«I Norge er vi dårlige til å være uenige», skriver artikkelforfatteren.
Foto: Firuz Kutal
Å bruke språket og tanken for det den er verdt, er noe av det fineste vi mennesker gjør. I min egen oppvekst kunne jeg gjøre dette på ungarsk, norsk og fransk, skriver Sophie Matlary i dette innlegget. 
Sophie Matlary
Latest posts by Sophie Matlary (see all)

Språksøndag
Spalten for alle som synes språk – muntlig eller skriftlig – er spennende, forvirrende eller morsomt. Vil du bidra med en god historie om ditt eget eller andres møte med det norske språket? En ny teori? Et favorittuttrykk? Send mail til [email protected] og fortell!
—————————————————————————

Jeg liker å skrive og elsker diskusjoner: diskusjoner med mange perspektiver, ulike argumenter, og engasjerte deltagere er noe av det beste jeg vet. Jeg diskuterer gjerne med venner, fremmede og familie – ja nesten enhver som også ser gleden i å diskutere. Da er det fint å være norsk og bo i Norge, et land hvor ytringsfriheten står så sterkt, og er så verdifull.

Konfliktsky og debattsky

Å bruke ytringsfriheten sin, å dele en samtale, eller en diskusjon, det å bruke språket og tanken for det den er verdt, er vel noe av det fineste vi mennesker holder på med. En spontan eller planlagt utveksling av ideer, følelser, tanker, og gjerne ris eller ros. Det å diskutere på en interessant og givende måte, rundt spørsmål man ikke alltid kan enes om, er vel en av de raskeste måtene man kan bli litt klokere på. I Norge har vi «friheten til å formidle ideer og tanker i ytringer eller handlinger», gjennom ytringsfriheten, men jeg mener at vi bruker denne friheten altfor sjeldent: Vi har altfor få konstruktive debatter i Norge. 

Ofte ender debatter med at så snart man kommer inn på et tema man ikke enes om, enten det er debatter på TV, i aviser, skriftlig eller mellom venner, så stopper samtalen der. Man går altfor sjeldent i dybden på ting, «tar ikke ondet ved rota» når det trengs. Man vil ikke lage for mye støy, eller skape dårlig stemning, man vil ikke si at man er helt uenig med andre: Mange er nok svært konfliktsky, og med det også debattsky. 

I Norge er vi dårlige til å være uenige

Da jeg studerte i London, var jeg medlem i en debattklubb. Slike klubber finnes ved alle skoler og universitet i Storbritannia, og har som formål å lære opp elever i å delta, bli flinke i, og lære seg kunsten som ligger i det å kunne debattere på en konstruktiv og saklig måte. Elever lærer å diskutere samt å fremme perspektiver på en upersonlig og logisk måte, der motparten eller en selv kan vinne debatten kun basert på logikk, overbevisning og validitet bak argumentet man fremmer. Slike debatter kan gå hett for seg, men avsluttes alltid på en redelig måte likevel. 

Jeg har aldri sett slike klubber i Norge, da debattkulturen så å si ikke finnes her. Her har jeg heller erfart at vi er skikkelig dårlige på å være uenige. Med det mener jeg at vi ikke flinke til å være uenige på en konstruktiv måte. Jeg opplever ganske ofte at til og med venner, så kan man ikke diskutere ting åpent og enkelt. 

Er man ikke enig om verdispørsmål eller politiske spørsmål, så kan man nesten ikke sees, for det blir for ubehagelig. Den ene tar seg nær av at den andre ikke tenker likt, og når man har satt ord på noe man ikke er enig med hverandre i, da har man laget et stort gap i vennskapet. Enkelt sagt, nåtidens diskusjonskultur, gjerne rundt politiske spørsmål tillegges altfor mange følelser. 

Mye stillhet i demokratiske Norge

Men jeg erfarer ikke dette like ofte når jeg er i utlandet, eller når jeg hører mine foreldre, som kommer fra to ganske ulike kulturer, diskutere hjemme. Det å klare å være «enige i at vi er uenige» er en kunst, og en veldig viktig egenskap. Kan jeg ikke være uenig med andre, og likevel være en god venn? Kan man ikke være uenig og likevel passe inn? Har dette noe å gjøre med jantelovens krav til likhet? 

