Foto: Ukjent fotograf, Kabul 1970.
Kommentator i Utrop
Rokhshana var 19 år gammel da hun i 2015 forsøkte å rømme fra landsbyen sin i Ghor-provinsen i Afghanistan etter at familien hadde tvunget henne til å gifte seg med en mye eldre mann. Hun kom ikke langt.
Taliban stoppet hennes ferd mot frihet. Lokale Taliban-ledere bestemte seg for å steine henne til døden for utroskap, siden hun rømte sammen med en gutt. Steining ble forbudt i Afghanistan i 2013, men i Taliban-kontrollerte områder fortsatte den makabre praksisen.
Kvinner på landsbygda har ikke merket noe særlig forskjell i hverdagen.
Den unge Rokhshana ble gravd ned i bakken så bare hodet var synlig. Hun tryglet for sitt liv og resiterte koranvers for å få de turbankledde mennene som hadde omringet henne til å vise nåde. Men nei. De kastet stein mot hennes hode helt til hun døde.
Den afghanske forfatteren Khaled Hosseini har rett når han sier at det finnes svært få grupper som har lidd mer enn afghanske kvinner i verdens moderne historie.
Afghanistan er ikke det eneste patriarkalske samfunnet i verden. Heller ikke det eneste landet med ekstrem fattigdom. Mange steder i verden er sikkerhetssituasjonen farlig for kvinner. Men i Afghanistan har kvinner lenge levd med kombinasjonen ekstrem undertrykkelse, ekstrem fattigdom og ekstremt farlig sikkerhetssituasjon.
USAs og NATOs inngripen i Afghanistan i 2001 har ikke hatt som mål å frigjøre afghanske kvinner. Men etter hvert som Al Qaida ble jaget vekk fra Afghanistan, ble både demokratisering og bedring av kvinners situasjon brukt for å legitimere vestlig tilstedeværelse i Afghanistan.
Kvinner på landsbygda har ikke merket noe særlig forskjell i hverdagen, men på mange områder har situasjonen blitt bedre for kvinner de siste 20 årene.
Med andre ord har mange kvinner kjent på smaken av frihet og har kunnet håpe på en bedre fremtid.
Under Taliban-styret hadde ikke kvinner rett til skolegang eller deltakelse i arbeidslivet. Bevegelsesfriheten var svært begrenset. Om de ville ut i det offentlige rom, måtte de være helt tildekket med burka. Ikke nok med det, de hadde ikke lov til å gå utenfor husets fire vegger uten å være ledsaget av en mannlig slektning.
Kvinner ble sett på som mannens eiendom. Selv et guttebarn ned i 14 årsalderen ble satt på å passe på sin kvinnelige slektning ute på gata. Brudd på Talibans totalitære regler om kvinners oppførsel kunne medføre strenge straffer – alt fra offentlig pisking til steining.
Etter Talibans fall i 2001 fikk kvinner grunnlovfestede rettigheter. De formelle begrensninger i kvinners bevegelsesfrihet ble fjernet. Men i et ultrakonservativt samfunn som Afghanistan, kan ikke formelle rettigheter for kvinner endre kultur og tradisjon over natta. Gapet mellom rettighetene kvinnene har på papiret og i det det virkelige livet, kunne ikke vært større. Men fremgangen var likevel merkbar.
Taliban skal angivelig ha moderert seg noe, men å love slutt på steining av kvinner, er ingen fremgang.
Mange kvinner kunnet gå på skole eller jobbe ute. Ikke bare på grunnskole eller videregående nivå. De kvinnelige studentene utgjorde om lag en fjerdedel av studentene på høyskoler og universiteter. I byer ble det vanlig å se yrkesaktive kvinner. Noen har til og med blitt politioffiserer, dommere, ministre eller guvernører. 20 prosent av setene i parlamentet er reservert for kvinner.
Med andre ord har mange kvinner kjent på smaken av frihet og har kunnet håpe på en bedre fremtid. En fremtid med mindre fattigdom og mer frihet.
Men nå kommer Taliban tilbake og slukker det lille lyset som var der. Alle forstår hva det betyr for kvinner og jenter. Det betyr isolasjon, usynlighet i det offentlige rom, undertrykkelse, mer fattigdom og marginalisering. Taliban skal angivelig ha moderert seg noe, men å love slutt på steining av kvinner, er ingen fremgang.
Vestlige land har gitt opp forsøket på å stabilisere Afghanistan.
Det er ikke første gang afghanske kvinner taper alt. Bildene av afghanske kvinner med miniskjørt i Kabul på 1970-tallet, som deles mye på sosiale medier om dagen, var ikke representative for kvinner i Afghanistan på den tiden. Men de viser hvordan historien gjentar seg. Eller hvordan utviklingen kan gå i feil retning. Frasen «friheten må ikke tas for gitt» gir virkelig mening i denne sammenhengen.
Problemet med islamistisk overtakelse er at selv når samfunnet moderniserer seg noe, og mange kvinnene får frihet fra familiene sine, kan alt nullstilles når islamister tar makten. Slik er det i Afghanistan nå. Da hjelper det ikke for afghanske kvinner om familien og slekta gir dem frihet. De er igjen prisgitt Taliban, som er det mest kvinnefiendtlige regimet i verden.
Vestlige land har gitt opp forsøket på å stabilisere Afghanistan, men nå må vi få opp engasjementet for menneskerettighetssituasjonen i landet, og da spesielt for kvinner.
Denne teksten ble første gang publisert i Agenda Magasin den 17. august 2021, og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
