Foto: U.S. Department of Defense
«Jeg er både bosnisk og norsk»
- Statsminister Jonas Gahr Støre, våkne opp! - 16.01.2024
- Fargerik begonia | Edita Ticevic - 19.02.2023
- Din egen vei er den riktige vei | Edita Ticevic - 14.11.2021
Det er nesten over ett år siden vårt fine land, Norge, hadde nasjonal nedstengning på grunn av Covid-19. Vi ble rammet av det farlige og dødelige viruset som kom til å herje over hele verden. 12. mars 2020 ble en dato som de fleste av oss nok aldri kommer til å glemme i nærmeste fremtid. I hvert fall ikke jeg.
Alt kom tilbake til meg
Under den såkalte lockdown-en ble jeg inspirert til å skrive og uttrykke meg i poesi. Spesielt i perioder hvor jeg kjente en enorm belastning, både fysisk og psykisk. Jeg hadde det vondt, men mest innvendig. Det gjorde vondt i brystet og forsøk på soving ble til våkne netter. All usikkerhet og uforutsigbarhet rundt pandemien, gjorde hverdagen vanskelig.
Jeg husker at jeg en vårdag i fjor satt på balkongen min. Solen skinte og jeg kjente stillhet rundt meg. Trærne sto stille, ingen fugler som kvitret, ingen mennesker å se. Det føltes som om ingenting rundt meg eksisterte, ikke engang meg selv. Aldri har jeg følt så mye tristhet og ensomhet. Ikke minst kom jeg til å tenke på mitt hjemland Bosnia. Hjemlengsel fylte mitt hjerte.
Da tok jeg en penn og begynte å skrive et dikt. Tårene rant nedover ansiktet mitt og dryppet ned på den rosa skriveboka mi. Ord og tanker kom ned på papiret. Minner fra krig og barndom satte seg fast i hodet, både vonde og fine. I hodet mitt ble det dannet ulike bilder: hus som brenner, folk som flykter, folks redsel og frykt, kaos og hamstring av mat i butikkene.
Hele barndommen kom tilbake. Det føltes mer eller mindre som at jeg var i en film eller at jeg drømte. Jeg var bare 11 år da Balkan-krigen startet i 1992, og jeg husket den dagen som om den var i går. At byen min nå sto i brann var ikke bare en dårlig film eller en drøm. Krigen var virkelig, og den fant sted. Dessverre.
Å finne lykke i små ting
Da vår kjære statsminister, Erna Solberg, kom med den nedslående beskjeden om nedstengning av landet, den 12. mars 2020 følte jeg meg overveldet. Plutselig, var jeg tilbake til en vond tid som jeg har forsøkt å glemme helt siden jeg kom til Norge.
Nå var jeg en jente på 11 år, redd og hjelpeløs. Igjen befant jeg meg i et kaos som jeg ikke forsto noe av. I flere dager var jeg engstelig og utrygg. Jeg gikk ikke ut i det hele tatt, og jeg hadde en følelse av at vi nå, i vårt trygge Norge, befant oss i en krig. Redselen gjorde at jeg ikke gikk i butikken, så jeg måtte ringe faren min for å spørre om han kunne handle mat for meg.
I dag, og hver dag, føler jeg meg velsignet og takknemlig for verdens beste familie og venner. Selv om vi ikke kunne møte hverandre, hadde vi gode samtaler over telefonen og via sosiale medier. Den gode relasjonen med dem som sto meg nærmest, gjorde meg trygg og dette hjalp meg gjennom den vanskelige tiden under pandemien.
Mens jeg satt der på balkongen min på Haugerud, med hendene i fanget og gråt, samtidig som jeg prøvde å skrive diktet, hørte jeg fugler kvitre. Det var vår og dagen var så fredelig og vakker. De grønne og lange grenene på trærne bøyde seg så høyt mot himmelen. Hvite blåveis, firkløver og gule løvetann tittet nå frem fra gresset. Selv rosene under kjøkkenvinduet begynte å blomstre og komme til liv.
Jeg elsker denne rosen, fordi denne type rose hadde vi i vår hage i Bosnia. Jeg husker fortsatt lukten av den. Bestemoren min pleide også å lage te av klatrerosen. Mens tankene vandret i hodet så innså jeg at denne rosen trengte pleie og kjærlighet. Så, under nedstengningen og isolasjonen, hadde jeg så mye fritid at jeg fikk lyst til å gjøre ting som ga meg glede og ro i sjelen.
