Foto: Illustrasjonsfoto, Dalet
Herbjørnsrud skyter med hagle. Innenfor begrepet «presseorganisasjoner» kaster han like godt Nordiske Mediedager (som er en selvstendig stiftelse) og også Ytringsfrihetskommisjonen (som er en statlig oppnevnt kommisjon). De presseorganisasjonene han nevner er Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag. Vi svarer for Norsk Redaktørforening.
Det kan være krevende å følge Herbjørnsruds noe springende resonnementer. Dersom vi legger godviljen til, tolker vi ham slik at det er tre ting som han mener berettiger hans påstand om at Norsk Redaktørforening skal ha «næret et noe besynderlig samarbeid» med henholdsvis Document.no, Resett og Human Rights Service. Før vi svarer konkret rundt de tre nettstedene, understreker vi at det etterlatte inntrykket som skapes i Herbjørnsruds tekst, forutsetter at artikkelforfatter og den ansvarlige redaktør for publiseringen kan dokumentere aktive handlinger som er annerledes fra pressens organisasjoner overfor disse medlemmene enn overfor andre for at man skal kunne forsvare en så generell anklage som det som her framføres. Da blir det ekstra vanskelig når Herbjørnsrud tar seg friheten å tolke åpenbart motstridende handlinger likt.
-
Document.no
Herbjørnsrud skriver i Utrop den 26. august 2021 at Norsk Redaktørforening «gjorde Document til redaktørmedlem uten debatt». Det er definitivt feil. NRs styre hadde en svært grundig debatt før ansvarlig redaktør Hans Rustad ble tatt opp som medlem. (For ordens skyld: Medlemskapet i NR er personlig, det er altså ikke mediebedriften, men den enkelte redaktør som blir medlem.) At det ikke var en offentlig debatt, er riktig. NR behandler ikke medlemssøknader i offentlighet. De gangene det har vært offentlighet rundt medlemssøknader, er det fordi søkeren selv har gått ut offentlig, som for eksempel tilfellet var med Helge Lurås. Det var for øvrig ingen offentlig debatt da Dag Herbjørnsrud i sin tid ble tatt opp som medlem heller.
Det er en ærlig sak å mene at NR ikke burde tatt opp Hans Rustad (og senere hans nyhetsredaktør Øyvind Thuestad) som medlem. Men dersom det er slik at Herbjørnsrud mener at alle medlemmer av disse organisasjoner, er samarbeidende organer, er det jo som å si at alle partier som stiller til valg, samarbeider med staten. Da kan man jo enkelt skrike opp om at staten samarbeider med det ene eller andre partiet, men gir det et riktig etterlatt inntrykk? I så fall må man stoppe opp ved hvorfor man skal holdes til ansvar for samarbeid med noen få og ikke for «samarbeid» med alle andre?
-
Forholdet til Resett
Mens Herbjørnsrud åpenbart mener det er samarbeid å gi redaktøren i Document.no medlemskap i NR, mener han også det er samarbeid å nekte redaktør Helge Lurås i Resett det samme. Herbjørnsrud skriver at endringer i PFUs vedtekter «i praksis åpnet opp for at Resett kunne fortsette som før, i strid med presseetikken.» For Documents redaktør var det altså en fordel å bli innlemmet i NR, mens det for Resetts redaktør var en fordel å bli holdt utenfor.
Er den aktive handlingen at man slipper inn noen i en forening gjennom forenklet prosess (slik man gjør i de aller fleste tilfeller) eller ved at man bestemmer seg for å kjøre en mer grundig prosess helt opp på styrenivå? Kan i så fall begge handlinger ses som «samarbeid»? Når man så kjører prosessen på styrenivå, er så den aktive handlingen at man innvilger medlemskap eller at man ikke innvilger medlemskap? I de publiserte tekstene tas faktisk alle varianter til inntekt for artikkelforfatterens samarbeidsteori. Hvis noen av de nettstedene Dag Herbjørnsrud skriver om behandles som alle andre, ser han det som støtte av dem. Når to av nettstedene ikke blir behandlet som de andre, ser han det også som en form for støtte, for da kan de ikke dømmes i selvdømmeordningen. Vår påstand er at begge synspunkter umulig kan være riktige samtidig da de er i åpenbar konflikt med hverandre.
