Foto: Nasjonalbiblioteket
Del 2
(Del 1 ble publisert den 14. april og omhandler primært den spennende historien om amerikanskfødte Ruth Ann Reese og hennes møte med Norge fra 1950-tallet og frem til hennes død i 1990. Den kan leses her.)
Ruth Ann Reese og Kirsten Elisabeth Alnæs har vært i mine tanker de siste månedene. De to kvinnene, begge født på 1920-tallet, reiste fra sine hjemland og bosatte seg i utlandet på slutten av 1950-tallet. Reese, ble født 10. mars 1921, i Hayneville, Alabama og gikk bort i 1990 i Oslo. Alnæs ble født seks år senere 8. mai 1927 i Hattfjelldal og gikk bort i Oslo i februar 2021.
Kvinnearbeid
Året etter at jeg leste om Ruth Reese i Oslo byarkivs rapport «Spor etter oss». Oslos multikulturelle arkiver (2007) fikk jeg vite om den norske sosialantropologen Kirsten Alnæs. Den pensjonerte Alnæs bodde på Skillebekk, et steinkast unna Nasjonalbiblioteket. En forsker i utlandet etterlyste tilgang til materiale hun hadde samlet inn på slutten av 1970-tallet i områdene som i dag tilsvarer Namibia og Botswana.
Reese og Alnæs bidro til arbeidet for og forståelsen av antirasisme og antikolonialisme, men deres bidrag er hittil underkommunisert i Norge. Hva kan arkivene fortelle oss om disse engasjerte samfunnsaktørene og tiden de levde i? Hva kan vi lære av deres innsats for å endre holdninger og forhold i samfunnet?
Sosialantropolog og vitne til kolonihistorie
Kirsten Elisabeth Alnæs var en skjult skatt innen norsk sosialantropologi. Hun studerte sosialantropologi ved Universitetet i Oslo (UiO) fra 1951 til 1957, med støttefag i nordisk arkeologi og psykologi. Da Ruth Reese kom til Norge mot slutten av 1950-tallet, tok Kirsten Alnæs sin mastergrad i sosialantropologi ved UiO. Da Reese bosatte seg i Norge i 1960 var Alnæs og familien på opphold i Uganda. Alnæs bodde flere år i det sørlige Afrika – først Rhodesia og senere i områder som er i dag Uganda, Namibia og Botswana, der hun studerte flere lokalbefolkningers livshistorie, sang og lokale tradisjoner.
Fra 1957 til 1960 reiste den nå gifte Kirsten Alnæs på feltarbeid i området som i dag er Uganda, der hun bodde sammen med folkegruppen Bakonzo. Dette var det første av flere feltarbeid i det sørlige Afrika. Etter flere feltopphold bosatte hun seg i London der hun var lektor i sosialantropologi og hun tok sin doktorgrad ved University College London. I 1995 avsluttet Alnæs sin doktorgrad ved University College London med avhandlingen Singing with the Spirits: A Study of Konzo Ritual and Song.
Afrikanske livsverdener og europeisk kolonisering
Jeg besøkte Alnæs i 2008 for å bli bedre kjent med hennes unike kildemateriale. Hjemme hos Alnæs fortalte hun om sin karriere i England og vi diskuterte livet som kvinnelige sosialantropologer. Hun pratet varmt om sitt feltarbeid i det sørlige Afrika, regionens ufattelige historie og menneskeskjebner som gjorde sterke inntrykk på henne. Hun delte minner, latter og refleksjoner om å være kvinne på feltarbeid der på 1960- og 1970-tallet. Hun var krystallklar i sin støtte til South West Africa People’s Organiastion (SWAPO)s frigjøringskamp i Namibia.
Alnæs viste meg notatbøker fra feltopphold i Botswana (1957-60) og Uganda (1977-79). Hun tok fram 37 lydbånd med opptak av intervjuer med personer fra folkegruppene Herero og Bakonzo. Alnæs var stolt over at hun hadde bevart livshistoriene til flere overlevende etter Tysklands krig mot hererofolket (1904-07), århundres første folkemord. I artikler og foredrag påpekte hun blant annet hvordan fortellinger om Herero-krigen bevares i deres musikk og sang, og relevansen ritualer og sang har for felleskapet. I artikkelen Living with the past: The songs of the Herero in Botswana (1989) diskuterer Alnæs innholdet i intervjuene på lydbåndene – førstehånds minner om Tysklands brutale kolonialregime i «Tysk Sørvest-Afrika».
