over om han har samme motvilje mot at denne menigheten skal få gjøre som de vil som han har mot muslimers frivillige aktiviteter.
Ikke et liberalt demokrati verdig
Til slutt: Islam Net har i sin fortid gitt uttrykk for omstridte synspunkter, og har invitert foredragsholdere som ikke alle har sansen for. Slik sett skiller ikke Islam Net seg nevneverdig fra de fleste andre samfunnsaktører i vårt land. Tallrike politiske partier, politikere, skribenter og debattanter har i løpet av årenes løp ment ting som vekker kontrovers. Til forskjell fra Islam Net har mange av dem imidlertid aldri endret sine synspunkter. Stuerene norske samfunnsaktører har dessuten invitert alt fra krigsforbrytere som Henry Kissinger til høyreekstremister som Peter Handke og Steve Bannon til landet, uten at de noen gang har blitt demonisert for dårlig dømmekraft slik Islam Net blir. En konservativ muslimsk organisasjon som forfekter en livsstil majoritetssamfunnet opplever som fremmedartet, nyter nemlig ikke den samme ytringsfriheten og tabbekvoten som andre gjør.
I den videre behandlingen av denne saken er det å håpe at politikere og opinionsdannere legger bort misoppfatningene rundt hva Islam Net og aktivitetssenteret representerer. Skal man mene noe om den videre utviklingen av dette senteret, bør man i alle fall innta en mer nøktern og prinsipiell tilnærming til enn det som hittil har vært tilfellet. Det vil ikke være et liberalt demokrati verdig om man innskrenker religiøse minoriteters rett til utfoldelse basert på kunnskapsløs synsing.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