Etter avslaget på den første søknaden fra Helge Lurås i Resett, skriver Herbjørnsrud at «kontakten fortsatte». Nei, det gjorde den ikke. Herbjørnsrud viser til at «I oktober 2019 kunne Kampanje avsløre at Norsk Redaktørforening under fanen «Redaktørnyheter fra Retriever» lenket til artikler fra Resett.» Vel. For det første var det vel ikke mye til «avsløring», siden dette ligger åpent på NRs hjemmesider. Noen «kontakt» eller «samarbeid» med Resett var – og er – det heller ikke. Det dreier seg om en automatisert nyhetsovervåking i regi av Retriever, slik mange norske virksomheter har. Retriever overvåker hundrevis av nettsteder og produserer automatisk lenker på vår hjemmeside ved treff på forhåndsbestemte søkeord, som for eksempel «redaktøransvar», «ytringsfrihet» osv. Herbjørnsrud gir inntrykk av at dette nærmest er en vennetjeneste overfor Resett. Det er det selvsagt ikke. Det er en service overfor våre medlemmer og andre som besøker vår nettside, slik at de enkelt skal kunne følge med på hva som skrives om temaer som kan være interessante for redaktører. Det er for øvrig oppsiktsvekkende, og svært uredelig, at ikke Herbjørnsrud redegjør for hva denne tjenesten er, selv om han vet det. Det inngår dessverre i et bilde av at han har bestemt seg for et narrativ som ikke skal la seg forstyrre av fakta.
Det er ellers – for de fleste – trolig vanskelig å se hvordan to avslag på søknader om medlemskap kan tolkes som «samarbeid», men i Herbjørnsruds verdensbilde er det altså mulig.
-
NR kom HRS «til unnsetning»
Den 29. august 2021, i den andre av Utrops publiseringer av Herbjørnsruds artikler, heter det: «Da statsadvokaten ville ilegge Human Rights Service (HRS) forelegg for brudd på en muslimsk bestemors rett til privatliv, kom Norsk Redaktørforening til juridisk unnsetning».
Det faktum at verken Herbjørnsrud eller Utrop klarer å bruke riktige ord på hva saken handler om, er symptomatisk for den feilinformasjonen som skal komme. Saken handler ikke om «privatliv», den handler om retten til eget bilde, slik denne er beskrevet i åndsverklovens § 104. Vi har fått ny lov etter publiseringen, men den tidligere regelen i § 45 c er den samme.
Herbjørnsrud skriver at «den mest direkte og mest verdifulle hjelpen norsk presse har gitt ytre høyre-nettstedene, er antagelig den som ble gitt Human Rights Service (HRS, rights.no) og dens daglige leder Rita Karlsen i fjor vår. Både Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Pressefotografenes Klubb kom HRS til unnsetning for at de skulle slippe å bli ilagt bøter.» Dette tyder på at Herbjørnsrud ikke har forstått forskjellen på politikk og prinsipper. Han tror presseorganisasjonene engasjerte seg i saken for å hjelpe Human Rights Service. Det er da også den eneste begrunnelsen som kan bygge opp under hans hovedresonnement. Poenget er at fra NRs side engasjerte vi oss av to helt andre grunner.
For det første: Dersom statsadvokatens lovtolkning hadde blitt stående som gjeldende rett, ville publisering av helt alminnelige reportasjebilder fra Oslo sentrum blitt kriminalisert. Det ville medført en betydelig innskrenkning i ytrings- og pressefriheten, og det ville rammet alle redaktørstyrte norske medier.
For det andre: Forelegget var åpenbart feil. Til det siste legger vi merke til at Herbjørnsrud prøver seg på en noe vidløftig, og klart feilaktig lovtolkning og at han siterer ivrig fra statsadvokatens påtaleskriv. Derimot har han ikke tatt seg bryet med å sitere Riksadvokaten, som var enig med oss og jurister med litt kunnskap om medierett, og som overprøvde den samme statsadvokaten. Riksadvokaten skriver blant annet: «Etter riksadvokatens syn har statsadvokaten tatt et uriktig utgangspunkt ved lovtolkingen og lagt vekt på forhold som ikke er relevant for vurderingen av om handlingsnormen i åndsverkloven 1961 § 45c første ledd bokstav b er overtrådt. Ved tolkingen av straffebud setter lovkravet i Grl. § 96, jf. EMK artikkel § 7 skranker mot å innfortolke vilkår og bygge på slike interesseavveininger som ikke fremgår av en rimelig tolking av lovens ordlyd. Rettsavgjørelser som gjelder krav om erstatning eller oppreisning etter rettsstridig publisering av bilder, har av samme grunn ikke uten videre overføringsverdi til denne saken.»
Juridisk var altså dette et spørsmål om selve bildet, ikke hva HRS ellers måtte mene og skrive om Islam. Dette var altså ikke en sak om for eksempel ærekrenkelse eller hatefulle ytringer, for slike temaer gjelder andre regler. Når man spør seg om et personbilde er lovlig eller ikke, er det først og fremst innholdet i bildet som skal vurderes. Vernet av personbilder skal ikke være en innfallsport til sensur av andre ytringer som mediet har fremsatt eller kanskje kunne tenkes å fremsette. Det er et hovedpoeng i det siterte fra Riksadvokaten.
Siden det er helt på det rene at denne bestemmelsen bare gjelder bilder, var skadevirkningen av statsadvokatens forelegg desto større; dersom boten ble stående ville man ikke kunne argumentere med at andre aviser kunne publisere liknende bilder som var forbudt for HRS. Vi går ut fra at Herbjørnsrud er enig i at straffbarheten ikke kan avhenge av hvilke politiske holdninger mediet for øvrig gir uttrykk for.
Vi engasjerte oss altså av prinsipielle grunner og på grunn av potensielle konsekvenser for norske nyhetsmedier, og ville gjort det uansett hvem som var blitt utsatt for bøtelegging på et slikt grunnlag.
Heller ikke her var det snakk om noe «samarbeid», ut over det som ville følge ethvert tilsvarende engasjement i en tilsvarende prinsipiell sak. Vi utvekslet noen eposter med HRS’ advokat. Herbjørnsrud skriver at «ved hjelp av foreningens advokat, Vidar Strømme hos Schjødt, tok NR på eget initiativ opp foreleggene og klaget dette inn for Riksadvokaten. HRS slapp slik unna mulige advokatutgifter for titusener av kroner.» Det siste er neppe riktig. HRS hadde sin egen advokat, Erik H. Vinje, som førte klagesaken for dem. Hva han fakturerte HRS vet vi ikke, men Vidar Strømme representerte kun NR. Nok et eksempel på grunnleggende faktafeil fra Herbjørnsrud.
Vi nevner at advokat Vidar Strømme (nå påtroppende fagdirektør i Norsk Institusjon for Menneskerettigheter) på vår anmodning har gjennomgått det som er skrevet om jussen ovenfor.
Herbjørnsrud skriver for øvrig at «HRS har slik fått en hjelp fra Redaktørforeningen som andre utenfor pressen aldri har fått». Feil igjen. NR var senest i 2015 partshjelper for filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen da PST beslagla hans upubliserte materiale. Rolfsen og hans virksomhet var ikke knyttet til noen av presseorganisasjonene, men Norsk Redaktørforening satset prosessuelle kostnader av helt andre dimensjoner enn i HRS-saken, fordi den var prinsipiell.
Dag Herbjørnsrud har forsøkt å skape et bilde av et «samarbeid» mellom «presseorganisasjonene» og henholdsvis Document, Resett og Human Rights Service. For å få det til, har han strukket begrepene «samarbeid» og «presseorganisasjonene» utover enhver rimelig språklig forståelse, i tillegg en rekke faktafeil og misforståelser. Likevel får han det ikke til.
For øvrig: Er det ikke til ettertanke at presseorganisasjonene blir beskyldt for å samarbeide med de tre nettstedene i Norge som mest konsekvent skjeller ut de samme organisasjonene?
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