Alnæs ble ekspert på andres livsverdener, lokalhistorie og kulturarv. Det etterlyste materialet besto av intervjuer med flere medlemmer av Herero-folkegruppen – mennesker som hadde overlevd den brutale konflikten (1904-07) mellom kolonimakten Tyskland og Herero-folket som i dag bor i deler av Botswana og Namibia. Den tyske kolonimaktens kolonisering av området førte til opprør blant lokalbefolkningene Damara, Nåma og Herero. I Namibia: Kolonialisme, apartheid og frigjøringskamp i det sørlige Afrika (1982) omtaler Tore Linné Eriksen Tysklands krigføring her som det første folkemordet av det 20. århundre. Alnæs’ forskning har vært av interesse for både folket og forskerne. Arbeidet bidro ikke bare til historieforståelse om Namibia, Botswana og Uganda, men også om de tidligere kolonimaktene Tyskland og Storbritannia.
Metoder brukt mot Herero – også brukt under annen verdenskrig
Hun betraktet historier, sang og musikk som medvirkende i samfunnet. Hun studerte hvordan muntlig historie og verdier kan overføres i sang og musikk, samt hvordan sang, musikk og ritualer bidrar til fellesskap, sosiale prosesser og historieforståelse. Sangene beskriver blant annet hvordan herero-folket, som døde av sult og tørst da de flyktet den tyske koloniherren, utgjør immateriell kulturarv med symbolske, instrumentelle og produktive egenskaper. Sangene og livshistorier som Alnæs studerte og samlet inn kan betraktes som muntlige arkiver for kolonihistorie, vitnesbyrd og inspirasjonskilder for Herero-folket.
Sangene, historiene og minnene til de som overlevde grusomhetene på krigsmarken Ohamakari tilhører kulturarven til Herero-folket. Alnæs sin forskning om Herero-folkets immaterielle kulturarv kan bidra til å legitimere deres historiske perspektiv og krav om oppreisning og rettferdighet for Tysklands koloniale virksomhet i det sørlige Afrika. Musikken, sangene og kosmologiene som Alnæs dokumenterte belyser en ubehagelig men uvurderlig del av verdens kulturarv. Europeisk kolonialisme er et mørkt kapittel i verdenshistorien. Arbeidet til Alnæs har vært med på å framheve de fornærmedes perspektiver og historier.
Alnæs har bidratt til forståelsen av Herero og Bakonzo folkenes kulturarv og historie, men også Tysklands historie som kolonialmakt. Det sies at så mange som 80% av Herero-folket døde som konsekvens av krigen mellom Tysklands kolonimakt og Herero-folket. Flere metoder og tankemåter som ble brukt mot Herero og andre folkegrupper i regionen skal ha blitt brukt flere tiår senere under Andre verdenskrig. Derfor omtales Herero-krigen som det første folkemordet av det 20. århundre.
Litteratur om andres livsverdener
Da Alnæs, på sin beskjedne måte, nevnte sin ungdomsroman Pio (1978), ble jeg enda mer nysgjerrig på kvinnen. Boken som var basert på hennes feltarbeid i Uganda på fra 1957 til 1960, handlet om den trettenårige gutten Pio og utfordringene lokalsamfunnet møter i utkanten av Ugandas regnskog.
Hvorfor en ungdomsroman? Litteratur er en effektiv måte å fortelle og lære om andres livsverdener, trene empati og solidaritet og bearbeide informasjon og problemstillinger om verden på. Pio representerte også en måte for Alnæs å påvirke verden på og opplyse nordmenn om europeernes ansvar for kolonialisme og konsekvensene historien har hatt for enkelte individer, lokalsamfunn og andre verdensregioner. Alnæs mottok Kirke- og undervisningsdepartementets debutantpris for Pio i 1978, og boken ble oversatt til svensk og dansk.
Alnæs i samlinger og arkiv
Mellom 1960 og 1966 bodde Alnæs – nå trebarnsmor – i Rhodesia (senere Zimbabwe) der ektemann og sosialantropolog Axel Sommerfelt jobbet på universitetet. Hun var engasjert i sosialt arbeid for politiske fanger og deres familier samt for arbeidsløse i et fattig boligstrøk i Harare. I Nasjonalbibliotekets digitalbibliotek kan man lese saker om situasjonen i Rhodesia og det sørlige Afrika under navnet Kirsten Sommerfelt (etter inngått ekteskap med Axel Sommerfelt) i en rekke aviser. Alnæs skriver om en fortvilet kvinne i Et møte i hverdagens Sør-Rhodesia, et reisebrev publisert i Dagbladet i januar 1963.
Arbeidet til Alnæs har vært med på å framheve de fornærmedes perspektiver og historier
«Hun er farget. Victoria er farget, det vil si blandingsrase. Jeg har kjent henne ett års tid, et tappert, arbeidsomt menneskene og enke. Hun har det utrygt og vanskelig. Men likevel har hun det et godt hakk bedre enn afrikanere. Velferdskontoret er bare for europeere og fargede. Hun var blitt sterk i stemmen da hun sa det. Sterk og stolt. Hun vet at nåtidens Afrika ikke er hennes, ikke tilhører noen med hennes hudfarge- Men framtida eier de.»
