Foto: Mari Bratten Olafsen/Kulturdepartementet
- Uredelig og usant fra Ytringsfrihetskommisjonen - 17.08.2021
23. juni publiserte VG min kronikk «Derfor trekker jeg meg fra Ytringsfrihetskommisjonen», der jeg forklarer hvorfor jeg valgte å trekke meg fra kommisjonen utnevnt av Kulturdepartementet. Etter den tid har kommisjonens leder, Kjersti Løken Stavrum, avvist all kritikk og fremmet direkte usanne påstander om meg. Jeg opplever at Stavrum, en av medie-Norges mektigste – som også er PEN-leder og styreleder i Stiftelsen Tinius (største eier av mediegiganten Schibsted) – bruker sin posisjon til å undergrave min kritikk og min stemme.
En lignende metode ser vi brukt fra Stavrums kommisjonskollega Kjetil Rolness. Det relativt nye og enmannseide nettstedet Subjekt publiserte 30. juli et innlegg, med begrepet «løgn» i tittelen, der dette kommisjonsmedlemmet kommer med en rekke feilaktige anklager mot meg. I innlegget gjengir han sitater fra en hittil upublisert (sic!) VG-kronikk. Men denne VG-kronikken var under arbeid fra min side. Det utkastet Subjekt siterte, var ikke det som skulle publiseres. Som det vises nedenfor, var det Stavrum som delte VG-utdragene fra mitt kronikkutkast med kommisjonen. Men min kronikk handlet ikke om Rolness. VG-kronikken, i likhet med denne teksten, var snarere et svar på uriktige anklager fra Stavrum som leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Det blir slik en dypt misvisende framstilling Subjekt har spredt i norsk offentlighet.
Rolness påstår, uriktig, at jeg i mitt kronikkutkast kom med «løgner om navngitte medlemmer». Likevel ga Subjekt meg ikke mulighet til samtidig imøtegåelse mot de sterke beskyldningene som ble fremmet, slik pressens Vær Varsom-plakat sier man har rett til. Denne muligheten fikk derimot kommisjonen av journalistene i VG.
Grunnen til at jeg nå skriver kronikk på nytt, er for å gi de eksemplene som er blitt etterspurt, for å imøtegå de uriktige påstandene om meg, og for å igjen minne om at jeg trakk meg fra Ytringsfrihetskommisjonen på grunn av en saklig uenighet om hvordan kommisjonen opererer og forvalter sitt mandat.
Hatpredikanter og høyreekstreme
Stavrum og Rolness har de siste ukene latterliggjort min formulering i VG om at kommisjonen «inviterer inn rasister og hatpredikanter som selvfølgelige ‘eksperter’ på ytringsfrihet». De ba så publikum prøve å finne disse på kommisjonens nettsider. Det blir villedende retorikk.
Da jeg skrev min første kronikk, var det internt kjent i kommisjonen – men ennå ikke publisert offentlig – at kommisjonen har invitert en av landets største hatpredikanter, Helge Lurås, til «Innspillsmøte for mediebransjen». Dette skal skje 26. august, i det nyåpnede «Pressens Hus» i Oslo.
Lurås er “redaktør” for bloggen Resett, et nettsted med et kommentarfelt som er kjent for å være et samlested for innvandringsfiendtlige og høyreradikale stemmer. Nå er det offentliggjort på kommisjonens nettsider at Resett skal holde tale på innspillsmøtet, midt mellom innleggene til NRK og Medietilsynet. Som om Resett-bloggen er et anerkjent mediehus.
Allerede i april i år bestemte kommisjonsleder Stavrum at hatpredikant Lurås skal få sin kanskje fremste anerkjennelse til nå: Ytringsfrihetskommisjonen inviterer ham og Resett til å gi innspill, som en helt vanlig medieaktør, overfor en statlig kommisjon.
