Foto: Privat
Det er nå 10 år siden Norge opplevde sitt verste angrep i fredstid. Et angrep som i løpet av én eneste dag beviste at det finnes voldelige og farlige krefter – ikke bare i utlandet, men også i Norge – som er i stand til å drepe for å formidle sitt ståsted.
Den fryktede islamistiske terroren
Før denne dagen ble det, i hvert fall i konvensjonen, ansett som mest sannsynlig at et slikt angrep ville komme fra ytterliggående grupper blant muslimer, men dette skjedde aldri i et lignende omfang – og lar fortsatt vente på seg.
Hvis en ser på de siste ti årene er voldelige angrep i Norge hovedsakelig utført av mennesker med høyreekstreme holdninger. Ifølge Politiets sikkerhetstjenestes rapport fra 2010 så var det personer med «ekstrem islamistisk ideologi» som var den prioriterte gruppen innen arbeidet med å sikre landet mot angrep:
«Personer og grupper motivert av ekstrem islamistisk ideologi representerer en alvorlig trussel mot europeisk sikkerhet. Å forebygge terroraksjoner både nasjonalt og i samarbeid med andre lands sikkerhetstjenester vil også i 2010 være den høyest prioriterte oppgaven for PST.»
I samme rapport anses høyreekstremistisk vold som lite sannsynlig:
«Høyre- og venstreekstreme grupper vil ikke utgjøre noen alvorlig trussel mot norsk styresett og demokrati i 2010.»
I en tilsvarende rapport for 2011 står det:
«De høyre- og venstreekstreme miljøene vil heller ikke i 2011 utgjøre en alvorlig trussel for det norske samfunnet.»
Og ikke lenge etter utførte, som kjent, en etnisk norsk mann sitt nøye planlagte terrorangrep rettet mot regjeringen og mot norske ungdommer, noe han gjorde basert på teorier om at muslimer «tar over Vesten» og i den ekstreme nasjonalismens navn. Etter dette har vi fortsatt ikke sett noe til den spådde, gravernede og islamistisk motiverte terroren i Norge – og PSTs nyeste vurdering regner heller ikke med dette nå, selv om trusselbildet kan endre seg.
Hatet lever videre – også etter Utøya
Det vi derimot har sett er en økende trend av høyreekstreme aktiviteter, angrep og holdninger både blant privatpersoner, organisasjoner og politikere. Det vi etter terrorangrepet i 2011 skulle jobbe mot har bare fått større og større innflytelse.
Mange politikere spiller på den skepsisen storsamfunnet har mot den muslimske minoriteten
Dette er mest synlig innen politikken, hvor det er kommet en rekke lovforslag som tydelig er ment å innskrenke muslimers religionsfrihet. Ingen andre religiøse minoriteter opplever like mye negativ politisk oppmerksomhet. Muslimers frihet til å praktisere sin tro blir utfordret med alt fra forslag om niqabforbud, hijabforbud, koranskoleforbud, forbud mot rituell omskjæring av barn, forbud mot bønnerop, og lignende.
I tillegg skapes det unødvendig negativ oppmerksomhet rundt noe så simpelt som håndhilsning, noe som har ført til at muslimer har mistet jobbene sine. Disse forslagene har vært begrunnet med alt fra sikkerhet til integreringshensyn, men de er i virkeligheten en systematisk og populistisk innskrenking av muslimers trosfrihet.
Mange politikere spiller på den skepsisen storsamfunnet har mot den muslimske minoriteten. Islamofobi og fordommer mot muslimer er utbredt i det norske samfunnet – som dokumentert av blant annet Holocaustsenterets undersøkelse fra 2017, som viser at en tredjedel av befolkningen har «utpregede fordommer mot muslimer».
Samtidig har det vært en økning av diskriminering og vold mot synlige muslimer på gata. Flere hijab-bærende kvinner har fått skjellsord ropt etter seg og i de verste tilfellene også blitt angrepet.
Det var i 2019 at Norge dessverre igjen fikk oppleve nok et hatefullt terrorangrep utført av en person med høyreekstreme holdninger. 22-åringen fra Bærum, Philip Manshaus, drepte sin adopterte stesøster og gikk til angrep på Al-Noor-moskéen i hjemkommunen. Ikke nok med dette, men moskeen fikk også to nye terrortrusler i løpet av året etter angrepet. Dette førte til at det ble slått ring rundt flere moskéer i landet i frykt for flere høyreekstreme angrep. Nettopp på grunn av det økende muslimhatet har regjeringen også presentert en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer.
Som etnisk norsk mann som har konvertert til islam har jeg helt fra begynnelsen vært forberedt på hets, hat og angrep som kan komme når man minst venter det. Det er blitt en vane å være forberedt på det verste hvor enn muslimer samles, og stadig høre om sjikanering og stygge tilrop mot muslimer.
Jeg vet ikke hvordan det er å være en praktiserende muslim i Norge og ikke leve med disse grå skyene av trusler og hets som henger over hodene på alle synlige muslimer i samfunnet. Det er veldig mange som daglig opplever frykt for å bli utsatt for angrep, eller for å måtte oppleve sine familiemedlemmer, venner og trosfeller bli utsatt for angrep.
Selvransakelsen – en viktig del av utviklingen
Midt i dette ser vi politikere som mener at muslimer ikke er radikalt mer utsatt for hatefulle holdninger enn andre. Slike utsagn blir selvfølgelig motbevist når man undersøker dette dypere, men påvirkningskraften slike utsagn har på mennesker der ute, som allerede har muslimfiendtlige holdninger, vil bare øke hatet.
Ingen vet hvordan de neste ti årene vil utspille seg. Hvis disse høyreekstreme holdningene i verden fortsetter å utfolde seg, kan det forårsake fare for jøder, muslimer, venstreorienterte, lhbt-personer, regjerende politikere og mange flere.
Det er da opp til oss alle her i Norge å tilegne oss kunnskap om disse holdningene og være våkne når disse holdningene potensielt kan gå ut over lovens grenser og utgjøre en fare for samfunnet. PST og politiet gjør det de kan for å sørge for trygghet i samfunnet, men vi må også gå i oss selv og demonstrere i praksis at vi ikke glemmer.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
