Å bli satt på et fly ut av landet kan oppleves som en ekstra straff for de som allerede har sonet for et lovbrudd – og dobbeltstraff er forbudt.
Foto: IOM
Deportering kan oppleves som tilleggsstraff etter soning, men i Norge teller ikke deportering som straffesiktelse og blir derfor ikke å regne som en ekstra, ulovlig straff, skriver Tarnjit Singh Shergill.

Advokatene svarer
I denne Utrop-spalten kan du få svar på juridiske spørsmål som kan dukke opp i ditt møte med både familie og samfunn. Send inn ditt spørsmål til [email protected], så publiserer Utrop spørsmålet ditt sammen med en besvarelse fra en av seks advokater og advokatfullmektiger ved In Solidum Advokatfirma. Dersom du ønsker det, må du gjerne være anonym når du henvender deg med et spørsmål.  

SPØRSMÅL

Jeg har ikke et konkret problem, men lurer på om det ikke er forbudt med dobbeltstraff i Norge? Hvorfor er det da lov til å deportere noen som også må sone en fengselsstraff? Er det ikke et globalt, juridisk prinsipp om at ingen skal straffes mer enn en gang for samme forbrytelse? Hvis en norskfødt person med somalisk bakgrunn raner en kiosk og soner sin fengselsstraff, men i tillegg deporteres, blir ikke dette to straffer for samme forbrytelse?

ADVOKATENES SVAR

Hei,

Først jeg vil jeg bare takke deg for spørsmålet ditt. Det er riktig at det er et forbud mot dobbeltstraff (gjentatt forfølgning) i Norge, dette fremkommer av den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) tilleggsprotokoll nr. 7 artikkel 4 nr. 1. 

Dobbeltstraff er forbudt

Etter EMK protokoll 7 artikkel 4 nr.1 kan ingen stilles for retten eller straffes på ny for en straffbar handling han allerede er endelig frikjent eller domfelt for. Som avgjørelse på straffbare forhold, vil i utgangspunktet også administrative straffesanksjoner kunne omfattes, dersom en administrativ reaksjon anses som «straffesiktelse» (‘criminal charge’) etter EMK art. 6 nr. 1.

For at forbudet mot dobbeltstraff skal gjelde ved utvisning etter en fengselsstraff må man vurdere i vedtaket om utvisningen anses som straff etter EMK art. nr. 1. Det man legger vekt på ved denne vurderingen er blant annet hvordan forholdet klassifiseres etter nasjonal rett, karakteren av og formålet med den lovregel som anvendes, og innholdet og alvoret i den sanksjon det er tale om.

Ikke en strafferettslig reaksjon

Høyesterett uttalte seg om dette i Rt. 2002 s. 557 og uttalte følgende om Den europeiske menneskerettsdostolens (EMD) praksis vedrørende forbudet mot dobbeltstraff:

«EMD har i dom av 23. oktober 1995 i saken Gradinger mot Østerrike (EMD-1990-15963) avsnitt 53 uttalt at formålet med bestemmelsen er å forhindre gjentakelse av straffeforfølgning som er blitt avsluttet med en endelig avgjørelse (‘to prohibit the repetition of criminal proceedings that have been concluded by a final decision ‘). Denne formålsangivelsen er gjentatt i dom av 29. mai 2001 i saken Fischer mot Østerrike ( EMD-1997-37950) avsnitt 22. Dette formålet taler etter min mening for at det bare er avgjørelser som har kompetanse til å ilegge en sivil sanksjon med et pønalt formål, her som er truffet i samsvar med den rettergangsordning som gjelder for behandling av straffesaker i vedkommende land, som kan sperre mot ny forfølgning. Det er ikke tilstrekkelig grunn til at borgerne skal være beskyttet mot straffeforfølgning om et forvaltningsorgan har ilagt en slik sanksjon eller funnet at vilkårene for å ilegge en slik sanksjon ikke er til stede. Dersom avgjørelsen ikke er truffet som ledd i en straffeprosessuell forfølgning, men av et forvaltningsorgan som ikke inngår i strafferettspleien i vedkommende land, har ikke de organer som staten har etablert for å vurdere samfunnets straffebehov, vært involvert i saken. Selv om den administrative sanksjonen skulle være å bedømme som straff i forhold til EMK artikkel 6, har siktede i slike tilfeller ikke den samme grunn til å innrette seg i tillit til at han ikke skal bli utsatt for ytterligere straffeforfølgning. Det er bare avgjørelser som er truffet i samsvar med de regler som gjelder for behandling av straffesaker i vedkommende land, som det er naturlig å tillegge negativ materiell rettskraft i forhold til ytterligere straffeforfølgning».

Høyesterett klargjorde rettstilstanden her, og siden utvisningsvedtak fattes av forvaltningen regnes ikke det som en strafferettslig reaksjon. I tillegg til dette har den europeiske menneskerettsdomstol i saken Maaouia mot Frankrike  fastslått at utvisning ikke er å anse som straff i henhold til EMK artikkel 6 nr. 1. 

Utvisning regnes ikke som straff i Norge

Utvisning har flere likhetstrekk med en straffereaksjon og vil i mange tilfeller også oppleves som straff for den personen det gjelder. Siden utvisningsvedtaket er et forvaltningsvedtak, vil det juridisk sett ikke være en dobbeltstraff. Dersom man skal påklage vedtaket om utvisning, vil det gå som en sivil sak for de ordinære domstolene, og ikke som en straffesak. Utvisning er en forvaltningsmessig avgjørelse, som innebærer en konstatering av at de vilkår som er stilt for oppholdet i landet, ikke lenger er oppfylt.

Vedtak om utvisning treffes ofte etter behandlingen av en straffesak, men slike vedtak er prinsipielt sett forvaltningsvedtak som treffes av utlendingsmyndighetene uavhengig av behandlingen av straffesaken. Dette i motsetning til praksis fra mange andre land der vedtak om utvisning fattes av domstolene som en del av straffesaken. Utvisning er ikke straff i straffelovens forstand, jf. straffeloven § 15, og det strider ikke mot forbudet mot dobbeltstraff å først idømme straff, for deretter å fatte vedtak om utvisning.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.