Foto: IOM
Kommentator i Utrop
Frp er automatisk imot alt som kommer fra EU, og automatisk for alt som høres strengt ut. Det blir for enkelt og for populistisk.
Norge bør være pådriver
Stortinget sa nylig nei til et representantforalag fra Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde og Jon Engen-Helgheim om at Norge ikke skal ta del i EUs asylpakt (New Pact on Migration and Asylum). I innstillingen fra Frp ble det sagt at EUs nye asylpakt kun bidrar til å øke problemene knyttet til migrasjon.
Det stemmer ikke. Den nye asylpakten kommer neppe til å løse alle problemer, men er et viktig skritt på vei mot et bedre migrasjonssamarbeid i EU. Et samarbeid som også Norge er godt tjent med. Vi bør være en pådriver for bedre internasjonalt samarbeid for å løse felles utfordringer, ikke en bremsekloss.
EUs asylpakt forener solidaritet med realisme
Det er ikke det samme som å ukritisk hylle alle nye ideer og initiativer. Under migrasjonskrisen prøvde for eksempel EU å sentralisere asylpolitikken og fordele asylsøkere blant EU-land gjennom en obligatorisk fordelingsmekanisme. Det var jeg skeptisk til, fordi det både var politisk og praktisk urealistisk.
Det er ikke alle EU-land som er villige til å frasi seg kontrollen over hvor mange asylsøkere eller flyktninger de skal ta imot årlig. Dessuten er det (tids)krevende å fordele asylsøkere i praksis, spesielt når tilstrømningen til Europa er stor. Asylsøkere har også egne preferanser og er ikke interesserte i å bli plassert mot sin vilje i et eller annet (øst)europeisk land de ikke hadde planer om å bosette seg i.
Jeg ble derfor ikke overrasket over at EU mislyktes med sin relokaliseringspolitikk i kjølvannet av migrasjonskrisen. Polariseringen over migrasjonssaken var så intens at det kunne true hele unionen. Det var derfor helt nødvendig for EU å komme med mer realistiske kompromissløsninger.
Det er nettopp det de gjorde nå, fem år etter migrasjonskrisen, med forslag om en ny asyl- og migrasjonspakt, anført av Kommisjonens nye pragmatiske president, Ursula von der Leyen. EUs nye pakt prøver å forene solidaritet og realisme. Ingen skal lenger tvinges av Brussel til å ta imot asylkvoter mot sin vilje, men alle forventes å bidra på en eller annen måte. De landene som ikke vil ta imot asylkvoter fra Hellas og Italia, må bidra til å betale for EUs mottak eller retur av asylsøkere. Solidariteten mellom europeiske land ble med andre ord gjort mye mer fleksibel. Dermed har EU lagt et godt grunnlag for bedre asylsamarbeid og mindre polarisering innad i medlemslandene.
Samarbeid om retur er viktig
Før hadde EU nesten et ensidig fokus på å hjelpe asylsøkere til å komme seg videre fra Hellas og Italia. Retur sto ikke høyt oppe på dagsorden. I realiteten har det vist seg å være svært krevende å returnere de grunnløse asylsøkerne som først har satt sin fot i Europa. Men uten retur av dem med grunnløse asylsøknader, vil ikke asylsystemet fungere. Dessuten vil legitimiteten til systemet svekkes, siden det forutsetter at de som ikke oppfyller kravene for beskyttelse skal sendes hjem igjen.
Å hjelpe EU til å ha bedre systemer for å skille mellom beskyttelsestrengende og andre er også i vår interesse.
Den nye migrasjonspakten legger imidlertid stor vekt på retur. Antatt grunnløse asylsøkere skal behandles innen 12 uker i en grenseprosedyre, uten at de får muligheten til å reise inn i EU. De som får avslag, skal fortsatt kunne holdes internert i påvente av retur.
Andre som er i normal prosedyre, skal tas imot av andre EU-land gjennom en «solidaritsmekanisme» som er ment å avlaste land med høye ankomster.
Nå har bidraget til retur blitt en måte å vise mellomstatlig solidaritet på i Europa. Det kalles for «return sponsorship». Strengere id-sjekk og sikkerhetssjekk er også en del av pakten. Klok av skade ønsker EU å ha bedre systemer for å fange opp potensielt farlige personer med terrorhensikter i Europa.
Norge mister ikke sin råderett
Norge har deltatt i Dublin-samarbeidet, som blant annet skulle hindre asylshopping, og bør fortsette å delta i EU-samarbeidet med utgangspunkt i unionens nye asylpakt. Det betyr ikke, som Frp hevder, at vi mister vår råderett. Som medlem i Schengen-avtalen, som betyr alt fra reisefrihet i Europa til visumsamarbeid og felles ekstern grensekontroll, er det i migrasjonssammenheng viktigere for oss hva som skjer på Lampedusa og Lesvos enn ved Svinesund. Å hjelpe EU til å ha bedre systemer for å skille mellom beskyttelsestrengende og andre er også i vår interesse. Det er også i vår interesse å bidra til en mer effektiv bekjempelse av menneskesmugling, som også er en viktig målsetting for EUs asylpakt.
Frp kommer ikke med noe annet alternativ enn å vise til Danmarks ferske initiativ til å inngå overføringsavtaler med trygge tredjeland. Det blir for enkelt. Mye kan sies om vedtaket i det danske Folketinget, men foreløpig er det bare en intensjon. Danmark har ikke inngått noen avtale med Rwanda eller andre tredjeland. En slik avtale vil uansett ikke løse problemet på europeisk nivå.
Ingen gjentakelse av migrasjonskrisen
Det er ikke uvanlig med intensjoner om bedre migrasjonsavtaler med land utenfor Europa, men vi må forholde oss til realitetene. Og menneskesmugling og irregulære reiser til Europa er fortsatt en utfordring. Og at forholdene for asylsøkere i Hellas Ikke er blitt bedre etter at Moria-leiren ble brent ned.
Norge bør prioritere å ta imot FN-flyktninger – et antall som vi selv bestemmer gjennom demokratiske prosesser her hjemme. Men EUs asylpakt åpner for at vi kan bidra på forskjellige måter, både for å solidarisere oss med flyktningene og våre samarbeidsland i Europa. EU har nå utviklet en mye mer pragmatisk og realistisk politikk på migrasjonsfeltet. Ingen ønsker en gjentakelse av migrasjonskrisen med alt det kaoset og polariseringen det skapte. Schengens yttergrenser er også våre yttergrenser. Vi kan ikke løpe fra ansvaret vi har for å gjøre håndteringen av våre yttergrenser mer human og bærekraftig.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
