Foto: Adventures by Disney
Lena Irene Horie kan ikke tro at nordmenn vil bli minoritet i eget land. Dette skriver hun i et Utrop-innlegg den 19. april. Ikke så rart når hun nekter å forholde seg til hva jeg skriver og de tallene jeg har lagt frem. Hvit nasjonalistisk konspirasjonsteori eller ei, Hories tilsvar har ikke tilbakevist et eneste punkt i mitt innlegg.
Innvandringsliberale har flyttet målposten
Jeg har fulgt innvandringsdebatten siden 1980-tallet. Den gang var jeg på den innvandringsliberale siden i debatten. Fordi det ble argumentert ganske sterkt for at innvandrerne (den gang) utgjorde en så marginal gruppe at de aldri ville komme til å utgjøre en demografisk og kulturell trussel. De ville komme til å bli akkurat som oss og med det premisset som utgangspunkt så hadde de jo langt på veg rett. Men innvandrerne fortsatte å komme – år etter år – og i stadig større antall.
Da sitter vi med et ganske annet premiss og de innvandringsliberale begynte å flytte målposten. Derfor har argumentene gjerne endret seg fra at «de kommer til å bli som oss» til at «hva er egentlig problemet med at vi blir minoritet i eget land». Men Lena Irene Horie argumenterer litt som i gamle dager da man kunne slippe unna med det. Virkeligheten i dag er ganske annerledes og jeg har ikke tenkt til å la henne slippe unna med det.
Identitet kan være styrt av utseende
Lena Irene Horie titulerer seg som samfunnsdebattant og mor til barn med innvandrerfar. Da har vi jo noe til felles for jeg er far til to barn med innvandrermor, men hun er riktignok av europeisk opphav. På ekte nordnorsk manér går Horie rett på sak og spør om jeg mener at hennes barn ikke er etnisk norsk fordi hennes far ikke er norskættet og fordi hun ikke er lys og har blå øyne. Til det må jeg bare si at både mine og Hories barn er 50% etnisk norske, men hvorfor diskuterer vi det?
Men så er det jo dette med identitet som i kombinasjon med etnisitet kan være litt kinkig. Det er godt mulig at Hories datter vil komme til å vokse opp med en sterk norsk identitet men det kan også være at hun ikke gjør det, av noe av en så banal årsak som utseende. For nordmenn har jo stort sett vært, med noen unntak opp gjennom historien, hvite.
Min eldste sønn har for eksempel en veldig sterk «anglosfærisk» identitet (litt ubestemmelig anglo/amerikansk/irsk) og jeg tror det er fint lite jeg får gjort med det. Han vil helst snakke engelsk selv om han er født og oppvokst her. Men min datter er på mange måter rake motsetningen, hun har en veldig sterk norsk identitet og vil bare snakke norsk.
Identitet er noe som barna oppdager svært tidlig og som gjerne styres av noe så ubarmhjertig som utseende. Min datter oppdaget tidlig at hun ikke har «Elsa-hår» men «Anna-hår» fra den Disney-filmen Horie nevner. Jeg regner med at Hories datter har ingen av delene og at hun kan få problemer med å identifisere seg med noen av disse karakterene fra denne «norske» animasjonsfilmen.
Bort fra assimilering
Men selv om vår «hvithet» er et av våre fremste kjennetegn så består ikke nordmenn bare av blonde og blåøyde. Jeg husker jeg som liten la merke til journalisten og utenriksreporteren Bjørn Hansen i NRK som jeg syns liknet mest på karakteren Ben Redic Fy Fazan fra Flåklypa. Han har et «unorsk» utseende, men han er jo norsk, ingen kan ta fra ham det.
Det har nok vært mange forliste handelsskip langs Norges kyst opp gjennom historien. Men antallet var dog såpass beskjedent at det ikke førte til noen større diaspora eller befolknings- og kulturutskiftning. De overlevende som ble igjen giftet seg vel kanskje og fikk barn og de smeltet inn i den øvrige befolkningen. De ble assimilert og i dag, noen generasjoner etter, er de produktive medlemmer av samfunnet, betaler skatt og oppfattes og identifiserer seg som nordmenn. Men situasjonen i dag er en ganske annen da vi aldri i kjent historie har vært vitne til en så stor strøm av innvandrere til Norge. Assimilering ser ut til å være unntaket snarere enn regelen.
På verdimessig bølgelengde
Det kan som jeg påpekte fort oppstå problemer med å knytte sin identitet til det norske, også i såkalte blandingsekteskap. Hvordan ligger det an med identiteten hos de som ikke har noen norske foreldre? Ja, jeg vet at rent juridisk sett så er barn født av innvandrere norske. Men man må kunne utfordre den forestillingen.
