Foto: IOM
- «Du hører ikke hjemme i Norge» | Thea Munkeby - 12.08.2021
- Hvor lenge skal vi vente på medmenneskelighet fra regjeringen? - 16.09.2020
- Gledelig jul fra Lesvos - 24.12.2019
Tre dager etter markeringen av 22. juli gikk to kompiser og jeg hjem gjennom Oslos gater. Da får mine to venner beskjed fra et par forbipasserende gutter om at de ikke hører hjemme i Norge.
Splittelsen av et folk
Bare dager etter 10-årsmarkeringen av terrorhandlingen hvor mennesker på Utøya ble drept på grunn av sitt verdigrunnlag basert på likeverd uavhengig av hudfarge, religion, bakgrunn og kultur, kunne to gutter fra Oslos vestkant altså fortelle oss at vi ikke hører til i Norge.
Å få beskjed om at en ikke har noe i Norge å gjøre på grunn av hudfargen sin er mer enn en uttalelse om det fysiske utseende. Det er en del av splittelsen av et folk, og det får noen til å føle seg utstøtt. Det minner om da Europa ble delt opp i raser og utrensning på grunn av religion og funksjonsnedsettelse. Det starter med holdninger, så fortsetter det med propaganda, der medier og politikk leder til en viss retorikk, og ender med grupper som blir stigmatisert og undertrykt.
Utestengt i hverdagen
Hva får noen til å tenke at de har mer rett til å være et sted fremfor andre basert på utseende? Dette kan arkiveres under klassisk rasisme, som er når man anklages ut fra hudfarge, hvor det fysiske utseende er årsaken til å oppleve hatefull ytring og diskriminering. Rasismen blir ikke tydeligere enn dette.
Men vi står også overfor rasisme i mer skjulte former, som når mennesker antar at mennesker fra en annen kultur oppfører seg på en bestemt måte. Den vanskeligste og kanskje mest tabubelagte formen for rasisme er hverdagsrasismen. Den blir noe av det motsatte av hva jeg opplevde i Oslo. Det er da snakk om utilsiktede holdninger som utestenger mennesker basert på deres bakgrunn og etnisitet. Som da han jeg møtte tidligere samme kveld fortalte meg at det var flaks at han het Mikael, for da fikk han i hvert fall komme på jobbintervju i Norge selv om han har utenlandsk utseende.
Vårt samfunnsproblem
Men hva om guttene vi møtte på kun har uheldige erfaringer og har blitt påvirket av retorikk fra politikere og mediers fremstillinger av innvandrere? Hva om vårt største samfunnsproblem stikker dypere enn bare uvitenhet, at algoritmene på sosiale medier og nyheter styrer oss? Kanskje har de foreldre med samme tankegang? Kanskje har de ikke kjennskap til mennesker med annen kultur og bakgrunn, og ser ikke at multikulturalisme kan bidra til nyanser og nye perspektiver på ting som igjen kan bidra til utvikling og et åpnere samfunn.
Hva om vårt største samfunnsproblem stikker dypere enn bare uvitenhet?
Algoritmene på sosiale medier har en større innvirkning enn vi per i dag diskuterer i noen særlig grad eller er klar over. De bidrar til at vi blir mer og mer polarisert. Vi leser den ene siden av saken, og det er kun kritikeren i oss som kan stille oss selv spørsmål om hvorvidt det vi leser stemmer. Hvordan skal vi i det hele tatt stå imot dette? Hvordan kan vi se begge sider av samme sak, og holde oss medmenneskelige og kritiske på samme tid?
«Vi må ikke glemme, slik at historien gjentar seg igjen» ble et gjentakende sitat etter andre verdenskrig, og etter markeringen av 22. juli ble vi minnet på hvorfor menneskene på Utøya var målet for høyreekstrem terror. Vi må kjempe mot rasisme, diskriminering og for like muligheter for alle i Norge. La oss ikke splitte folket, men la oss forenes og respektere ulikhetene vår. Og vi må styrke vår bevissthet rundt hvordan algoritmer på sosiale medier påvirker vårt indre og kan skape fordommer av alle slag.
At loven i Norge gir straff til opp mot tre år for å true eller forhåne noen på bakgrunn av deres hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion og livssyn er en start og et standpunkt mot vårt samfunnsproblem i 2021.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
