Foto: Privat
I tillegg til at de aller fleste trehusene i Risørs bykjerne er hvitmalte – nåde den som finner på noe annet – var befolkningen også så å si hundre prosent hvite.
Før Listhaugs tid
Da de første afrikanske flyktningene kom til byen på slutten av 1980-tallet, var det en liten sensasjon, og de syntes godt i bybildet, selv om de i starten bare var under tjue i antall.
Det var den gangen Norge tok imot med åpne armer, da ordførere sto på trappa og ønsket folk velkommen, før de som kom ble ansett som «en trussel mot vår kultur», rett før Arne Myrdal, før Brumunddal, før Sylvi Listhaug, før Breivik og Manshaus, før det ble nødvendig med antirasistiske demonstrasjoner, og før Facebook åpnet for fri utfoldelse av meninger og ytringer av alle slag.
Fra Somalia til Risør
Norge var fremdeles nokså uskyldsrent, kanskje naivt, i iveren etter å hjelpe alle som har det vondt i verden.
Fra å være folk som stort sett befant seg langt borte fra oss, kom noen hit. Små og store kommuner tok imot sine kvoter, statlig integreringstilskudd hjalp på kommuneøkonomien, og det ble nye arbeidsplasser. Vi var nysgjerrige på hverandre, og «bli kjent»-arrangementer blomstret, velviljen var stor.
Vi skulle lære om de andres kultur, om deres mat, deres dans, deres klesdrakter. Og vi viste fram bunader, lagde lapskaus, vafler og rømmegrøt.
De første som kom til Risør var fra Somalia, og de fleste enslige menn. Etter hvert flyttet de fra byen, de fleste til Oslo eller Kristiansand, både for å være i større byer, og for å være sammen med landsmenn.
Da folk forlot Risør for å søke et bedre liv i Amerika
Men noen ble, de fikk familiegjenforening, og noen enslige mindreårige jenter kom også.
Etter hvert som nye grupper trengte beskyttelse i Norge, kom andre nasjonaliteter til Risør, fra Tsjetsjenia, fra Irak, fra Syria, Sudan, Eritrea, Kongo, Eritrea og Myanmar.
Så hvordan ser det ut, mer enn tretti år senere? Befolkningen er nå på ca. 6800 mennesker. Av disse har rundt 10% innvandrerbakgrunn. Noen kom hit som flyktninger for mer enn 30 år siden, og har barn og barnebarn. Flere jobber i offentlig og privat sektor og deltar i samfunnslivet, i sport, politikk og frivillige organisasjoner.
Risør er en kystkommune med en lang tradisjon for kontakt med omverdenen, seilskutene som hørte til her seilte til fjerne strøk og møtte all verdens folk og kulturer. Men landet var fattig, og mange søkte lykken på den andre siden av Atlanterhavet, en gang var det et eget emigrantskip som hørte til i Risør og som fraktet mennesker over havet, uten annen bagasje enn det aller nødvendigste de kunne trenge når de etablerte seg i et nytt land. Å søke lykken et annet sted når livet er hardt, er noe mennesker alltid har gjort, de som kunne.
Fordelene ved at «alle kjenner alle»
Nå går det motsatt vei, Norge virker forlokkende på mange, også de som flykter fra verre situasjoner enn vi kan tenke oss. Og noen havner altså i Risør, byen som en gang var en travel sjøfartsby, med hele havnen fylt av seilskuter, mange bygget her, og som nå er en by ved enden av en avkjøring fra E18 mellom Oslo og Kristiansand, kjent for musikk- og kunstfestivaler, og for sin idylliske trehusbebyggelse og vakre beliggenhet, en sørlandsperle. Et paradis om sommeren, med en annen type båtliv, som tiltrekker seg mange turister. Om vinteren går det i et annet tempo, men livet går sin gang da også, med mer hverdagslige sysler.
