Foto: Unicef, Beirut
- Arbeiderpartiets utenrikspolitikk er ikke irrasjonell - 07.12.2024
- BRICS samarbeidet: Noe mere enn et økonomisk samarbeid? - 12.11.2024
- Det blir verre før det blir bedre for palestinerne - 03.10.2024
En familie jeg kjenner flyktet fra Beirut bare en uke før eksplosjonen den 4. august 2020. Det var i grevens tid, da den 300 kvadratmeter store leiligheten deres som lå i hovedgaten Makdessi street, ble helt knust.
Flyktninger i Oslo
Dette skjedde for bare litt over seks måneder siden, og den lille familien med to småbarn har siden da bodd i Oslo. De kommer fra overklassen i Libanon, og familiefaren var konsernsjef i Beirut. Men som følge av den pågående ustabiliteten i landet ble hans lønn først halvert, så noen måneder senere, halvert igjen. Da sa kona stopp. Familien måtte reise. Nå føler familien seg som takknemlige flyktninger og puster lettet ut i Oslo.
Umulig libanesisk økonomi
Situasjonen i Beirut er katastrofal: Er landet på vei til å bli et nytt Syria eller klarer det å berges? Libaneserne flykter fra Libanon nå, og har gjort det siden i fjor sommer. Helst flykter de til USA, Frankrike og Canada. Men nå er grensene covid-stengte, og flere drar til andre land i regionen. De få som får reise gjør det med en viss sorg: det blir siste gang de flytter fra Libanon, for de kommer ikke tilbake.
Og det med god grunn: Økonomien er knust. 1 dollar (USD) er lik 15.000 Libanesiske Pund (LP) på svartemarkedet. Med andre ord koster en kilo ris 165.000 LP, altså 110 USD regnet med dagens kurs. Ingen kan overleve med slike priser. Siden august har lønningene dalt, og er nå 10 ganger lavere enn i fjor. Prisene på varer er i sin tur 10 ganger høyere, og dette er et par av mange grunner til at familien flyktet til Norge. De mistet naboer og venner i eksplosjonen, og flere familiemedlemmer reiste for sent: nå er grensen til Frankrike også helt stengt, og de må vente.
Strukturelle og dype problemer
Libanon er et lite land på kun 10,452 km2, klemt inne mellom krigssoner både i nord og sør. I nord ligger Syria og i sør er Israel og Palestina. Historien til landet preges av så å si kontinuerlige perioder med krig og ustabilitet, fra slutten av 1960-tallet og frem til i dag. Libanon et land som er svært avhengig av importvarer, da det nesten ikke produserer noe selv, dels på grunn av mangel på fruktbar jord, infrastruktur og plass. Alt fra medisinsk utstyr, til levende dyr og elektronikk importeres. Denne avhengigheten av importvarer gjør at landet blir ekstra sårbart nå. Ingen land vil lenger selge til Libanon så lenge valutaen deres er så devaluert at til og med tusenvis av libanesiske pund ikke dekker prisen for litt ris.
Libanons mange kriser skyldes selvsagt ikke bare eksplosjonen i fjor, selv om denne representerer et symptom på landets mange sykdommer. De strukturelle og dype problemene landet aldri får bukt med består av dype institusjonelle, økonomiske forskjeller, og svært kompliserte styresett som drar i alle retninger. Videre har den libanesiske økonomien ikke hatt en reell økonomisk plan, ei heller styring fra regjeringen på over 30 år, og det finnes heller ingen klar økonomisk politikk i landet.
Dårlige utsikter til stabilitet
Så hvem skal komme Libanon til unnsetning? Ingen. Regjeringen finnes ikke, og ingen ny er blitt valgt, selv syv måneder etter at statsminister Hassan Diab gikk av som følge av eksplosjonen. Intet regjeringsmedlem har sagt unnskyld til folket etter eksplosjonen, da ‘ingen har skylden’.
Libanons mange kriser skyldes selvsagt ikke bare bomben som gikk av i fjor
Sittende president prøver iherdig å danne en ny regjering, men i et land med over 19 forskjellige religioner og 18 store politiske partier bare i Beirut, er det komplisert. Et av de mektigste partiene er det militante shia-muslimske Hizbollah-partiet (‘Guds parti’), som krever at den nye finansministeren er shia-muslimsk. Det er noe de mange kristne partiene er sterkt uenige i, selv når deres kristne president, Michel Aoun er alliert med Hizbollah og ønsker dem i regjering.
Siden 2017 har President Michael Aoun vært landets leder, selv om han ikke har hatt betydningsfull makt på over 60 år. President Aoun er lite likt av de kristne, og generelt av folket, spesielt da han uttrykte etter eksplosjonen at ‘de som ikke er fornøyd med Libanon kan forlate landet’.
Og det har folket også gjort. Siden 2019 har libanesiske leger og sykepleiere i store tall flyktet fra hjemlandet. En reell brain-drain og mangel på medisinsk personell er bare toppen av krisen. Hizbollah på sin side kan kun love en ting, og det er ikke stabilitet internt i landet, men beskyttelse fra Israel. Derfor vil veldig mange stemme på den militante gruppen.
Ingen gode alternativer
Frankrikes president, Emmanuel Macron, advarte president Aoun tidligere i år: «Landet ditt går snart under, dere er på randen av kollaps – dann en ny regjering!», og USAs president Joe Biden er også bekymret: «Den amerikanske regjeringen er svært bekymret for passiviteten til landets ledelse». Men den franske presidenten er likevel aller mest bekymret. For Libanon og Frankrike har tette, historiske, økonomiske og politiske bånd. President Macron sitt håp er at en ny regjering kan dannes uten at partiene trenger fullstendig politisk enighet, slik at tilliten fra det internasjonale samfunnet kan bygges opp igjen, og landet kan løftes fra krisen, selv med militante Hizbollah i regjering.
«Er det for sent?» «Ja», sier vennene mine som flyktet fra Beirut til Oslo. Og det er trist. For retningen landet beveger seg i er livsfarlig.
Den eneste som kanskje fortsatt har troen er president Macron. Han ble sett på som en litt spesiell gjest da han besøkte Beirut sin havn tre dager etter eksplosjonen i august 2020. Noen skrek: «Kom og bli vår president!», andre. «Ha deg vekk, koloniherre!». Macron sitt budskap under besøket var å forklare folket at en ny regjering, og med denne endelig fred, snart ville dannes. Men siden august 2020 er uenighetene bare blitt større. Hverken tidligere statsminister Saad Hariri, Aoun eller Hizbollah er gode valg, sier vennene mine.
De frykter nok en borgerkrig er rett rundt hjørnet. Et nytt Syria i verste fall, eller «kun en liten borgerkrig», i beste fall.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