Jeg har en venn fra India. Han er ikke norsk, men han har norsk statsborgerskap. De to tingene er ikke det samme. Min indiske venn har barn som er født og oppvokst i Norge. Dette er flotte unge mennesker men jeg vil til og med utfordre forestillingen om at de selv mener de er norske. Til tross for at de snakker flytende norsk og er født og oppvokst her. Deres indiske identitet virker sterkere. Det spiller liten rolle om man er født og oppvokst her, om man har gått i barnehage og skole her, snakker norsk flytende, eller har bodd her i flere generasjoner, om man ikke rent dypest sett identifiserer seg som norsk.
Den identiteten formes av utseende, av røtter og ikke minst om man i det hele tatt rent verdimessig er på samme bølgelengde. Det er altså vår etnokulturelle identitet som definerer oss, ikke bare den etniske eller kulturelle komponenten som isolerte faktorer.
Motstand mot assimilering størst blant muslimer
Når vi er inne på emnet verdier så kan vi komme inn på kvinnesynet som dominerer i den islamske verden. Horie syns det er så forferdelig at jeg linker til såkalte «islamfiendtlige» artikler fra Resett. Men islam er det mest fremtredende problemet i det multikulturelle Norge. Kunnskap om «fredens religion» er inngangsbilletten for svært mange av de som blir kritiske til en liberal innvandringspolitikk. Det er gode grunner for dette, for etter hvert som man lærer den religionen og kultur å kjenne så vil man helst ikke ha noe med den å gjøre.
Omtrent 80% av Norges befolkning består av såkalte hvite mennesker så man kan trygt si at det er typisk norsk å være hvit.
Vi ser også at motstanden mot assimilering er størst blant denne gruppen innvandrere. De vil ofte ikke bli som oss, de vil helst være noe eget og annerledes. I den ene svenske bydelen etter den andre, der Midtøstens kultur får dominere, hersker lovløsheten. Svenske myndigheter trekker seg tilbake i berøringsangst og frykt for å bli kalt rasist. Svenske tilstander ligger like om hjørnet for oss også om vi ikke passer oss.
Voldtektskultur
Horie etterlyser kilder på Erling Marthinsens påstand om voldtektskultur blant våre nye landsmenn. Den britiske grooming gangs-skandalen er såpass kjent at det burde være unødvendig. Disse grooming gangs er ikke britiske, de er hovedsakelig pakistanske og deres ofre kan levende skildre den nådeløse brutaliteten og hatet mot den vestlige kultur og vestlige kvinner. Vi snakker om flere titalls tusen ofre med store mørketall estimert helt opp til en million ofre. Ja, det har nok noe med islam å gjøre.
Homogene samfunn er mer fredelige
Omtrent 80% av Norges befolkning består av såkalte hvite mennesker så man kan trygt si at det er typisk norsk å være hvit. Det ønsker jeg Norge skal fortsette med å være. Noe annet mener jeg er rasistisk ettersom alle land bør ha rett til å bevare sin etniske og kulturelle egenart, i likhet med verdens forskjellige urbefolkninger. Om man virkelig ønsker etnisk og kulturelt mangfold og ikke ensretting så tror jeg heller det er vegen å gå. Jeg tror ikke vi har noe å vinne på å bli mer etnisk oppblandet, rotløse og identitetsløse. Bland litt woke-ideologi inn i alt dette og se det eksplodere.
Venstresiden påstår ofte hardnakket at etnisk og kulturelt mangfold er en styrke for nasjonalstaten. Men det er lite empiri som støtter en slik påstand. Den liberale akademikeren Robert Putnam forsket i flere år på kulturelt mangfold og konkluderte, til hans overraskelse og skuffelse, at dette underminerte tilliten i samfunnet. De mest stabile nasjonene er de med høy grad av etnisk og kulturell homogenitet fastslår professor i statsvitenskap John J. Mearsheimer.
Vi vil trolig ikke lykkes der andre har feilet
I dag er vi skrekkslagne vitner til «regnbuenasjonen» Sør- Afrika, som fremstår som det verste skrekkeksempel på hvor ille det kan gå om nordmenn blir minoritet i eget land. Det er stort sett tyst i media om dette for det er mye politisk prestisje å miste for de som har jobbet for å virkeliggjøre regnbuenasjonen.
Jeg kan også trekke frem britenes 800 år lange okkupasjon av Irland som et klassisk eksempel på hvor ille det kan gå når man prøver å skifte ut en befolkning med en annen. Etnisk og kulturelt var det heller ikke veldig store kontraster mellom de som ble forsøkt skiftet ut og de som ble brakt inn. Men de hadde hver i seg sterke identiteter og selv den dag i dag ulmer konflikten under overflaten.
Irland befinner seg nå i en fastlåst situasjon, splittet over nasjonal og religiøs identitet. Det er ikke vanskelig å forestille seg samme skjebne for Norge hvor forskjellene mellom vertsbefolkningen og settlerne er mye større enn mellom briter og irer.
Det er uansett temmelig naivt å tro at Norge skal være annerledeslandet og at vi skal lykkes der alle andre har feilet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
