Det som skjedde i juli 1995 skal forbli synlig for menneskeheten, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Faruk Susnjar
Srebrenica-massakren bør vies oppmerksomhet, også etter minnesdagen. Ellers har vi ikke lært noe som helst, skriver Edita Ticevic i dette innlegget.
Edita Ticevic
Latest posts by Edita Ticevic (see all)

Jeg skulle ikke gråte eller være lei meg. Nei. På denne dagen, den 11. juli i år, minnesdagen for Srebrenica-massakren i 1995 skulle jeg avse ett minutt av min tid, lukke øynene og være helt stille.

Kjære leser. Kan jeg be deg om å gjøre det samme? Vil du, som jeg, også være stille bare et øyeblikk? 

Tenk deg nå at du er omringet av grønne høye trær, lyseblå himmel, rolig sjø og vakre, grasiøse svaner. De hvite svanene er beskyttet av hvite og lange roser. Sola skinner. Solstrålene trenger så sterkt gjennom vannet at sjøen nå har begynt å glitre. Mamma-svaner beveger seg fredelig og elegant på sjøen sammen med han-svaner og deres unger. De føler seg trygge og glade. Du tenker nå: For et fredelig og trygt liv disse svanene har. Ingenting vondt kan skje på et så vakkert og fredelig sted. For selv når stormer oppstår, og farlige ørn dukker opp for å fange svaneunger, så er det det mamma- og pappa-svaner som prøver å beskytte sine svaneunger. Kjære leser, er ikke dette bildet helt fantastisk? Det er nesten som om du er i en drøm.

Ett minutt har gått. Kjære leser. Er du våken? Kanskje du må sette deg ned. For bildet du nå skal danne deg er svært mørkt og brutalt. 

Jeg ber deg om igjen å se for deg at de hvite svanene er blitt til 8372 gravsteiner. De ble brutalt drept. Ingen nåde ble vist. Den fredelige og vakre sjøen er nå dekket av blod. Her ligger det begravd svaneunger og deres fedre. De hvite rosene er nå forvandlet til hvite slør som bæres av sørgende svane-mammaer. Med tungt hjerte henger de over de hvite gravsteinene. De gråter, men de gråter stille. Tårene og sorgen er det eneste de har nå. Det mest dyrebare de hadde er borte. Svaneunger og pappa-svaner lever ikke lenger. De kommer aldri tilbake. 

Det som er igjen av dem er sannheten og rettferdigheten. Vi som er igjen skal kjempe for det. Vi må!

Kjære leser! Dette er Srebrenica i Bosnia-Hercegovina. Dette er Holocoust. Det som skjedde i juli 1995 skal forbli synlig for menneskeheten.

Takk for at du tar deg ett minutt stillhet og minnes de 8372 ofrene for folkemordet i Srebrenica, og for at du bidrar til at historien ikke gjentar seg.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER