Foto: Marie Andersen Klareskov
Somaliland er landet som offisielt ikke finnes. Den nordlige, tidligere britiske, delen av det som ble Somalia i 1960, da kolonitiden var over, angret på unionen de gikk inn i med det sørlige, til da italienske, Somalia, og erklærte egen republikk i 1991. Jeg besøkte landet for første gang rett etter selvstendighetserklæringen.
Gjenoppbygging
Hovedstaden Hargeisa var bombet sønder og sammen av regjeringsstyrker i 1988, og var et sørgelig syn. Men stemningen var nærmest euforisk. Folk som hadde flyktet, først og fremst til nabolandet Etiopia, hadde kommet tilbake for å ta tilbake byen sin. De aller fleste husene var i ruiner, det var «en by uten tak», som fra luften så ut som en samling tomme svømmebassenger, og hele byen var minelagt.
Likevel møtte jeg et folk som var fast bestemt på å gjenoppbygge hjemmene sine, og bestemme over sitt eget land. Optimismen og energien lå tykt i lufta. Det var en telefon i landet, presidentens – forøvrig en gave fra Norge. Det aller meste av trafikken var til fots, til nøds med esler. Det var ingen ordinære fly som kom til den bombede flyplassen.
Det er fredelig nå
Siden den gang har jeg besøkt landet mange ganger, og fulgt utviklingen. Hargeisa er nå en «skyskraperby», med hoteller, skoler, universiteter, kjøpesentre, og en trafikk som ikke kan beskrives, på gater som for det meste mangler asfalt, så støvskyene står.
Havnebyen Berbera ligger ved det Røde Hav, nær inngangen til Suez-kanalen, og er et strategisk punkt der både arabiske land og nabolandet Etiopia, som ikke har kystlinje, har interesser. Utviklingen her er fenomenal. Ikke minst er landet fredelig.
Stødige valgprosesser
I det mektige nabolandet Etiopia, og i Eritrea, raser nå krig, og i Somalia i sør ser det ikke ut til å bli bedre med det første, etter utallige fredskonferanser og støtte fra internasjonalt hold. Yemen, tvers over Adenbukta, som tradisjonelt har hatt et nært forhold til Somaliland, opplever en grusom krig.
Omgitt av disse landene, er Somaliland et rolig land i rivende utvikling. Og dette uten den internasjonale anerkjennelse de har bedt om i 30 år, de mottar ikke utviklingshjelp i vanlig forstand. Men så har de heller ikke utenlandsgjeld.
Fem valgte presidenter har styrt landet i disse tretti årene, overgangen mellom dem har vært fredelig, her er parlament med over- og underhus, og 31. mai i år har det, for første gang, og etter et opphold på 16 år, vært holdt parlaments- og lokalvalg samtidig.
Observatører fra hele verden har vært tilstede, som også ved tidligere valg, denne gang fra mange afrikanske og vestlige land, og Somaliland er ett av få land der velgerne identifiseres ved hjelp av iris-skanning, slik at valgfusk skal være umulig. Norges viseambassadør til Somalia var også tilstede. Offisielt er jo fremdeles Somalia ansett som ett land, med hovedstad Mogadishu.
Representant i Norge forteller om nytt håp
Det kan være politisk uenighet, og mange mener den sittende presidenten, Muse Bihi Abdi, som har militær bakgrunn, kan være for autoritær, han har slått hardt ned på korrupsjon, og har vært streng med pressen. Likevel er det stort sett rolig, de fleste vil ha fred for enhver pris, også fordi dette er viktig hvis de noen gang skal bli anerkjent. En mann sa spøkende, «Vi er fanget av freden».
Det virket urimelig at et land som fungerer på mange målbare vis, skal være tvunget til å være en del av en union som nesten helt fra begynnelsen ikke har fungert, og som de i sin tid gikk frivillig inn i.
En skuffelse er at selv om mer enn halvparten av velgerne er kvinner, ble ingen kvinner valgt inn i parlamentet, til tross for sterke kandidater.
Somalilands representant i Norge, Mohamed Mohamoud Aden, som var en av de første som kom hit som politisk flyktning fra området i 1988, arbeider for å holde norske myndigheter orientert om situasjonen i Somaliland, og for å etablere og vedlikehold et godt forhold mellom Norge og Somaliland. Han håper også at dette valget skal overbevise omverdenen om anerkjennelse av landet.
Norsk i Somaliland
Noen må ta det første skrittet. Det er frykt for at anerkjennelse av Somaliland vil føre til splittelse i andre land i Afrika, men det er vedtatt at landegrensene som ble trukket av tidligere kolonimakter skal respekteres. Somaliland påpeker i denne sammenheng at «deres land» var nettopp et eget land, om enn et britisk protektorat, fram til 1960, og at de frivillig inngikk i union med det til da italienskstyrte Somalia ved kolonitidens slutt.
Her i Norge vokser det nå opp en generasjon med foreldre, til og med besteforeldre, som en gang flyktet fra Somaliland. Noen av den eldre generasjon har flyttet tilbake, eller pendler mellom to land. De yngre har ikke samme forhold til det som en gang var hjemlandet til familien, Norge er deres hjemland nå.
Likevel er det mange som besøker, og blir positivt overrasket over det de ser. Noen tar med barna sine som går på skole der i et år eller to, det finnes sågar en liten privat norsk skole for folk som gjerne vil slå seg til der, men som likevel ikke vil slippe kontakten med Norge.
Utradisjonelle kandidater gir håp
Generasjonen som har vokst opp i Somaliland de siste 30 årene, kjenner bare dette som sitt fedreland. De er godt informert om resten av verden gjennom TV og sosiale medier, og har kontakter overalt. Man kan stemme ved valg når man er fylt femten, og valgdeltakelsen blant unge har vært stor.
Til forskjell fra Somalia, som ikke har klart å holde demokratiske valg på 20 år, til tross for økonomisk støtte og velvilje fra omverdenen, har Somaliland, med sitt høyst beskjedne statsbudsjett, selv bekostet 70 % av dette valget, som de utenlandske observatørene roste, og fremholdt som et eksempel for andre land på kontinentet. Valget ble gjennomført under vanskelige forhold, folk reiste lange veier og sto i kø fra lenge før valglokalene åpnet.
Det er tre politiske partier i Somaliland, og balansen mellom dem er blitt litt forskjøvet, slik at det hittil største partiet, som også er presidentens parti, nå er nummer to i størrelse.
Klan betyr mye i landet, og mange stemmer på sine klansmenn. Derfor er det oppsiktsvekkende at kandidaten med størst oppslutning i hovedstaden, Barkhad Jama Hirsi Batuun, tilhører en minoritetsklan, som ikke tidligere har hatt politisk makt.
Et annet positivt resultat er oppslutningen til en kandidat som har gått sterkt og tydelig ut mot misbruk av klansystemet, Mahamed Khadar Dahiir Mooge, som også er en sterk kandidat som Hargeisas neste borgermester.
Ingen kvinner i parlamentet
En skuffelse er at selv om mer enn halvparten av velgerne er kvinner, ble ingen kvinner valgt inn i parlamentet, til tross for sterke kandidater. I dette patriarkalske samfunnet stemmer kvinner fremdeles heller på menn enn på sine medsøstre.
Men det er store forandringer på gang, og ved neste valg vil kanskje også dette rette seg. Somalilandere i Norge er med rette stolte av opprinnelseslandet sitt, som hittil altså offisielt ikke eksisterer, og lurer på hva som skal til for at de blir akseptert.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
