Foto: Pakistan International Airlines 1979
- Afrikanere i Norge gjennom 400 år - 26.10.2023
- Oversett av historiebøkene: Afrikanere i Norge | Yacoub Cisse - 28.06.2021
- Både Norge og norskpakistanere i endring | Yacoub Cisse - 06.05.2021
Shabana Rehman har vært en viktig bidragsyter i debatten om pakistanere i Norge. I 1996 begynte hun å skrive som spaltist i VG. I mange artikler og TV-opptredener tok hun et oppgjør med det norskpakistanske miljøet.
Noen ville at Shabana Rehman skulle tie
Rehman er født 14. juli 1976 i den pakistanske millionbyen Karachi. Hun kom til Norge med foreldrene sine, og vokste opp i den flerkulturelle bydelen Holmlia.
I artiklene sine og senere i flere bøker beskriver hun de vanskelige forholdene i det pakistanske miljøet. Hun har skildret det som lukket, mannsdominert, voldelig, og ikke minst som ganske føydalt.
Hun har kritisert A- og B-gjengen som drev med mafiavirksomhet. Hun beskriver noen ganger kvinner fra miljøet sitt som svake, lydige og i noen tilfeller som misbrukte. Hennes unike stemme ga oss et bilde av hvordan det var å være pakistaner i Norge – i alle fall sett med Shabanas øyne. Hun ble mottatt som heltinne av etniske nordmenn og mange innvandrere, men noen likte denne kvinnen dårlig, hun som torde å kritisere miljøet sitt.
Det ble igangsatt debatter på TV, i radio, og på nettet om pakistanere i Norge. I boken Muslim i Norge (2003) skriver Sissel Østberg:
«Mange nordmenn elsker stand up-komikeren Shabana Rehman. Slik jeg ser det, er det ikke fordi hun bygger en bro over til ‘de andre eller representerer ‘innvandrerkvinner’, men fordi hun er som ‘oss’. En god integreringspolitikk er å tåle det som er annerledes. En god integreringspolitikk har rom for en Shabana Rheman, som bryter med sitt opprinnelige miljø og sin religion, men den har også rom for dem som ønsker å bevare sin tro og sine kulturelle verdier – selv om det går på tvers av flertallets syn. Utfordringene i Norge ligger ikke i å måtte velge mellom en Shabana Rehman og en kvinne med hijab, men å se det store spekter av menn og kvinner som lever sine vanlige hverdagsliv. De følger tradisjoner, bryter tradisjoner, praktiserer sin religion eller praktiserer ikke sin religion, de elsker sine barn, krangler med sine ektemenn og bekymrer seg over framtiden. De lever i Norge, men har også en del verdener. De åpner seg for nye ting, men kan også lukke seg og danne motstrategier.»
Rehman fikk mange trusselbrev og lite hyggelige kommentarer. Det ble til og med avfyrt skudd mot familierestauranten på Grünerløkka for en del år siden. Hvem ønsket å få Shabana til å tie?
En gruppe enslige menn kom til Norge i 1967
På grunn av engasjementet sitt mottok Rehman flere priser, blant annet Fritt Ord-prisen i 2002, som hun delte med Aslam Ahsan, og samme år også Scheiblers Hederspris. Shabana er ikke bare skribent, men også stand up-komiker. Og i år debuterte Shabana som kommentator for NRK.
Hovedtemaet i denne teksten er ikke Shabana Rehman, men pakistanere i Norge. Jeg ville allikevel starte med Shabana fordi hun har vært en viktig bidragsyter i debatten om norskpakistanere.
Når kom de første pakistanerne til Norge? Hvem var de? Og hvordan gikk det med dem? Hvordan fant pakistanere seg tilrette i Norge? Hva slags bilde av pakistanere i Norge har du?
De første pakistanerne kom til Norge i 1967. Det var en gruppe av enslige menn, som kom fra Kharian-området i Punjab-provinsen.
En ny verden etter 1945
Etter annen verdenskrig trengte europeiske land å bygge opp økonomien. Den britiske staten trengte for eksempel arbeidskraft til helse- og transportsektoren. Landet var ødelagt på grunn av krigen. Det ble hentet arbeidskraft fra India, Pakistan, og Karibia. De fikk tilbud om jobb ved ankomsten. 1960-årene så en sterk økonomisk vekst i flere europeiske land, så som Tyskland, England, Frankrike – og senere i de nordiske landene. Flere sektorer som byggeindustrien, transport og helse hadde et akutt behov for arbeidskraft.
Stort behov for arbeidskraft i Skandinavia
Sverige var først ute blant de nordiske landene med å hente finsk arbeidskraft og senere thailandske fremmedarbeidere. Danmark fulgte etter med å hente tyrkere, marokkanere og pakistanere. De ble kalt fremmedarbeidere. Året var 1967 da de første kom til Norge. Ifølge Sissel Østbergs Muslim i Norge (2003) hadde flere av disse bekjente i land som Storbritannia.
Til Norge kom det først en gruppe på ti. Kort tid etter fikk de tilbud om arbeid i fabrikker og restauranter. Den pakistanske innvandringen kan sammenlignes med andre innvandringer til Europa. Først etablerte mennene seg, og deretter hentet de ektefellene fra hjemlandet.
Østberg skriver at landet hadde behov for arbeidskraft. Man ble tipset om bosted og arbeid av slektninger eller venner, og man reiste ut som en representant for familien eller som individuell lykkejeger.
Pakistanerne organiserer seg
Selv om de første pakistanerne som kom til Norge for over 50 år siden fikk jobb med det samme, var boligsituasjonen prekær for mange. Mange bodde i pensjonater. Matlagingsmulighetene var begrenset. Det var ikke lett å lære den nye kulturen. I boken Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til Norge (2009) skriver Mahmona Khan at mange pakistanere kom fra Kharia i Punjab-området.
Mellom ti og tyve fremmedarbeidere kom med båten fra København til Oslo hver dag. De ble stanset av sivilkledde representer fra fremmedpolitiet. De som var uten penger ble utvist, skrev Arbeiderbladet. Videre skriver Khan om sin far. «Pappa slet mye med å lære seg språket og har tross lang tid i Norge fortsatt vanskeligheter med å uttrykke seg. Det han ikke hadde problemer med, var å lære seg nye arbeidsoppgaver fra jobb til jobb»
Boligsituasjonen var svært kritisk fordi mange ikke kunne leie fordi de var nyankomne. Hospitsene var fulle og var for dyre. De få som fikk plass måtte dele rom med fire eller fem andre. Sommeren 1971 måtte Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Oslos skolemyndigheter gå sammen om et 40-dagers innkvarteringstilbud for 200-400 fremmedarbeidere, hovedsakelig pakistanere ved Majorstua skole.
Våren 1971 kom ytterligere 600 pakistanere, og flere utover sommeren. På grunn av vanskelige kår og prekære bosituasjoner bestemte pakistanere seg for å organisere seg.
I 1975 ble de pakistanske foreningene enige om å danne en felles organisasjon. Ifølge Khan møttes hele 1500 mennesker for å danne Pakistan Norwegian Welfare Organisation. Østberg forklarer økningen av antallet pakistanere i Norge med familiegjenforening.
Mer mangfoldig innvandrerbefolkning nå
I 2001 bodde det til sammen 23 581 mennesker med pakistansk bakgrunn i Norge. Disse bor hovedsakelig i Oslo-området, men også i Stavanger, Bergen og Trondheim.
Fremmedarbeidere, som de i sin tid het, er blitt en del av Norge
I dag bor det nærmere 40 000 med pakistansk bakgrunn i Norge. I 2009 utgjorde pakistanerne den største befolkningsgruppen med bakgrunn fra utenfor Norge, før svensker, dansker, vietnamesere og somaliere. Økningen de siste 20 årene skyldes at flere pakistanere fødes i Norge, og at flere fortsatt henter ektefellene sine i hjemlandet.
I boken Hva er innvandring (2006) tar forskeren Grete Brochmann opp prinsipielle og sosialpolitiske spørsmål rundt innvandring. Videre problematiserer hun debatten om innvandring. «Folk flytter. Dette er et historisk faktum.» Slik begynner Brochmann. Videre skriver hun at antallet som kommer i dag, er vesentlig større enn i tidligere perioder. Sammensetningen av innvandrerbefolkningen er i dag klart mer mangfoldig når det gjelder nasjonal, kulturell og religiøs bakgrunn.
Både Norge og den pakistanske befolkningen i landet er i endring
Forskeren argumenterer med at innvandring skyldes internasjonalisering /globalisering. «Det er ikke noe nytt at folk flytter», sier hun. I dag er ikke pakistanere den største gruppen av innvandrere: De polske innvandrerne utgjør omlag hele 100 000 personer.
I 2007 var polakker for første gang den største innvandrergruppen i Norge (med svensker og pakistanere like bak). Mange europeere, ikke minst fra Sverige og Polen, bor i Norge en tid, pendler til hjemlandet i helger og ferier, og har ingen planer om å slå seg ned her. – De kan sammenlignes med sesongarbeidere, men rent faktisk ender mange opp med å bli, skriver Thomas Hylland Eriksen og Torunn Arntsen Sajjad i Kulturforskjeller i praksis (2020). Norge er i forandring, og den pakistanske befolkningen er også i forandring.
Sosialt effektive fordommer
Våre mentale bilder er vår oppfatning av andre. I sosiologi kalles det stereotypier. Ordet «stereotyp» er dannet av det greske «stereo» (‘fast’) og «typos» (‘form’); altså «stivnet i sin form, ensformig, uforanderlig». En stereotyp er et forenklet mentalt bilde av et individ eller en gruppe mennesker som har noen felles karakteristiske – eller stereotypiske – kvaliteter.