For mange har dette vært et stoppested på veien, ikke alle finner seg til rette i en småby, særlig unge mennesker lokkes av større byer med flere tilbud, og der de ofte finner mennesker fra opprinnelseslandet sitt. For de som har blitt i byen, har nettopp det at byen er liten, og at «alle kjenner alle», vist seg å være en fordel. Befolkningen er velvillig innstilt og inkluderende, og hvis alle spiller på lag er dette et godt og trygt sted å bo.
Unik mottakelse og eget engasjement la viktig grunnlag
Ister Mohamoud, som kom til byen alene som 14-åring, har senere fortalt at etter å ha bodd på asylmottak i Telemark, hadde hun gledet seg til å flytte til en by. Og så ble det Risør! Hun ble både skuffet og sint, hva slags by var dette, hva skulle hun gjøre her? Det var ikke noe valg, hun begynte på skolen, fikk venner, etter et kort ekteskap ble hun alenemor til en gutt som nå er 18 år, og som sin mor er bypatriot.
Ister arbeider på sykehjemmet i byen, og vil gjøre seg ferdig med sykepleierutdanning. Hun har kjøpt leilighet, både hun og sønnen har nå bestått førerprøven. Hun er varamann i bystyret for Arbeiderpartiet, og aktiv i frivillig arbeid. En annen flyktning kommenterte at hun «har blitt helt norsk.» Det skal ikke stikkes under en stol at hun og sønnen har hatt tett oppfølging fra byens tidlige rådmann og hans kone, som nærmest har adoptert dem.
En fjortenårig kurdisk gutt, Ghamgin Ramok, reiste fra familien sin i Syria for elleve år siden. Etter flere år på reise gjennom Tyrkia, Libanon, Irak og Egypt, klarte han å spare opp penger han tjente på all slags jobber, og la ut på den farefulle reisen fra Libya til Italia over havet. Ved hjelp av russiske smuglere reiste han gjennom Tyskland og Danmark og kom til slutt til Norge. Etter opphold på asylmottak, blant annet i Lyngdal, havnet han i Risør for fem år siden.
Å søke lykken et annet sted når livet er hardt, er noe mennesker alltid har gjort, de som kunne.
Som han selv sier, smiler han mye. Og etter alt han har oppnådd, har han grunn til å fortsette med det. Jeg blir nesten målløs når han forteller om sine erfaringer her, om hvordan han på sin første dag oppsøkte biblioteket, kom i snakk med folk, og etter kort tid bygget seg et kontaktnett. Han ramser opp navn på helsesøster, lærere, NAV-ansatte, rektorer, lokalpolitikere, korpsledere, idrettsledere.
Etter flukten over havet, og fordi han nå bodde ved kysten, forsto han viktigheten av å lære å svømme. Hans ferdigheter begrenset seg til 25 meter med «hundecrawl», men han dukket opp i svømmehallen og kom over en privat gruppe som han ville betale for å gi ham svømmeopplæring. Det viste seg å være byens triathlon-gruppe, voksne menn som trente hardt. Betaling skulle de ikke ha, men lot ham få være med. Han lærte å svømme, (godt nok til at han senere ga svømmeundervisning til barn), men i triathlon går og sykler man jo også, og han forteller at han hadde problemer med bena. En av medlemmene i gruppen, som er fysioterapeut, hjalp ham å rette på det, vederlagsfritt. Med hans hjelp, og fra byens sportsbutikk, fikk han gode sko, og fikk også sykkel og utstyr han trengte til en god pris. I triathlon-konkurranse ble han nummer to i sin gruppe, og det ble spøkt med at han snart kunne slå dem alle.
Han har tatt dykkerkurs, har vært mannekeng, har jobbet på restauranter, kafeer og matbutikker i byen, vært vaktmester, og havnet til slutt på sykehjemmet, og i hjemmesykepleien. (Han har selvsagt fått «lappen» og har sin egen bil.) Jobben gjorde at han la fra seg drømmen om å bli politi, han var innom tanken på å bli ambulansesjåfør, og har nå søkt seg inn på sykepleierstudiet. Han regner med å få plass siden han har 5.5 i snittkarakter. Det eneste skår i gleden er at han må flytte fra Risør, og fra leiligheten han har kjøpt, og skal leie ut. Men så håper han å være nærmere sin norske kjæreste, som er danseinstruktør, og som han møtte da han var med i et kulturarrangement, Samspill.