Lurås er blitt nektet adgang til Norsk Redaktørforening to ganger, fordi han konsekvent bryter Redaktørforeningens vedtekter. Resett er altså ikke en avis og ikke en del av pressen. På Resett-bloggen har blant annet kjente minoritetskvinner som forfatter Sumaya Jirde Ali, forsker Bushra Ishaq og lege Mina Adampour blitt uthengt på det groveste og blitt skyteskiver for hets og trakassering. Jeg er ikke alene om å reagere på Resett sin “redaksjonelle linje”: Da Høyre-statsråd Jan Tore Sanner leste Resetts forhåndsmodererte kommentarfelt etter moskéterroren på New Zealand (mars 2019), ble ministeren fysisk dårlig av å lese den islamfiendtlige bloggens hat mot muslimer.
Jeg mener at Stavrums invitasjon av Helge Lurås er en åpenbar hvitvasking av hatnettstedet Resett, og dette kan jeg ikke stille meg bak.
Jeg mener at Stavrums invitasjon av Helge Lurås er en åpenbar hvitvasking av hatnettstedet Resett, og dette kan jeg ikke stille meg bak. Man kan gjerne invitere Resett og lignende høyreradikale blogger, men da må de kontekstualiseres som nettopp det de er: høyreradikale. Ikke hvitvaskes som en av få inviterte «representanter fra mediene». Jeg kan ikke være med i en kommisjon som bidrar til en slik legitimering av en innvandrerfiendtlig blogg, og dette er noe av hovedgrunnen til at jeg trakk meg fra kommisjonen.
Usant fra Stavrum om fravær
I kjølvannet av min VG-kronikk 23. juni er det blitt framsatt flere uriktige påstander om meg, som jeg ønsker å svare på en gang for alle. Det gikk bare et par timer fra min kronikk ble publisert til Stavrum kom med den første usanne anklagen mot meg: Hun påsto i Aftenposten at «Begard Reza har vært lite til stede i kommisjonens arbeid». Anklagen gjentok hun også på direkten i NRKs Dagsnytt 18 2. juli, der hun for øvrig nektet å møte meg til debatt. Programlederen introduserte Stavrum med å si at «leder for kommisjonen ønsket ikke møte henne [Reza] til debatt, men du sitter her nå, Kjersti Løken Stavrum».
Uten meg til stede påsto Stavrum så på direktesendt radio/tv at jeg kun hadde vært til stede på 5 av 12 møter i kommisjonen. Dette er ikke sant. Kommisjonens egen oversikt viser at jegn sarere har deltatt i 12 av 21 innspills- og kommisjonsmøter, inkludert en to dagers reise til Bergen. Jeg har hatt gyldige grunner for mitt fravær, inkludert møter med politiet grunnet hets og trakassering.
Aftenposten lot Rolness komme med en enda grovere usannhet i 3. juli, da han usant fikk påstå at jeg «var nesten ikke til stede» på kommisjonsmøtene. Som en kontrast uttalte kommisjonsmedlem Shabana Rehman om meg til Klassekampen: «Jeg husker henne i kommisjonen som en engasjert dame som tok ordet og bidro til sunne og varierte diskusjoner.» Så noen la tydeligvis merke til at jeg var der.
Stavrum unnlater å opplyse at andre kommisjonsmedlemmer har hatt like mye fravær som meg. Hun forteller heller ikke at det har vært så mye generelt fravær i kommisjonen at alle 18 bare har vært samlet én gang etter oppstartsmøtet for over ett år siden.
Dette er nok et eksempel på hvordan Stavrum kommer med direkte feilaktige påstander om meg for å svekke min troverdighet, samtidig som hun tilsynelatende holder meg til en høyere standard enn de andre kommisjonsmedlemmene – der andre hadde like mye fravær som meg. Men disse har ikke kritisert Ytringsfrihetskommisjonen offentlig, og da er deres fravær visst ikke like viktig.
Gjengjeldelse mot varsler
Jeg er sjokkert over at en leder i en regjeringsnedsatt kommisjon bruker uriktige personalopplysninger om mitt fravær og sykedager for å undergrave kritikken min. Jeg opplever dette som gjengjeldelse mot en varsler, slik forfatter Heidi Helene Sveen omtalte det i Klassekampen.
En hovedinnvending fra Stavrum har vært at det er så «vanskelig» å forholde seg til min kritikk fordi jeg i VG-kronikken ikke nevnte navn og sted for de transfobiske og sexistiske kommentarene. Allerede under det første kommisjonsmøtet, på Deichman Bjørvika 9. juni 2020, opplevde jeg at to kommisjonsmedlemmer latterliggjorde transpersoner. Det var i en toalettkø under en pause at disse to høylytt utbasunerte seksualiserte og objektifiserende kommentarer om transpersoner og deres underliv. Samtidig gestikulerte de mot sine egne kjønnsorganer for å understreke poenget sitt.
Denne hendelsen var i mitt upubliserte førsteutkast uklart formulert – så jeg vil påpeke at de to ikke «viste frem sine kjønnsorganer, under klærne», slik Subjekt lar Rolness feilaktig påstå. Men det de gjorde, var utrolig ubehagelig og grenseoverskridende.
Min kronikk var altså ikke klar til publisering, den skulle gjennomgås mer. Det er derfor svært problematisk at Subjekt publiserer uriktig informasjon om det som var tenkt å stå i min tekst. Og det blir ekstra ille når Stavrum som leder av Tinius-stiftelsen, hovedeieren i VG, er den som deler de upubliserte delene av min VG-tekst med resten av kommisjonen. Rolness opplyser nemlig følgende: «I en e-post Løken Stavrum har delt med kommisjonen, siterer hun VGs gjengivelse av kritikken.»
En annen person var også vitne til hendelsen på Deichman, men hen ønsker ikke å stå fram på grunn av at den offentlige debatten oppfattes som belastende.
For de to personene var hendelsen i toalettkøen nok «bare» ment som en spøk. Men for meg, som har dedikert halve livet mitt til skeiv aktivisme og arbeid for lhbtqia+-personers levekår, er dette ikke morsomt. Transpersoner er ikke punchlinen i en vits. Jeg har mista flere nære, skeive venner til selvmord de siste åra. De ga opp livet fordi de ikke orket mer.
Transpersoner er ikke punchlinen i en vits. Jeg har mista flere nære, skeive venner til selvmord de siste åra.
Derfor reagerte jeg så sterkt på denne hendelsen, fordi det minner meg om den virkeligheten som mange jeg kjenner, lever i. Jeg ble fysisk uvel og kjente angsten og kvalmen slå meg i magen. Da føltes det godt at det anonyme vitnet kom bort til meg med en gang etter hendelsen, for å sjekke hvordan jeg hadde det.
Ulike utgangspunkt
Ifølge Subjekt-teksten skal de to involverte benekte hendelsen i toalettkøen. De to kommisjonsmedlemmene og jeg har tydeligvis helt ulike utgangspunkt for å forstå det som skjedde. Men når jeg reagerer så sterkt, er dét også en legitim reaksjon. Jeg ble helt satt ut av at noe slikt kunne skje under det første møtet i en statlig kommisjon som skulle behandle ytringsfrihet.
Derfor varslet jeg Stavrum umiddelbart om hendelsen. Jeg prøvde å forklare henne at slike episoder gir meg angst og sterkt ubehag. Stavrum mumlet noe og feide det vekk, og varselet ble aldri loggført. Derfor har hendelsen aldri skjedd ifølge kommisjonens papirer.
Til Dagsavisen uttalte Stavrum i juni at «hun ikke har noen erindring om at Reza tok opp transfobiske uttalelser med henne». Denne opplevelsen, som jeg husker veldig godt og som satte en ordentlig støkk i meg, er det visstnok ingen andre enn meg og det anonyme vitnet som husker.
Denne forskjellen i erindring sier noe interessant om de ulike virkelighetene vi lever i: For meg var det en sterk og ukomfortabel opplevelse, for andre var det normalisert til den grad at de ikke husker det engang.