En morgen gikk jeg ut og begynte å jobbe i hagen min, for å gjøre nytte av meg. Jeg forsto at jeg ikke kunne få korona til å forsvinne, men jeg kunne i det minste gjøre hagen min fin. På få dager kom denne hagen til liv igjen.
Å gi plantene mine litt kjærlighet og omsorg, føltes for meg som om jeg oppnådde noe verdifullt, stort og viktig. Det er skjønnheten i livet, å finne lykke i små ting. Kanskje mange av oss gjorde akkurat dette under koronatiden som satte alle våre liv på vent.
Naturen, god helse og familie
Da mitt hjerte og sinn fokuserte på fuglekoret utenfor, begynte jeg å føle lettelse, håp og lykke. Til slutt var jeg ferdig med å skrive diktet, og jeg leste det flere ganger. Det gikk opp for meg at dette diktet ikke bare handlet om å huske alle de dårlige minnene i fortiden min, og hvordan nå pandemien påvirket livet mitt.
Dette diktet handlet om håp, kjærlighet, hjemlengsel, vennskap og frihet. Det handlet om følelsen å være fri når jeg følte meg fanget. Jeg og resten av verden sto nå overfor en situasjon som vi ikke hadde kontroll over. Covid-19 var et dødelig virus, og fremtiden for oss alle var og er fortsatt farlig og usikker.
Situasjonen vi befinner oss i, har rammet oss på så mange måter som vi ikke engang kunne forestilt oss. Mange av oss har mistet jobben eller kanskje en bedrift som vi har brukt flere år på å bygge opp. Samtidig har vi mistet våre kjære på grunn av Covid-19. Men, det viktigste og mest sårbare av alt, er at jeg tror vi har mistet «den menneskelige relasjonen», som vi har behov for i vår hverdag.
For vi må holde avstand, følge smittevernreglene, og tilpasse oss til en annerledes hverdag som vi ikke er vant til. Men, som et gammelt ordtak sier: «Det finnes alltid lys i enden av tunnelen». Kanskje vi kan si at pandemien har hatt en veldig positiv effekt på mange av oss. Kanskje den kreative siden av oss plutselig har våknet, og vi startet på å ta fatt i en hobby vi hadde så stor sans for, men ikke hadde tid til å gjøre før. Og kanskje vi fikk lyst til å virkeliggjøre en drøm som vi ikke kunne oppnå på grunn av alt annet vi måtte gjøre. Noen av oss fikk også mer kvalitetstid med familie og venner som vi hadde forsømt.
Jeg tilbrakte selv veldig mye av min tid i naturen og med familien. Hvis det er noe vi alle virkelig burde være takknemlige for på denne jord, så er det naturen, god helse og familie. Disse tingene har mer eller mindre hjulpet oss til å klare oss gjennom denne tiden. Både jeg, og sikkert flere andre, forsto også viktigheten av å være til stede, være ydmyke og tålmodige. Vi lærte mye om oss selv, være individer, men også være en del av fellesskapet.
Hold ut litt til
Pandemien er blant oss. Den er tilstedeværende. Den merkes godt og har satt sine spor overalt, spesielt i Oslo. En ting jeg vet helt sikkert, er at alle har vært sterke og modige, tålmodige og samarbeidsvillige. På den annen side har vi også vært ganske lei av Covid-19, for den har nå herjet i over ett år. Vi vet ikke når dette er over. Men, kjære Oslo og alle dere der ute: en ting vil jeg be om. Hold ut litt til, så er vi snart i mål. Jeg vet at vi kan, fordi vi er et fantastisk bra team. Én for alle og alle for en.
Som min favorittpoet, William Shakespeare, en gang sa: «This too shall pass».
Det gjør vondt
sola skinner
jeg lukker øynene
husker minner
da jeg var barn
var jeg så fri
jeg trodde jeg var en fugl
som kunne fly
alt var så enkelt
ingen tristhet
ingen tårer
jeg hadde en barndom
krigen tok den
dypt i sjelen
det sårer
det gjør vondt
det jeg nå føler
hvor er dere nå
min barndoms venninner
jeg lengter etter dere
kom og sitt med meg
sola skinner
kom
sammen kan vi skape nye og gode minner
det er ikke slik
at livet bare skal forsvinne
men at vi igjen løper på den grønne eng
og plukker blåveis i samme sleng
jeg kan aldri glemme
det krigen har gjort
skilt oss fra hverandre
og fordrevet våre drømmer
drevet oss bort
Til Suzana og Vesna (som jeg ikke vet hvor er i denne verden)
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