Jeg tar opp denne diskusjonen fordi jeg er lei av at man ikke kan skille seg ut i Norge. Jeg er lei av å se altfor mange stille mennesker som aldri tør si noen imot eller tør protestere. Tenk at i mange land tar folk jevnlig til gatene for å bruke sine få demokratiske rettigheter. I Myanmar pågår det blodige kamper nå. I Egypt er det 10 år siden den egyptiske revolusjon. I Norge, der vi har et godt institusjonalisert og liberalt demokrati, bruker vi så å si aldri denne rettigheten til noe som helst. 

Det er en plikt å ytre seg

Men det er jo vi, borgerne, som eier demokratiet, og det er vi som bestemmer hva slags politikk og samfunn som skapes, og ikke omvendt – regjeringen har ingen makt, de er jo valgt av oss, folket.

Man går altfor sjeldent i dybden på ting, «tar ikke ondet ved rota» når det trengs. 

Tiden vi er inne i nå er et spennende eksempel: Vi har levd med svært inngripende lover i over et år, lover som blir laget og oppløst om hverandre og som berører vår mentale og fysiske frihet. Nå skal jeg ikke gå inn i en debatt omkring gyldighetene av disse lovene, men jeg er sjokkert over hvor mange som har sittet pent stille hele veien. Noen få har ytret seg og forsøkt å skape debatt, men vi har aldri hatt en reell diskusjon gående omkring gyldigheten av de nye og inngripende tiltakene hver uke. 

Og det er synd, for det ligger en form for borgerplikt i et demokrati – der man deltar i den offentlige debatten, ytrer seg, og med det former samfunnet til noe bedre for den neste generasjonen.

Levende motsetninger

Vi er alle uenige, med andre, og med oss selv. Vi er levende motsetninger, som mennesker. 

De aller fleste av oss står for motsigende verdier: det er faktisk mulig å være for innvandring og samtidig ønske en restriktiv innvandringsmodell i Norge. Eller være vaksineskeptiker men likevel ta vaksinen. Å kritisere norsk utenrikspolitikk i Afghanistan men likevel synes det er bra at Norge er med i internasjonale operasjoner, slik som det også er mulig å være mot abort men likevel feminist i 2021.

Vokste opp med ungarsk, norsk og fransk

Norge er et land med dype daler og høye fjell – hvor det på et tidspunkt knapt fantes kontakt fra dal til dal – et langstrakt jordstykke med høye fjell, og hav på flere kanter. Norge er et land hvor ikke mange andre folkeslag har bosatt seg, før «vi nordmenn» bestemte oss for at dette landet var vårt. Norge er et land som har eksportert mye fisk og olje, men som ikke har hatt like mange viktige handelsruter som har gått på tvers av landet, og med det tatt imot nye kulturer og mennesker. Silkeveien ligger langt fra Norge kan man si. Norge er et land som på mange måter ligger langt, litt skjult oppe i Nord-Europa. Et homogent land, i alle fall utad.

Er det derfor det er vanskelig å diskuterer høylytt eller være uenige? Har vi levd ganske isolerte fra hverandre i lang tid, og med det synes konflikt er vanskelig? Vikingene hadde nok svart nei på det, men de er kanskje unntaket i norsk historie. 

Selv vokste jeg opp med mange kulturer rundt meg, mange språk, og veldig mange diskusjoner. Ungarsk, norsk og fransk var de tre store kulturene som preget min oppvekst, og to av disse kulturene er svært gode på å diskutere: den ene, franske, er flink til å pakke inn ting på en skarp og høflig måte. Den andre er veldig flink til å være ærlig: ungarere er profesjonelle i å si akkurat hva de mener. I tillegg vokste jeg opp med en politikermor; så jeg lærte meg noen av de smarte politiske triksene: «Hvis dere kjøper meg en is, så skal jeg ikke begynne å skrike». Litt sånn som president Erdogan når han sier at «Hvis dere ikke godtar kravene mine, så åpner jeg døren for alle Syriske flyktninger til Europa». 

Avsluttende vil jeg si at det er på tide at vi i Norge våger mer – at vi åpner sjelen og stemmen enda oftere og enda mer – for selv om vi kan se ganske like ut, har vi alle mye ulikt og viktig å by på, mange tanker og mange ord som må ut. Jeg tror det er grunnen til at ytringsfriheten er så viktig i Norge, nemlig fordi den er sunn, og livsviktig for mennesket. Vi burde alle bidra til den offentlige debatten og gjøre samfunnet bedre, vi burde alle si ifra når vi er uenige, og vi burde alle tørre stå opp for de tanker og verdier vi holder kjært. Selv om det er skummelt, så er det en viktig del av det å være menneske. 

Les tidligere tekster i Språksøndag, her:

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER