Foto: Rødt Nytt
25. mai 2020
– Kunne det ha vært meg, min sønn eller mine brødre? Han er noens far, sønn og bror. Dette er en familietragedie og en hendelse som vil forandre det symbolske landskapet for folk i Minneapolis, USA og andre steder i USA.
Disse var mine tanker den første gangen jeg så videoopptaket av de siste ni minuttene av George Floyds liv den 25. mai 2020. Mange har spurt meg hvorfor denne saken førte til så mange protestdemonstrasjoner i USA og utallige mobiliseringer over hele verden.
Hvorfor stilte så mange opp for å vise solidaritet med en mann omtalt som kriminell, rusmisbruker og mye annet? Hvordan kan man være sikker på at drapet på Floyd var et eksempel på strukturell rasisme? Særlig det siste spørsmål har vært vanskelig å forklare for folk.
Svarte liv i USA – mye overvåket, lite beskyttet
Black Lives Matter ble etablert i 2013 etter at George Zimmerman ble frifunnet for drapet på tenåringen Trayvon Martin. Ungdommen var på vei hjem fra butikken der han hadde kjøpt seg brus og godteri da han ble forfulgt av den selverklærte nabolagsvakten Zimmerman, som angrep, skjøt og drepte Martin.
Zimmerman mente at Martin både så ut og oppførte seg mistenkelig. Det samme skjedde Ahmaud Arbery, 25-åringen som var på en joggetur i et nabolag i Georgia da tre bevæpnede menn forfulgte, angrep, skjøt og drepte ham i 2020.
Samme år ble Breonna Taylor (26) skutt og drept av politiet mens hun sov i egen seng, da de stormet hennes hus uten varsel midt på natten i Kentucky.
Walter Scott (50) løp fra politiet og ble skutt i ryggen av politiet i South Carolina i 2015. Etterpå påstod politiet at Scott forsøkte å få tak i politimannens taser eller pistol, men videoopptaket motbeviste løgnen.
Den 12-år gamle Tamir Rice lekte med en lekepistol i parken da han ble skutt av politiet i Ohio i 2014.
Samme år ble Michael Brown (18) skutt og drept av politiet i Ferguson, Missouri bare et par dager før han skulle begynne på universitetet. Hans lik lå midt i gata i mer enn fire timer, og drapet førte til tre dager med protester i byen.
Eric Garner stod på et gatehjørne i New York City og solgte løse sigaretter da han ble angrepet av politiet som brukte kvelertaket som førte til hans død i 2014.
– Hvor mye er et svart liv verdt i USA?
Starten på devaluering av svarte liv
For noen gjennomsyrer spørsmålet «Hvor mye verdsettes et svart liv?» det symbolske landskapet i USA. Spørsmålet ble relevant da de første slavene med afrikansk opphav ankom territoriet i 1619.
Fremstillinger av nasjonen og det nasjonale bygger på en rekke bærende ideer om samfunnets folk og historie. Hva har blitt bærende ideer om samfunnet i USA? Hva er premissene for tilhørighet i perioden post Trump? Hvordan oppleves tilhørighet av urbefolkninger, afroamerikanere, personer med «latinX»-bakgrunn og andre medborgere?
I 1619 ankom en gruppe ca. 20 fangete afrikanere til Virginia Colony med skipet White Lion som var drevet på vegne av nederlandske aktører. Afrikanerne hadde blitt tatt til fange av et felles afrikansk-portugisisk raid mot kongeriket Ndongo i dagens Angola. De landet ved Point Comfort, nå staten Virginia, i den engelske kolonien, og derfor betraktes året 1619 som slaveriets begynnelse i USA.
Det var også begynnelsen på devaluering av svarte liv samtidig som europeere erobret større og større områder og drev urbefolkninger fra sine territorier med vold og tvang. Dette er den mørke siden av USAs kulturarv, og for mange utgjør fortiden byggestein i dagens symbolske landskap.
Rasisme kjernen i menneskehandel
George Floyds død handler om mer enn strukturell rasisme og politivold. Saken handler også om hvordan enkelte individer og grupper opplever tilhørighet i samfunnet. Tilhørighet beskriver det å høre til eller høre sammen med noe. Det er en opplevelse og idé om individets forhold til og samspill med samfunnet og omverden.
Afroamerikanere kan betraktes som nasjonale minoriteter i USA. Vår historie i landet utgjør et forstyrrende element i det symbolske landskapet, en historie som er langt fra nøytral, og som er flertydig, tvetydig og et av de mørke kapitlene i landets historie.
Slaveriet og rasisme har også tilknytninger til flere mørke kapitler i verdens historie, når man også aksepterer at rasisme var kjernen i både menneskehandelen som utgjorde den transatlantiske slavehandelen og europeisk kolonialisme i mange verdensregioner.
Hvem hører til, og på hvilke premisser?
Historieforståelsen av folkemordet på urbefolkninger i territoriet, slaveriet og rasisme – måten USA ble til – har blitt en kamp om USAs identitet, fortid og fremtid. Det har munnet ut i konflikter over flagg, monumenter, pensum og fakta.
For samfunnsviter Marc Howard Ross avslører kulturell konflikt bekymringer for «inkludering og ekskludering fra et samfunnssymbolsk landskap» og «politikken om aksept, avvisning og tilgang til et samfunns ressurser og muligheter» (Ross 2009: 1).
Vår historie i landet utgjør et forstyrrende element i det symbolske landskapet
Han forklarer symbolsk landskap som en konstellasjon av følelsesmessig viktige og synlige arenaer og landemerker. Det inkluderer offentlige samtaler og rom, men også institusjoner som museer samt monumenter, minnesmerker og minnesteder tilknyttet kritiske og historiske hendelser. Disse kan forbindes med representasjon og fremstillinger av forskjellige grupper, som for eksempel validering og inkludering eller bagatellisering og ekskludering av aspekter ved deres historie og opplevelser. Ross reiser sentrale spørsmål om tilhørighet og det symbolske landskapet.
Hvem er til stede og hvem er fraværende i offentlige representasjoner? Hva er egenskapene til disse menneskene og gjenstandene som er portrettert i dem? Hvem kontrollerer representasjonene og i hvilken grad er de omstridt? Hvordan fremstilles hierarki og hvilke kvaliteter er knyttet til bestemte posisjoner i et samfunn? (Ross 2009: 7).
Hvordan erfaring, opplevelse av samfunnet og ideer om tilhørighet kommer til uttrykk i den offentlige samtalen er viktig. Media, institusjoner og individuell praksis, fortellinger om nasjonen og selvhistorisering kan uttrykke ideer og hvem som hører til og på hvilke premisser. Dette tenker jeg på hver gang de samme naboene spør meg om jeg jobber eller bor i boligblokka.
Å endre fortellingene om tilhørighet
Dagens krav om sosial rettferdighet har sine røtter i historiske forhold. Uenigheter om strukturell rasisme i USA og andre samfunn kan representere uadresserte «psykokulturelle dramaer» og fortellinger om tilhørighet, ifølge Ross.
Uoffisielle og glemte fortellinger om ulike grupper i samfunnet retter oppmerksomhet mot konsekvenser av opplevd urettferdighet i fortiden og samtiden. Mange i USA, for eksempel, opplever en pågående bagatellisering av landets historiske forhold og deres konsekvenser for urettferdighet i samfunnet i dag.
Selv om situasjonen i dag er bedre enn for hundre år siden, skaper opplevelser av urettferdighet i dag nye dramaer, kritiske hendelser og lidelse som kan oppleves som en forlengelse av forhold i fortiden.
Hvordan vi forstår «inkompatible identiteter» og motstridende interesser kan kaste lys over underliggende spørsmål om kulturelle kamper og historieforståelse. Det sies også at det å endre eller fremstille flere fortellinger om en gruppe eller samfunnets historie kan legge til rette for konstruktiv konflikthåndtering.
Hvordan kan man endre fortellinger om tilhørighet i samfunnet slik at mennesker bedre kan forstå hverandres opplevelser og erfaringer? Hvorfor bør vi gjøre det?
Felles oppfattede trusler – og rettigheter
Ross beskriver «psykokulturelle fortellinger» som forklaringer på hendelser – store og små – i form av korte, fornuftige beretninger (historier) som ofte virker enkle. Slike fortellinger, behøver ikke å være homogene, men kan dekke de følelsesmessige behovene til en gruppe.
De kjente symbolene kan knytte mennesker sammen, forsterke en kjent forståelse av verden og gi trygghet i en tid med emosjonell nød. Dette er en rimelig forklaring på hvorfor så mange mennesker mobiliserte for å vise sin forakt for drapet på George Floyd. Hans død sammenfalt med en periode med, eller bidro til, emosjonell nød opplevd i hele verden.
«Konkurrerende» og tilsynelatende uløselige påstander om rase og afroamerikaneres historie, erfaringer og identitet i samtiden utløste en type situasjon Ross omtaler som «psykokulturelle dramaer». Disse kontroversielle hendelsene handler om oppfattede trusler eller rettigheter som er knyttet til sentrale ideer i en gruppes kjerneidentitet. Så det er viktig å forstå de symbolske og praktiske utløserne eller ‘triggere’ som George Floyds møte med politiet berører. For mange borgere påvirket utløserne sterke meninger og følelser som mobiliserte folkehav i USA og mange andre steder i verden.
Utvidet landskap
For mange har butikken Cup Foods og George Floyd blitt til nye landemerker i USAs og verdens symbolske landskap. Solidaritetsmarkeringene knyttet sammen steder og mennesker i hele verden med George Floyds familie, andre demonstranter, Minneapolis, MN og andre byer i USA.
ASA (African Student Association) og ARISE (Africans Rising in Solidarity and Empowerment) arrangerte solidaritetsmarkeringen «We Can’t Breathe. Justice for George Floyd» i Oslo den 5. juni 2020. Markeringen samlet over 15 000 demonstranter.
For meg som afroamerikaner bosatt i Oslo, utgjorde appellene og protestplakatene i Oslo en unik opplevelse og referansepunkt i et utvidet symbolsk landskap. Budskap om tilhørighet og opplevd urettferdighet i USA, Norge, Brasil og i verden ble forenet. Appellene og protestplakatene avslørte at uavhengig av forskjellige historiske utgangspunkt, oppleves former for urettferdighet og diskriminering i de fleste samfunn.
Flere protestplakater jeg så i Oslo omtalte norske aktører og forhold. For eksempel omtales Benjamin Labaran Hermansen, Eugene Ejike Obiora, Arve Beheim Karlsen og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen som «Liv tatt av norske rasister». Ledere og folkevalgte som har ansvar for å sette den politiske dagsorden ble etterlyst. Statsminister Erna Solberg omtales på flere plakater gjennom slagord som «Erna PLS» og «Erna hvor er du?»
Kollektiv mobilisering
Protestdemonstrasjoner er en viktig form for samfunnsengasjement og kan mobilisere både støtte og motstand. Slike mobiliseringer er også kollektive ytringer og framhever kritiske stemmer i samfunnet. Demonstrasjoner i kjølvannet av Floyds død er eksempler på kollektive meningsytringer som framhever likestilling, antirasisme og sosial rettferdighet – og dermed underbygger demokratiske prinsipper.
Etter demonstrasjoner i Norge så vi også en økning i antall avisinnlegg, debatter og dialogmøter om likestilling, diskriminering, rasisme og deres relevans i Norge. En stor del av diskusjoner har hatt fokus på å synliggjøre stemmene, erfaringene og opplevelsene til de som opplever sosiale forskjeller og urettferdighet.
Historiene og arrangementene har vært med på å skape nye referansepunkter, samtaler og landemerker i samfunnets symbolske landskap. For meg ble demonstrasjonene i Norge, og særlig den jeg var med på i Oslo en «kritisk hendelse» for den offentlige samtalen om antirasisme og tilhørighet i Norge.
Jeg lurer på om noen av de 2000 menneskene som deltok på den antirasistiske demonstrasjonen arrangert av Fremmedarbeiderforeninga og deres allierte ved Universitetsplassen 5. oktober 1976 i Oslo er enige med meg. Demonstrasjonen i 1976, like mye som demonstrasjonene 5. juni 2020 tilhører antirasismens symbolske landskap i Norge.
Til minne om George Floyd, Breonna Taylor, Eugene Ejike Obiora, Arve Beheim Karlsen Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, Benjamin Hermansen og mange flere.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