Noen vil sikkert reagere på jeg nevner denne hendelsen i min tekst her. Men årsaken er altså at Stavrum gjentatte ganger har bedt om å konkrete eksempler. Samtidig er det nyttig lærdom i denne saken. Jeg opplevde nemlig noe velkjent for mange som forsøker varsle om trakassering: at varselet ikke blir fulgt opp og tatt på alvor. Jeg hadde bestemt meg for å anonymisere navnene, i samråd med VG, men isteden valgte Subjekt å publisere en uriktig gjengivelse av et par avsnitt langt nede i min tekst. Jeg vil også understreke at jeg selvfølgelig burde ha varslet Stavrum om hendelsen skriftlig, ikke kun muntlig, men ansvaret ligger likevel etter mitt syn på kommisjonsleder Stavrum. Jeg ba også Stavrum om få slippe å være på samme gruppe som den ene mannen, fordi han gjorde meg ukomfortabel og redd, noe hun nektet.
Etter VG-kronikken 23. juni har jeg opplevd spesielt kommisjonsmedlem Rolness som tidvis svært aggressiv. Han gikk med en gang ut på Facebook og omtalte min første kronikk som «blandingen av feighet, uredelighet og tøffhet,» uten å begrunne hva som skulle være feil.
Eller som kommisjonsmedlem Sarah Zahid skrev i en kronikk i Aftenposten, om mottagelsen av min kronikk: «Enda verre er det når kolleger er raskt ute med å stemple en varsler som en feig løgner. Dette er alt annet enn en moden og saklig tilnærming.»
Også kommisjonsmedlem Anki Gerhardsen har gått langt for å stilne kritiske stemmer. I juli ble det avslørt – slik jeg anonymisert omtalte i min VG-kronikk – at Gerhardsen har sendt meldinger til en eller flere journalister for å få dem til å «problematisere» at Ways of Seeing-regissør Pia Maria Roll takket nei til å delta på Ytringsfrihetskommisjonens innspillsmøte med kunstnere i juni. Gerhardsen gjør det samtidig helt klart at hun mener et slikt avslag «går for langt». Det som skjedde, var altså at en kunstner benyttet seg av sin rett til å takke nei til å delta på et innspillsmøte. Noe som et kommisjonsmedlem så tipset diverse presse om, med en implisitt oppfordring om å skrive negativt om Rolls beslutning. Smak på den. Hvis du takker nei når Ytringsfrihetskommisjonen inviterer deg, risikerer du at de pusser pressen på deg!
Vi ser altså at enkelte medlemmer av Ytringfrihetskommisjonen har vært sentrale for å skape en uriktig fortelling i en rekke medier.
Vi ser altså at enkelte medlemmer av Ytringfrihetskommisjonen har vært sentrale for å skape en uriktig fortelling i en rekke medier om at «radikale kunstnere er mot ytringsfriheten», «for boikott» og så videre. Dette kommer i tillegg til en rekke av de nevnte utspillene som sår tvil om mitt oppmøte i kommisjonen og for å framstille min kritikk som ugyldig.
Dobbeltmoral: Sørlandsnyhetene vs Sløseriombudsmannen
Når jeg har diskutert med Stavrum, er det tydelig at vi ikke snakker samme språk. Det virker ikke som om hun anerkjenner at rasisme rammer ulike grupper i samfunnet ulikt, mens denne forståelsen er selve bærebjelken i mitt arbeid. I tillegg kommer vi fra svært ulike steder, både livsmessig og ideologisk. Vi lever på mange måter i forskjellige verdener, med ulike virkelighetsforståelser.
Da er det ikke rart at hun ikke skjønte hvem eller hva jeg siktet til da jeg i min første kronikk kritiserte Ytringsfrihetskommisjonen for å invitere hatpredikanter og rasister. For vi legger jo ikke det samme i begrepene «hatpredikanter» og «rasister». Stavrum forstår dermed ikke at jeg kan omtale islamofobe ideologier som rasistiske, selv om islamofobi omtales som en del av den nye «kulturrasismen» i Store norske leksikons rasismedefinisjon. Da er det ikke rart at Stavrum og enkelte av hennes kommisjonskolleger ikke kan se at jeg, i samsvar med leksikondefinisjonen, kan omtale islamfiendtlige som hatpredikanter og rasister.