Alnæs ga mye plass til Victorias stemme i reisebrevet. Leseren opplever den afrikanske kvinnens fortvilelse og smerte. Kvinnens opplevelse av undertrykking og håpløshet resonnerer med Ruth Ann Reeses beskrivelse av rasisme og afroamerikanernes historie, kår og liv i USA.
— Du som er europeer kan ikke forstå hvordan det er å ha mørk hudfarge. Folk benytter seg av det, benytter seg av at man er fattig og ikke lett kan få en ny jobb når en har mistet den en hadde. De benytter seg av at vi er uten rettigheter, så vi ikke kan svare når vi blir hånt. Hvis en våger å svare, kan en komme i fengsel for å ha brutt loven om «Opprettholdelse av ro og orden», vet du.
Alnæs føler også medansvar for den uretten som Apartheid og kolonialismen utgjorde og for kvinnenes lidelse.
Hun snudde seg og gikk ut i gatemylderet. Snart var hun borte i den travle trafikken. Jeg stod og så etter henne. Og min hvite hud som gir meg privilegier landets egne barn ikke kan få, føltes som en anklage.
Reese etterlyste denne formen for solidaritet og ansvarliggjøring i en kronikk i 1959.
I sitt reisebrev publiserte i Friheten (Oslo), flere måneder senere 7 juni 1963 skrev Alnæs følgende om frigjøringsbevegelsen i Rhodesia i 1963:
«Inntil nå har nasjonalistenes parole vært ikke-voldelig kamp. Dette har ikke bare vært et fint ord å leke med, det har i aller høyeste grad gitt seg mange ut slag. En ikke-voldelig fremgangs måte stemmer også overens med hevdvunnen skikk i det afrikanske samfunnet.»
Privatarkivet etter Alnæs er bevart av Institute of Commonwealth Studies, University of London og består av syv esker med materialet om befolkninger i Uganda, Botswana og Namibia.
Parallell aktivisme i det sørlige Afrika og Norge
I Dagbladet tirsdag den 2. august 1966 kan man lese profilen som Ruth Ann Reese skrev om den afroamerikanske slaveriforkjemper Sojourner Truth. I den samme avisen kan man lese at Alnæs er lettet over at hennes daværende mann Axel Sommerfelt ble løslatt fra fengselet i Rhodesia der de hadde bodd i seks år. Kirsten Sommerfelts daværende mann, den norske sosialantropolog Axel Sommerfelt, sammen med andre universitetsansatte og -studenter fra University College, Salisbury ble fengslet av Ian Smiths Apartheid-regime i Rhodesia. Frigjøringsbevegelsene i det sørlige Afrika møtte sterk motstand fra de hvite makthaverne. I Rhodesia i 1966 ble 29 ansatte og 10 studenter ved universitetet fengslet.
Senere, på slutten av 1970-tallet, fortsatte Alnæs å støtte frigjøringsbevegelser i det sørlige Afrika, blant annet da hun jobbet frivillig for motstandsorganisasjonen SWAPO i nåværende Namibia. Både Reese og Alnæs hadde søkelys på antirasisme, solidaritet og sosial rettferdighet, samt kvinners likeverd og rettigheter. Mens Alnæs skrev, underviste og støttet frihet og antirasisme i det sørlige Afrika, kjempet Reese og mange andre for innvandrernes rettigheter i Norge og støttet den internasjonale motstanden mot Apartheid i det sørlige Afrika.
Individer, livshistorie og samtidshistorie
Reese og Alnæs arbeidet for å spre kunnskap om historie, kulturarv og sosial urettferdighet, og begge var opptatte av musikktradisjoners medvirkning i samfunnet. Reese ble kjent som artist, skribent og antirasisme-forkjemper i Norge. Kirsten Alnæs var sosialantropolog og forsket på kosmologi, sang og ritualer til Bakonzo- og Herero-folkegruppene som ble utsatt for europeisk kolonisering. Alnæs og Reese belyste statlig rasisme – segregering og kolonialisme – som beslektede inhumane ideologier og brudd på afrikaneres og afroamerikaneres menneskerettigheter.
Som klassisk sanger og antirasist drev Reese med folkeopplysning i Norge om afroamerikansk kulturhistorie, rasisme og den sosiale bevegelse for borgerrettigheter i USA på 1960-tallet. Hun engasjerte seg i arbeidet for antirasisme og rettigheter for kvinner med innvandrer- og minoritetsbakgrunn. Alnæs belyste i sitt arbeid som sosialantropolog andres livsverdener, kompleksitet og overlevelse. Alt dette kan man oppleve i arkivene – for første gang eller på nytt.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