Med sine ressurser og sin personlighet kunne han nok ha klart seg mange steder, men han mener selv at måten han har blitt mottatt og hjulpet på her i byen er unik.
«Risør er blitt byen min nå»
Det er sommer og byen er full av turister, vi sitter på fortauet og spiser softis, som han spanderer; jeg er jo gjest i byen hans, selv om all min slekt i mange generasjoner er herfra. De fleste som går forbi er fremmede, men han sier at om vinteren hilser han på nesten alle i byen. Han har båret flagget i 17. mai-tog, og sist sankthans fikk han tenne på det store bålet, sammen med «vekteren», som er en fargerik og kjent skikkelse i bybildet, og i flere tiår har guidet besøkende gjennom byens severdigheter. Vekterens sønn kaller Ghamgin bare Onkel Thomas, siden han har vært hans største støttespiller i årene her.
Ghamgin har blitt 26 år, og skal videre, men dette er hans by, når han senere blir spurt hvor han kommer fra, vil han ikke si Syria eller Kurdistan, men Risør, sier han.
Hjelper nyankomne flyktninger
En av de første somaliske flyktningene som kom til Risør i 1987, var Abdi Kafi Abdi Hashi. Han giftet seg med Ruqia Abdullahi Ali, og sammen fikk de 5 barn. Nå er de fire eldste ferdig med universitetsutdannelse og har flyttet fra byen. Huset der de har bodd i 30 år er blitt for stort, de har solgt det, og skal flytte til Telemark, nærmere barna som bor i Oslo og Drammen, men ikke lenger vekk enn at de kan pendle til jobbene de begge har på NAV-kontoret i Risør.
Nå hjelper de nyankomne flyktninger fra mange land til rette i byen de kjenner så godt. De liker ikke å flytte, og naboene vil helst beholde dem, men det er viktig å være nærmere barn og barnebarn. Deres husholdning består nå, i tillegg til de to, av Ruqias mor, som kom til Norge for 17 år siden, deres yngste datter, som har som mål å bli tannlege, og et fosterbarn, en gutt på 15 år, så de er fremdeles fem i familien.
Flyktningbakgrunn – en verdifull kompetanse
Flyktningstrømmen til Norge har avtatt de to siste årene, og Risør har ikke tatt imot så mange som de mener de har kapasitet til. Fra politisk hold har innstilling vært at det er en berikelse å få «nytt blod» til byen, som også har vært preget av fraflytting.
Å ta imot flyktninger i denne lille byen byr på utfordringer, den største er mangel på jobber, særlig for folk uten norskkunnskaper og relevant arbeidserfaring, noen også uten skolegang fra opprinnelseslandet.
I 2019 var 49,4% av innvandrere i arbeid, mens tallet for befolkningen ellers var 58.5%. Bedrifter i området er høyteknologiske og trenger kvalifisert arbeidskraft. Et rengjørings- og servicefirma ansetter noen på kortere og lengre kontrakter, og mange jobber i butikker, restauranter, og i helsetjenesten. På byens NAV-kontor er det flere ansatte med flyktningbakgrunn, med verdifull kompetanse i arbeidet med nyankomne.
Har ikke «innvandrermiljøer»
I Risør satses det på grunnskole for alle som ikke har det fra før, noe som anses som en god investering. Det kan virke langt fram til kvalifisering til arbeidslivet, men denne ballasten er god å ha med når man skal tilpasse seg det nye livet i et nytt land, og det lønner seg på sikt.
Frivillige organisasjoner, menigheter, fotball- og håndballklubber og forskjellige idrettslag har arbeidet aktivt med å integrere nye, og når man snakker med folk i byen er det en selvfølge at her er mangfold.
Det er ikke «innvandrermiljøer» her som i større byer, de som bosettes og velger å bli her, er en del av miljøet i den tidligere så hvite byen.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