I Stavrum sine feilaktige påstander om mitt fravær fra kommisjonsarbeidet kom det fram at hun holder de som er uenig med henne (som meg) til en høyere standard enn andre. Det samme ble klart da hun inviterte den anonyme profilen “Sløseriombudsmannen” til innspillsmøte med kunstnere i juni. Dette står i kontrast til hvordan Stavrum har villet stanse den delvise anonyme Facebook-siden «Sørlandsnyhetene». I juli 2020 gikk Stavrum ut i VG og kritiserte Facebook for å tillate ytringene til “Sørlandsnyhetene”: “–Sørlandsnyhetenes administratorer er anonyme. Det må være et krav at det finnes personer man kan kontakte på sider som dette. Jeg kan ikke forstå at Facebook ikke også ser dette,” uttalte hun.
Da er det desto mer påfallende at Stavrum i 2021 inviterer den anonyme Facebook-siden “Sløseriombudsmannen” til innspillsmøte under kontoens alias “Sløseriombudsmannen”. Altså ikke engang under en av Facebook-bidragsyternes reelle navn, som eksempelvis Are Søberg, dette er tross alt ennå en delvis anonymisert konto.
Hvorfor dyrker Stavrum fram denne ene anonyme Facebook-siden, som henger ut enkeltkunstnere, mens hun er sterkt kritisk til den Facebook-siden som kritiserer mektigere politikere?
Bryter mandatet fra Regjeringen
Først og fremst opplever jeg at Stavrum som kommisjonsleder har mislykkes i å skape en likevekt mellom de ulike ytterpunktene de har invitert til å gi innspill. Ytre høyre har fått enormt med plass, spesielt i kontrast til den manglende representasjonen fra andre ytterfløyer.
Gjennom gjentatte, ukritiske invitasjoner av høyreradikale aktører har disse fått bruke
Ytringsfrihetskommisjonen som en arena for å hvitvaske sitt tankegods. Dermed normaliseres narrativene til ytre høyre, ved at de presenteres som “eksperter”, istedenfor ideologiske aktører som opererer helt ytterst i den politiske periferien.
Problemet er altså ikke bare invitasjonene i seg selv, men den ukritiske tilnærmingen. En av de inviterte med mye taletid har vært Nina Hjerpset-Østlie, tidligere medarbeider i Human Rights Service og nå ansvarlig for den innvandrerfiendtlige bloggen Gjenstridig. Hun ble i fjor høst satt opp som en samtalepartner mot balanserte Antirasistisk Senter og Minotenk, uten at de fra motsatt fløy av henne fikk komme til orde.
Mye kunne vært annerledes dersom kommisjonsleder Stavrum hadde utvist halvparten så mye kritisk sans til ytre høyre-demagoger som til meg og de 14 norske kunstnerorganisasjonene som i juni gikk sammen om et solidaritetsopprop for utsatte kunstnere. Isteden lanserte hun uriktige påstander om mitt kommisjonsoppmøte for å så tvil om min kritikk.
Stavrum har avsporet det som kunne blitt en diskusjon om ytringsfrihet, ytringsrom og høyreradikale inntog i det offentlige ordskiftet. Gjennom usannheter og uredelige framstillinger får hun, med medhjelpere, heller saken til å handle om meg som person. Hun unnlater helt å svare på hovedgrunnen til at jeg trakk meg, en saklig kritikk av hvordan Ytringsfrihetskommisjonen forvalter sitt mandat fra Kulturdepartementet.
Konsekvensen av at jeg trakk meg, er at Ytringsfrihetskommisjonen ikke lenger har noen skeive stemmer. Det er selvfølgelig dypt beklagelig, og jeg skulle ønske det ikke ble slik.
Men jeg kan ikke stille meg bak en kommisjon som opererer på denne måten, og da må jeg heller bruke stemmen min der det brenner aller mest, nemlig i kampen for livsvilkårene og ytringsrommet til skeive muslimer. Og den jobben kunne jeg ikke gjøre i Ytringsfrihetskommisjonen.
Denne teksten er en utvidet versjon av den Begard Reza skulle publisere i VG.