Stereotypier er altså forenklede beskrivelser av antatte kulturtrekk ved bestemte typer av mennesker, som fungerer grensesettende i forhold til dem. De er med andre ord en type sosialt effektive fordommer. Mange har stereotypier om fremmede folk, men kan også ha stereotypier om for eksempel kvinner, menn, arbeidere og kongelige. Stereotypier kan også fungere som selvoppfyllende profetier. Den dominerende gruppen kan gjøre en dominert gruppe til skattesnytere, konemishandlere, islamister, dumme, mindreverdige, terrorister, ikke som «oss», ikke nordboer m.m.
Flere tar høyere utdannelse
I en positiv stereotypi beskrives gjerne norske pakistanere som dynamisk, flinke og arbeidsomme. Flere pakistanske menn som startet grønnsaksbutikker har klart seg godt økonomisk. Videre har de klart å ansette flere familiemedlemmer. Det finnes mange slike historier i bydelen Grønland i Oslo.
Flere pakistanere har også markert seg i den offentlige debatten: Syed Mujahid Ali, Quaiser Saeed, Aslam Ashan, Khalid Salimi, Fakhra Salimi, Mah-Rukh Ali, Shabana Rehman, Akhtar Chaudhry, Mahmona Khan og den nyankomne Usman Khan, Shoaib Sultan, Rubina Jaffa, Kadafi Zaman, dekkmillionæren Tommy Sharif, Venstre-politkeren Abid Raja, forfatter Gulraiz Sharif og Iram Haq – for å nevne noen.
Siden slutten av 1990-tallet har flere og flere unge pakistanere tatt høyere utdannelse ved ulike norske universiteter. Det skyldes at flere pakistanske ungdommer enn tidligere nå ønsker å ta høyere utdannelse. Resultatet er at flere og flere menn og kvinner med pakistansk familiebakgrunn har fått høyere utdannelse innen blant annet legestudier, salg og media. Det er blitt sagt at det er mammaene som er grunnen til at barna deres gjør det så bra.
Prestasjonspress?
Nylig skrev legen Wasim Zahid en artikkel på nettsiden nyemeninger.no om ambisiøse innvandrerforeldre som presser barna sine ekstra hardt med tanke på skole og utdanning. Ifølge BI-professor Tor W. Andreassen skaper de vinnere som utkonkurrerer «late» norske barn på det fremtidige arbeidsmarkedet. Norsk-indere er sterkt representert i økonomistudier, mens norskpakistanere er overrepresentert på de medisinske fakultetene. De jobber hardt, og oppnår gode resultater.
Jeg vil mene at årsaken til denne utviklingen er en annen enn den som presenteres i media. Myten om tigerforeldre er overdrevet. Alle mine søsken har høyere akademiske utdannelser, men vi ble aldri presset av våre foreldre. De ba oss om å gjøre våre lekser, men de sjekket aldri om de ble gjort. Hadde overambisiøse innvandrere vært et generelt trekk blant innvandrere, ville de fleste av andregenerasjonsbarna i dag hatt høye utdannelser. Noe som ikke nødvendigvis er tilfellet.
«Den voldelige innvandrermannen»
Også negative stereotypier, spesielt av pakistanske menn, kommer til overflaten i norske medier, skriver forsker Espen Whale:
«Bildet av innvandrermannen er ofte knyttet til voldelige og kriminelle gjenger, religiøs fundamentalisme, tvangsekteskap, kvinneundertrykking i hjemmet, samt et nedverdigende syn på norske kvinner og på «fornorskede» kvinner med innvandrerbakgrunn. Problemet med denne framstillingen er overfokusering på disse negative aspektene ved menn med innvandrerbakgrunn – og at negative handlinger forklares med opprinnelseslandets kultur.»
De er kommet for å bli
Norge er i forandring. Den første generasjon av pakistanere som kom for over 50 siden er blitt eldre. Fremmedarbeidere, som de i sin tid het, er blitt en del av Norge. Noen av dem har reist tilbake, men mange har valgt å bli. Deres barn og barnebarn er blitt en del av det nye Norge. Fremmedarbeidere er blitt til norskpakistanere.
For mange tok det flere tiår å etablere seg. Å lære seg språket var en utfordring. De første som kom hadde det tøft. Norge er blitt et av verdens rikeste land, og i dag bor det omkring 40 000 pakistanske innvandrere her. I boken Kulturforskjeller i praksis skriver Eriksen og Sajjad: «Det er utelukket at Norge i overskuelig fremtid skal bli et etnisk ‘rent’ samfunn.»
Debatten om innvandrings- og flyktningspørsmål kan derfor ikke handle om hvorvidt vi ønsker å ha innbyggere uten norsk stamtavle i dette landet eller ikke. Det vil vi fortsette å ha, uansett hvor mye enkelte måtte ønske å unngå etnisk blanding. Norskpakistanerne er blitt en del av det nye Norge.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
